Kriser krever ledere med makt

Emil Andre Erstad, Knut Arild Hareides nærmeste politiske rådgiver, skriver i boken «Hareides fall» som lanseres i dag, at de to nestlederne Kjell Ingolf Ropstad og Olaug Bollestad svek Knut Arild Hareide, satte til side samforståelsen i landsstyret om at de ikke skulle bringe andre partiet inn i prosessen og gikk bak ryggen på Hareide for å forhandle om abortsaken med Høyre.

Erstad mener Hareide hadde hatt mulighet til å stoppe dem, men han ville ikke. Hareide ville vise tillit, gi frihet og åpnet for en åpen demokratisk prosess. Gang på gang understreket han det gode forholdet til sine nesteledere og det var enighet om prosessen. Det var det ikke.

Erstad skriver om en opphetet telefonsamtale mellom Hareide og Ropstad da Hareide forsto at abortsaken kunne bli bragt inn i kampen om linjevalget. Hareide hadde ikke sett for seg at Ropstad kunne hevde at de ville få en historisk mulighet til å endre abortloven om de valgte å gå inn i Erna Solbergs regjering. Han advarte Ropstad og sa han ikke hadde tro på noe gjennomslag. 

I ettertid kan vi konstatere at Hareide hadde rett. Ropstad tok feil. Endringen i abortloven om tvillingabort må regnes som kosmetisk. Endringene er det ingen historisk sus over. I ettertid har Hareide sagt at han tapte kampen om linjevalget fordi Ropstad kjørte fram abortsaken som en historisk mulighet.

Skal en lykkes med krevende startegiendringer, må ledelsen vite hva den vil, følge opp i praksis og sikre at spillereglene følges.

Erstad skriver at han ble forbannet for måten Ropstad opptrådte på og for at Hareide lot det skje.

«Kanskje hadde den veike Knut Arild gjeve dei for mange konsesjoner allereie», skiver han på et stadium der nestlederen har startet på et løp Hareide ikke hadde sett for seg. Han kaller Hareide «veik» fordi han ikke ville bruke den makten han hadde for å stoppe dem.

Hareide kan treffe tøffe avgjørelser når han må. Å anbefale partiet å søke samarbeide med Arbeiderpartiet som mange i partiet i årtier har sett på som hovedmotstander, var uventet og omstridt. Her viste han mot og styrke. Skal en lykkes med krevende startegiendringer, må ledelsen vite hva den vil, følge opp i praksis og sikre at spillereglene følges. En må ta høyde for en tøff maktkamp, Det gjorde ikke Hareide.

KrF opplevde at partiet var i en krise i fjor høst. Vippeposisjonen som de hadde havnet i etter valget, ble for krevende. I en krisesituasjon kreves det tydelig lederskap. Hareide var tydelig om retningen, men han brukte ikke alle muligheter han hadde for å vinne. Erstad mener han burde brukt den makten han hadde til å sikre seg at de to nestlederne ikke fikk fritt spillerom til å kjøre et løp han ikke hadde sett for seg.

Hareide kunne ha kjørt saken igjennom i landsstyret. Der hadde rød side flertall. Det ville han ikke, fordi han mente det ikke ville gi den nødvendige legitimiteten. Derfor ble det et ekstraordinært landsmøte. Det var bred enighet i begge fløyer om at det var for lenge å vente til det ordinære landsmøtet et halvt år seinere.

I ettertid er prosessen Hareide og landsstyret la opp til blitt kritisert. Det er lett i ettertid å mene hva som burde vært gjort annerledes. Hadde Hareide vunnet fram, ville vi ikke fått en tilsvarende debatt om prosessen. Da ville Hareide stått fram som en visjonær og modig leder som våget å kjøre en åpen demokratisk prosess.

Det hadde ikke hjulpet om KrF hadde brukt lengre tid på prosessen. Da kunne frontene blitt enda skarpere. Ropstad hører til høyrefløyen i partiet og ville ikke endret standpunkt selv om de hadde hatt en lengre prosess.

Det som kanskje kan redde dem er at Erna Solbergs regjering bryter sammen og at KrF samler seg i sentrum for å slikke sine sår.

Svikten er at Hareide ikke tok konsekvensen av at han ledet et parti i krise. Han innså ikke at hans motstandere ville kjempe innbitt og med redskaper han ikke så for seg at de hadde, for at partiet skulle gå motsatt vei enn det han anbefalte.

Så langt har linjevalget vært mislykket. KrF ligger under sperregrensen på meningsmålingene. Regjeringen sliter og den kommer ikke opp med saker som kan gi økt velgeroppslutning. Hvis det skulle ende med at regjeringen overlever til neste valg, må KrF gå til valg på at de vil fortsette å regjere sammen med Frp, som mange i partiet mener er deres politiske hovedmotstander. Flere i partiet vil melde seg ut om det ender slik. Det blir neppe mange nye som melder seg inn.

KrF har ført seg selv inn i et babylonsk fangenskap. Det som kanskje kan redde dem er at Erna Solbergs regjering bryter sammen og at KrF samler seg i sentrum for å slikke sine sår.