Fra makt til tyngende avmakt

Partileder Kjell Ingolf Ropstad ser ut til å ta nederlaget med fatning.

Han forsøker å få partiets tillitsvalgte og sympatisører til å tro at det er mulig å komme tilbake over sperregrensen og bli et parti med politisk makt og innflytelse.

Mirakler har skjedd før.

Men motløsheten kan fort gripe om seg. Når et parti mister representanter, betyr det mindre offentlig støtte.

KrF må sannsynligvis nedbemanne merkbart både på Stortinget og partikontoret. De har ingen rike onkler som vil tre støttende til.

Det er også et åpent spørsmål om generalsekretæren vil fortsette.

«Ved Babylons elver, der satt vi og gråt, når vi tenkte på Sion», står det i Salmenes bok (137). Det er en beskrivelse av den store katastrofen som rammet det jødiske folk rundt år 600 f.Kr.

Babylons kong Nebukadnesar la hele Judea under seg, og store deler av det jødiske folk ble deportert til Babylon.  

De ble der i 50 år før den persiske kongen Kyros den store i 539 lot de vende tilbake og starte gjenoppbygningen av tempelet, symbolet på nasjonens eksistensberettigelse og identitet.

Det vil nok bli felt noen tårer i det stille i KrF framover. De har ingen Nebukadnesar å skylde på, og det er definitivt ingen Kyros i sikte. 

KrF skaller altså av både til høyre og venstre, til liberale og konservative. Og velgerne deres blir stadig eldre.

De med et visst anlegg for pessimisme vil minne om at Moses trasket av gårde i ørkenen i 40 år før de nådde fram til det lovede land. For KrF finnes det neppe et nytt land som «flyter av melk og honning» de kan innta.

KrF har selv ført seg ut i elendigheten. For mange var det å gå inn i regjering med Frp jevngodt å lide samme skjebne som Daniel som ble kastet i løvehulen.

Han overlevde på mirakuløst vis. Det kan også sies om KrF.  

De har da fått Kjell Ingolf Ropstad, Olaug Bollestad og Dag Inge Ulstein inn på Stortinget. De tre er dyktige og profilerte politikere, men det er en mager trøst.

Problemet er at KrF ikke har en plan for hvordan de skal klare å tiltrekke seg nye velgere.

Når Ropstad ikke vil si klart at KrF er imot en lov om selvbestemt abort, er det noen velgere som melder overgang til Partiet de Kristne . Her tales det sterkt og klart og med store bokstaver.

De som har fått nok av hjertesaker og tilpasning til den borgerlige siden, kan satse på partiet Sentrum.

KrF skaller altså av både til høyre og venstre, til liberale og konservative. Og velgerne deres blir stadig eldre.

Kjell Ingolf Ropstad har valgt det tradisjonelle kristenfolket som målgruppe.

Han vil riktignok ikke bruke de ordene. De ønsker at KrF skal oppfattes bredere enn som så.

Kristne konservative er det en del igjen av i Rogaland, Agder og Hordaland. Det er da også her partiet har klart å holde fast på sitt mandat.

Knut Arild Hareide var overbevist om at det lå et potensial i å gå mot venstre og fange opp velgere som er opptatt av kristne verdier, men som ikke hører til det konservative kristenfolket.

Åshild Mathisen skriver i sin bok «Ingen søndagsskole» at KrF med det linjevalget de foretok, mistet muligheten for å tiltrekke seg liberale kristne som vi i økende grad finnes i Den norske kirke.

Knut Arild Hareide tapte med liten margin. Det tok han konsekvensen av og trakk seg som partileder. Om en måned er han ute av norsk politikk.

Kjell Ingolf Ropstad har rett i at det er umulig å si noe sikkert om KrF hadde kommet seg over sperregrensen om de hadde fulgt Hareides linje.

For Ropstad er det ikke aktuelt med en nyorientering i det politiske landskapet. Han mener KF skal høre til på den borgerlige siden.

KrF vil imidlertid helst omtale seg selv som et sentrumsparti.

Det blir nummeret før tungetale. Etter årets valg er det knapt pust igjen i sentrum selv om Venstre berget seg godt over sperregrensen.

KrF har havnet i et ingenmannsland. De hører til på borgerlig side, men de er et parti som knapt vil bli regnet med framover. Det vil Sylvi Listhaug sørge for.

På hennes liste over «hva livet har lært meg» står det «gå aldri i regjering med KrF».

Frp har som mål å bli det ledende opposisjonspartiet. Det betyr at hun vil gå Høyre i næringen. Ambisjonene er det ingen ting i veien med.

Både Frp og Høyre er så pass realistiske at de forstår at de må holde sammen om de skal klare å danne regjering igjen i 2025.

Erna Solberg kan komme til å omtale KrF i oppmuntrende ordelag. Hun kan ikke fullstendig avskrive dem som en framtidig samarbeidspartner. Men det blir viktigere for Høyre å sørge for en god relasjon til Frp enn til KrF.

KrF får seile sin egen sjø. Sylvi Listhaug ønsker de forliser jo før jo heller.