Drømmen om stort kontor

Ved å kunne stenge døren for skravlende kolleger ville jeg kunne utføre mine arbeidsoppgaver langt bedre. Dette ville høyst sannsynlig bli registrert av sjefen, og en forfremmelse ville ikke være langt unna. En annen tilleggseffekt var at jeg usjenert kunne gjennomføre korte, private telefonsamtaler. Man fattet seg i korthet på 80-tallet.

Forfremmelsen lot dessverre vente på seg. Derimot slo tilleggseffekten til for fullt: Ved å selge meg selv uhemmet via usjenerte telefonsamtaler, takket være eget kontor, fikk jeg den lederstillingen jeg lenge hadde drømt om. Firma X lovet meg betydelig større kontor med konferansegruppe i palisander.

Sort, glinsende skinnsofa var det neste jeg siklet etter. Jeg hadde funnet ut at kontoret var stort nok til dette, og en gang sjefen (den nye) roste meg uhemmet etter vellykket salgsmøte, benyttet jeg sjansen. To dager etter satt jeg i skinnsofaen og følte meg lykkelig iallfall en halv times tid.

30 år senere har jeg skjønt at man gjerne skal skue næringslivsfolk på kontormøbler og andre ytre effekter, men dog på en mer intelligent måte enn hva jeg som ung streber hadde vett til å gjøre.

Hvorfor går f.eks. enkelte toppledere konsekvent med strikkejakke?

Og hvorfor anskaffer noen karismatiske ledere akkurat seg samme tweedjakke gang etter gang? Tenk over spørsmålene mens jeg fortsetter mine betraktninger.

Når brødrene dressmann påstår at de går i sine egenimporterte dresser, tror jeg dem. Og når de ifølge Aftenposten også påstår at det ikke er så stor forskjell på billige og dyre dresser, vet jeg at de har rett.

For en god del år siden fant jeg én og samme dressmodell i to ulike Dressmann-butikker, den ene med en høyere prisprofil enn den andre. Selgeren i den dyre butikken benektet naturligvis at hans dyre dress var identisk med den billige. Kanskje trodde han til og med på sin egen løgn.

Jeg kjøpte den billigste og brukte den flittig, inntil jeg svidde buksebenet ved en ukvalifisert pressoperasjon. Faktisk var jeg glad i den dressen, men jeg fortalte aldri noen om hvor jeg hadde kjøpt den.

Er kleskoden på vei ut? For ikke å snakke om kontormøbelkoden? Kanskje er allerede hårgele- og jeanskoden blitt viktigere enn de tradisjonelle kodene i norsk næringsliv? Hva blir det neste?

Jeg husker en lettere degradert PR-mann et stort konsern som motvillig måtte gå et hakk ned i kontorstørrelse. Dobbelthakene hans sank ytterligere fem hakk da han fikk beskjeden. Etter store anstrengelser fikk han imidlertid beholde de ruvende kontormøblene sine. Møtene hos vedkommende ble lange. Folk kom seg ikke uten videre løs fra konferansestolene som var presset inn mellom det massive eikebordet og veggen. Trolig måtte møblene knuses for å få dem ut av kontoret.

PR-mannen hadde ikke skjønt at koder må være gjennomførte og helhetlige. Sitter man i kontorlandskap, sitter man i kontorlandskap, selv om man har en tittel som kvalifiserer til hjørneplassering med begrenset utsikt til grå eller blå himmel.

Men selvfølgelig: I dag, hvor lykken er å ha en miniboks med personlige effekter og å jakte etter et sted å plugge inn PCen i Otta, vil etter hvert kodene forsvinne. Eller tar de bare nye former?

I dag deler jeg kontor med en vis, klok og meget dyktig kollega. Han er av den trofaste typen, og ankommer kontoret til nøyaktig samme tid som meg. Ikke nødvendigvis fordi jeg er sjefen, men fordi han rett og slett har lyst.

Eget kontor er ikke lenger en nødvendighet for meg. Status gir jeg f... i. Og kanskje jobber jeg til og med bedre i en annens selskap? Jeg har for godt drept den umodne, ungdommelige prestisjejegeren i meg.

Han jeg deler kontor med ser ikke ut til å kunne tenke seg noe bedre sted å tilbringe arbeidsdagen. Akkurat nå gløtter han på øynene.

Jo da, det er snart tid for en tur i parken.