Er arbeid til alle løgn nummer én?

Jeg opplever at det er en politisk enighet om at man skal inkludere personer med nedsatt funksjonsevne i arbeidslivet. Man vet at funksjonshemmede mennesker ønsker å være i jobb. Men sysselsettingstallene er fortsatt nedslående.

I juni 2018 presenterte Opinion en spørreundersøkelse utført blant et utvalg på 100 av Blindeforbundets medlemmer mellom 23 og 36 år. Tema for undersøkelsen var blant annet arbeid og utdanning. Resultatet var at kun 61 prosent av de unge synshemmede var i arbeid, resten var på trygd.

Jeg tror at veldig mange flere kan jobbe litt.

I september publiserte Statistisk sentralbyrå en undersøkelse som viser nedslående tall når det gjelder funksjonshemmede generelt i arbeid. Under 44 prosent av de funksjonshemmede innbyggerne er i arbeid, mot 74 prosent sysselsatte i befolkningen generelt.

Mange kan jobbe litt

Selvfølgelig er det mange som av ulike grunner ikke kan stå i arbeid, og som har det best med en uføretrygd. Men jeg tror at veldig mange flere kan jobbe litt. En stor hindring for disse er at arbeidsgivere kvier seg for å ansette folk i deltidsstillinger.

Å være «funksjonshemmet» betyr ikke nødvendigvis at man er yrkeshemmet. Undersøkelsen jeg refererte til, viser også at unge synshemmede har et høyere utdanningsnivå enn befolkningen generelt. Det er altså ikke kompetanse og kunnskap det står på. Vi kan yte en like bra kvalitet på jobben som alle andre ansatte.

Jeg synes særlig offentlige arbeidsgivere bør gå foran. 

Som regel vil det bare kreve enkel tilrettelegging av arbeidsplassen. Men for mange kan det bli for mye å arbeide full tid. Ting tar tid og er tungvint for oss funksjonshemmede. Jeg selv er sterkt svaksynt. Det betyr at jeg ser litt langsomt, og opplever at mye av det praktiske i hverdagen, som husarbeid, matinnkjøp og det å komme seg til og fra jobb krever ekstremt mye energi.

For mange kan det være for mye å jobbe fulle dager og uker, mens de kan yte fullt ut i en litt redusert stilling.

Det offentlige bør gå foran

Om flere arbeidsgivere ville lempe på kravene om 100 prosent-stillinger, kunne mange flere med ulike funksjonsnedsettelser også ha en plass i arbeidslivet. Jeg synes særlig offentlige arbeidsgivere bør gå foran. Hver tredje arbeidsplass i Norge er i offentlig sektor, og om politikerne legger klare føringer for ansettelsespolitikken, må de også følge opp.

Slik kan private arbeidsgivere kanskje også overbevises om at et større mangfold blant medarbeiderne kan tilføre både spennende kompetanse og en mer variert livserfaring som kan bidra til å utvikle virksomheten deres.

Foreløpig ser det ikke ut til at det er vilje til å ta fatt i disse utfordringene, og samfunnet sitter med unge funksjonshemmede som er fulle av arbeidslyst og motivasjon, men blir en utgiftspost i stedet for å få lov til å bidra.

16. september i år omskrev Radikal Portal et kjent slagord slik: «Arbeid til alle er løgn nr. 1». Jobber for unge funksjonshemmede er i hvert fall en løgn. Foreløpig.

Det handler ikke om veldedighet overfor hjelpetrengende, ikke om samfunnsansvar. Det handler om å ta i bruk alle ressurser som har noe å tilføre arbeidslivet.

Av Jon Ivar Dypedal, synshemmet, Kristent Arbeid Blant Blinde og svaksynte (KABB)