Lugubert som banken

Transparency International (TI) lanserte nylig en rapport om åpenhet og rapportering hos store internasjonale selskaper. Rapporten har et eget kapittel om finans.

– Resultatet for finanssektorens del er ganske nedslående sier Guro Slettemark, generalsekretær i den norske avdelingen av TI. 

Norge har forsøkt å bekjempe skatteparadisene ved å inngå avtaler med en del land om å få informasjon i enkeltsaker, men spørsmålet er om det er tilstrekkelig. Avtalene kan bli en evig katt-og-mus-lek, for de som ønsker å gjemme vekk penger kan jo bare flytte kontoen sin fra ett «paradis» til det neste.

– Selv om det blir færre skatteparadiser, så mener de som lager estimater over hvor mye penger som gjemmes vekk at beløpene ikke blir mindre. Det er i alle fall ikke blitt mindre penger i paradisene på de tre årene som har gått siden G20-møtet hadde dette som eget tema i 2009. Dessuten, om et land ser seg nødt til å gå med på en avtale med for eksempel Norge, så inngår de ikke nødvendigvis slike avtaler med alle andre, påpeker Slettemark. 

Kapitalflukten fra fattige land er et av de største problemene i verden. Det er et økt fokus på dette, men deler av finansbransjen gir fortsatt både korrupte statsledere og skattesnytere et stort manøvreringsrom. Svaret er mer regulering og et bedre lovverk både nasjonalt og internasjonalt, mener Slettemark, som også etterlyser klarere standpunkter fra norske finansledere. 

– En rapport fra Paris School of Economics viser at innskuddene i land som Sveits, Guernsey, Luxembourg og Bahrain har gått ned, mens innskuddene har økt i eksempelvis Hong Kong, Cayman Islands og Singapore. Slike penger kan finnes i Norge også. Det ble funnet «Gaddafi-midler» i norske banker etter at opprøret i Libya startet, men heldigvis grep norske myndigheter kjapt inn og fikk frosset kontoene.

Sveits fortsatt viktigst og verst

Sveits regnes fortsatt som verdens viktigste/verste (stryk det som ikke passer) skatteparadis. Financial Security Index er en ranking hvor 71 land er vektet ut fra en koeffisient basert på bankvesenets grad av hemmelighold, samt hvor store utenlandske verdier bankene har tatt imot. 

En sveitsisk bankkonto er selve det språklige bildet på en skatteunndragelse. Sveitserne har de siste årene lettet litt på sløret i forhold til land som er tunge nok til å tvinge dem, men gir fortsatt ikke ved dørene når de ikke må. Derfor scorer de «bare» 78 på en skala til 100 når det gjelder hemmelighold. Flere småstater som Belize, Maldivene og Seychellene scorer 90 eller mer. Til gjengjeld kan Sveits skilte med et topp profesjonelt bankvesen og ikke minst en politisk stabilitet som gjør innskuddene svært trygge – og dermed også svært store (se tabell 1).

Ut fra logikken om at de som har noe å skjule ofte gjør det, betrakter Transparency International (TI) åpenhet som det fremste våpenet mot korrupsjon. Nylig offentliggjorde organisasjonen en undersøkelse hvor norske Statoil kom best ut av 105 store, internasjonale selskaper når det gjelder åpenhet omkring interne organisatoriske forhold, anti-korrupsjonstiltak og land-for-land-engasjement. Statoil ble vektet til 8,3 på en skala til 10.

Drøyt 20 av de 105 er finansselskaper, og disse scorer bare til 4,2 i snitt. Ser vi på hvilke land disse bankene er registrert i, stemmer scoren godt med TIs generelle korrupsjonsindeks. De vesteuropeiske scorer bedre enn de amerikanske, som i sin tur scorer bedre enn de asiatiske (se tabell 2). 

Hvor vanskelig det er å hindre at penger gjemmes vekk understrekes av at den rødgrønne norske regjeringen, som i retorikken har gått hardt ut mot skatteparadisene, ikke har kunnet hindre at norske selskapers investeringer i slike land er mer enn tredoblet siden 2005, ifølge beregninger Fremtiden i Våre Hender har gjort. Blant annet investerte det norske oljefondet 6,6 milliarder kroner i selskaper registrert i skatteparadisene Cayman Islands, Luxembourg, Jersey og Guernsey bare i 2011.

I tillegg til dette kunne pressen i sommer opplyse at oljefondet har etablert et datterselskap av Norges Bank i skatteparadiset Luxembourg. Herfra skal fondet bli verdens største eiendomsinvestor.

– Det fremstår som om oljefondet, som er til for å forvalte norske skatteinntekter, selv flytter til utlandet for å slippe å betale skatt. Hvis dette er riktig er det et alvorlig tilbakeskritt, en mildt sagt merkelig dobbeltkommunikasjon fra staten selv, sier Guro Slettemark. 

Hun etterlyser et bredere mandat for oljefondets etikkråd.

– Etikkrådet skal se til at oljefondet ikke investerer i uetisk virksomhet, og det er veldig bra. Men rådet er bundet til bare å skulle vurdere menneskerettighetsbrudd og korrupsjon og tilsvarende ting. Hvis oljefondet selv benytter seg av skatteparadiser, er dette noe etikkrådet burde ha mandat til å mene noe om, mener hun.

Kundenes beste?

Fagdirektør Jorge Jensen i Forbrukerrådet mener at finansbransjen her i landet har to vesentlig etiske utfordringer. Den ene er de kreative spareprodukter som ikke tjener kundene, den andre er en utlånspolitikk som gir norske husstander en for høy gjeldsbelastning. 

– Fremdeles er holdningen mange steder at «vi kan tilby hva som helst, det er kundens ansvar å si ja eller nei.» Det betyr i klartekst at «så lenge vi kanskje kan tjene penger bryr vi oss ikke om omdømmet vårt.» Det er en holdning som er farlig for en bransje som er veldig avhengig av tillit i samfunnet, mener han (se tekstboks).

Likevel mener Jensen at norsk finansbransje har gjort betydelige fremskritt de senere årene.

– Næringen har brukt mye tid på å heve det etiske nivået på de som skal selge deres produkter. Det er laget en autorisasjonsordning med blant annet dilemmatrening som mange tusen ansatte har vært igjennom.  All forskning viser nemlig at forbrukerne fortsatt har problemer med å forstå rekkevidden av mange av produktene. 

– Vi kan jo spørre om finansbransjen er blitt mer etisk bevisst fordi de må forholde seg til et stadig mer aktivt finanstilsyn, eller om etikk skal måles etter i hvilken grad bransjen selv unngår å sette seg i den situasjonen at tilsynet må opptre som politi, sier Jorge Jensen.

For vi behøver ikke å lete lenge etter uetisk opptreden også i 2012. Et eksempel kan være Acta Asset Management som mistet konsesjonen sin etter blant annet å ha solgt inn et produkt med et gebyrsystem som ble så dyrt at det for mange kunder ikke sto i forhold til tjenestene gebyrene skulle dekke. 

– Så har vi studentpakker hvor folk tvinges til å ta imot et kredittkort, men hvor det å ha en sparekonto er frivillig, tilføyer Jensen. 

Regelverket krever at banken skal gå langt i å beskytte en kunde mot seg selv. Selger skal gjøre en selvstendig vurdering av hva som er kundens interesser og gi råd i henhold til det, også når kundens interesser er i konflikt med bankens. 

Forbrukerrådet savner imidlertid et tilsvarende regelverk som beskytter kunden på kredittsiden. 

– Det er et paradoks at hvis du har penger til overs og har råd til å investere så har du bedre beskyttelse enn hvis du har lite penger og trenger lån, fremhever han.

For utlånspraksisen til norske banker er også en formidabel, etisk utfordring, mener Forbrukerrådet. Stigende boligpriser gir en utlånsvekst som bankene tjener stort på, men som kan bli en felle for hele samfunnet på sikt. Gjeldsraten til norske husholdninger er allerede nå så høy at mange frykter at dette kan bli en trussel mot landets finansielle stabilitet.

– Vi har et regelverk som sier at hvis en kunde ber om et lån som banken skjønner at kunden ikke kan betjene, så skal det gis avslag. Men i Norge har vi et smutthull kjent som kalles «frarådningsplikten.» I praksis betyr det at hvis banken får kunden til å skrive under på at han er blitt frarådet å ta opp lånet, så kan banken innvilge lånet likevel. Dette er et særnorsk fenomen, et slags gult lys i en situasjon hvor det etisk sett eneste forsvarlige er et klart rødt eller grønt lys, mener han. 

– Hellas er et parallelt eksempel. Alle skjønte at stadige låneopptak til drift av en statsøkonomi ikke var bærekraftig, men likevel fortsatte de internasjonale bankene å pumpe inn penger. Situasjonen vi ser i Hellas dag levner ikke finansindustrien mye ære, fremhever Jorge Jensen.

Tidenes kompetanseløft?

Finansindustrien selv innrømmer at myndighetene har presset frem mange av de endringene i bransjens oppførsel.

– Nytt regelverk, økt oppmerksomhet fra Finanstilsynet og finansnæringens egen oppfølging er viktige grunner til denne utviklingen sier Leif Osland, kommunikasjonsdirektør i Finansnæringens Fellesorganisasjon (FNO).

– Særlig rådgivningskompetanse har vært et prioritert område. Gjennom autorisasjonsordningen for finansielle rådgivere er tidenes kompetanseløft gjennomført i næringen. Salg av sammensatte spareprodukter er i praksis stoppet for ikke-profesjonelle investorer, påpeker han. 

– Fra et maksimum på rundt 50 milliarder kroner rundt 2005 er det nå er nå kun 2 milliarder kroner igjen i plasseringer i sammensatte produkter. Til sammenligning utgjør ordinære bankinnskudd i dag nærmere 900 milliarder kroner. 

– Bankene er ikke interessert i å låne ut penger til personer som med stor sannsynlighet vil misligholde lånet. Tapene på boliglån er svært lave. Når det gjelder forbrukslån konstaterer vi imidlertid at det er en utfordring å forhindre at kunder med dårlig betjeningsevne får slike lån. Derfor støtter vi initiativet om å etablere et sentralt gjeldsregister for å gjøre kredittvurderingene mer robuste.

FNO støtter også en strengere regulering av bransjen på en del områder, men det er under forutsetning av at dette skjer flere steder enn i Norge.

– FNO støtter det internasjonale reformarbeidet i kjølvannet av finanskrisen med blant annet strengere kapitalkrav. Av konkurransehensyn er det viktig at regelverket blir mest mulig likt over landegrensene og innføres samtidig, sier Leif Osland.

Investerer i etikk og bærekraft

Storebrand er en av finansinstitusjonene som hevder å ta etikk på alvor, og siden 2001 har selskapet hatt en minimumsstandard for bærekraft for investeringsobjekter til sine fond og pensjonsporteføljer., – Investeringer som tar utgangspunkt i etikk og bærekraft lønner seg ikke noe dårligere enn investeringer hvor slike hensyn ikke blir tatt, sier Christine Tørklep Meisingset, som leder avdelingen som står bak bærekraftanalysene.

– Standarden innebærer at vi utelukker enkeltselskaper som bryter med internasjonale normer og konvensjoner eller er involvert i uakseptabel virksomhet, forklarer hun.

Analysene kartlegger selskapenes håndtering av menneskerettigheter og folkerett, korrupsjon og økonomisk kriminalitet, samt alvorlig klima– og miljøskade. Dersom selskapene medvirker til uakseptabel forretningspraksis uten å rydde opp etter seg eller uten å redusere risikoen for gjentagelse, utelukkes de fra alle investeringer. I tillegg utelukkes selskaper som produserer landminer, klasevåpen og atomvåpen samt de som har mer enn 5 prosent av sine inntekter fra tobakk. Storebrand investerer heller ikke i de selskapene som presterer dårligst på bærekraft i en del definerte høyrisikoindustrier. 

Per tredje kvartal i 2012 var 101 selskaper utelukket fra investeringer. Likeledes var statsobligasjoner fra 28 land utelukket fordi landene mangler elementære institusjoner for å forhindre korrupsjon eller fordi myndighetene ikke respekterer grunnleggende politiske og sivile rettigheter.

– Vi forvalter våre kunders sparepenger og pensjonspenger med en langsiktig horisont. Da må vi forstå også miljømessige og samfunnsmessige risiki, og ikke bare det finansielle. Men det mest interessante er jo hva vi faktisk investerer i, og hvordan bærekraftsanalysen kan bidra til å gjøre gode investeringsvalg, påpeker Meisingset.