Ap- en drivkraft for høyere lederlønninger
Da Jens Stoltenberg dannet sin første regjering i 2000, sto reform av offentlig sektor sentralt. Privatisering av Statoil og organisering av sykehusene som selvstendige foretak, lød litt «høyreaktig». Venstresiden i partiet var lite begeistret. Flere av partiets ideologer i industripolitikken advarte mot å gi fra seg styringen over Statoil.
Men det blåste en moderniserings vind over Ap. Offentlig sektor måtte effektiviseres. En måtte ikke frykte markedet, men la markedsmekanismene virke der det var mulig og tjenlig. New Public Management ble innført som en ny styringsideologi i offentlig sektor.
Det tok ikke lang tid før Statoilsjefens lønn skjøt i været. Den måtte være markedsbasert i et børsnotert selskap, men ikke markedsledende, understreket politikerne.
Med markedstenkningen snek det seg også inn en ny tekning om lønn i politikken og i offentlig sektor. Likhetsprinsippet ble forlatt. Nå skulle det gis tillegg til den som fikk et større ansvar eller et ekstra verv.
I siste nummer av Morgenbladet peker Gudmund Hernes på at stortingspresidentens lønn i 2004 ble endret fra å være lik lønnen til representantene til å ligge på samme nivå som statsministeren. Begrunnelsen var at stortingspresidenten rangerte som nummer to etter kongen. Da måtte også visepresidenten få mer lønn. Det endte med et tillegg på 14 prosent, mens medlemmene av presidentskapet fikk 7 prosent mer i lønn. Da måtte også lederen for partigruppene få ekstra betalt.
Vi har endt opp med at 198 helsetopper tjener mer enn helseministeren og 70 mer enn statsministeren.
Økt lønn var på ingen måte nødvendig for å få noen til å påta seg disse vervene. Det var en tekning om økt ansvar som lå til grunn.
I sin bok «År i fred og ufred» skriver Thorbjørn Jagland at Jens Stoltenberg tok et initiativ som førte til at han selv fikk en betydelig lønnsøkning. Det var bare tidligere partisekretær Dag Terje Andersen som protesterte. Daværende partisekretær Martin Kolberg fikk også økt lønn. Det ble bestemt at partilederen skulle tjene like mye som statsrådene og partisekretæren like mye som stortingsrepresentantene.
Etter at de rødgrønne dannet regjering i 2005, ble det året etter kjent at Jens Stoltenberg hadde skaffet seg en Mini Cooper, kommunalminister Åslaug Haga en Toyota Avensis stasjonsvogn og Odd Roger Enoksen en Volvo firehjulstrekker.
Det ble et salig bråk da det ble kjent at en rødgrønn regjering ville holde seg med firmabiler. Det luktet borgerlig lang vei. «Historien om Norge var kommet til et punkt jeg ikke likte», skriver Jagland og legger til «Stoltenberg og hans partikollegaer kom til fornuft. Ordningen med firmabil ble avsluttet.»
Det Jagland kaller en «selvforsterkende logikk»- førte til at lønningene skjøt fart både i helseforetakene og i forvaltningen.
Vi har endt opp med at 198 helsetopper tjener mer enn helseministeren og 70 mer enn statsministeren. Rune Slagstad skriver i Dag og Tid at vi for lengst har avskaffet adelen, men at den har gjenoppstått som en helsebyråkratisk foretaksadel.
Denne utviklingen har Stortinget latt skje fordi de har bestemt at det er helseforetakene selv som skal ha styring med lønnsutviklingen.
Trygve Slagsvold Vedum og Audun Lysbakken har gjentatte ganger sagt at de ikke vil godta et system som driver lønningene i været. Om Jonas Gahr Støre vil være med på å ta grep som reverserer den utviklingen som har skjedd de siste 20 årene, er uklart. Så langt har det stort sett blitt med prat fra regjeringens side. De fører den samme politikk som de borgerlige når det gjelder lederlønninger.
Men det kan komme til å skje endringer om Trygve Slagsvold Vedum og Audun Lysbakken bestemmer seg for at det skal tas grep. Da vil Ap sitte med en tapersak i hendene om de vil forsvare dagens tekning om lederlønninger i offentlig sektor.
