Tause politimestre – selvsagt

Dagsavisen har kontaktet landets politimestre for å høre hva de synes om reformen. Bakgrunnen er blant annet at innsatsleder Arne Guddal i Drammen gikk hardt ut mot reformen i juni og kalte den brutal og grusom. Politimester i distriktet, Christine Fossen, sa at mange var slitne og frustrerte og at budsjettet var for stramt.

Avisen synes det var en god idé å spørre de andre politimestrene i landet om hvordan det står til. Som tenkt, så gjort. Åtte politimestre svarte at de ikke ville gi noen kommentar. Fra Øst politidistrikt fikk de imidlertid høre at reformen hadde vært omfattende og krevende for mange. Det kunne alle sagt, så det kan regnes som et ikke-svar.

Det bør ikke overraske noen at politimestrene ikke vil svare på hvordan de opplever en reform som de har så stor sans for at de vil stå i front for å gjennomføre den. Politimestrene er tilhengere av reformen. Hvis de ikke var det, ville de aldri ha søkt stillingen.

Senterpartiet har hele tiden vært imot reformen som ble vedtatt i 2015. Jenny Klinge mener politiet må fortelle hvordan de opplever endringene.

«Jeg synes det rett og slett er ganske så pinlig at ingen politimester tør å være ærlig om dette. Dersom man skal justere kursen underveis og gjøre reformen bedre, er det helt avgjørende med en åpen kultur», sier hun.

Politimestrene er tilhengere av reformen. Hvis de ikke var det, ville de aldri ha søkt stillingen

Også leder av Politiets Fellesforbund, Sigve Bolstad, reagerer på politimestrenes taushet.

«Det ligger en forpliktelse i det samfunnsoppdraget politimestrene har, til å fortelle hvordan det virkelig står til», mener han.

Klinge er opposisjonspolitiker og benytter de muligheter som dukker opp for å snakke ned reformen. Det bør hun gjøre med større presisjon. At toppsjefen ikke snakker om sine opplevelser, har ikke noe med åpenhet å gjøre. Politimesternes viktige oppgave er å gjennomføre reformen Stortinget har vedtatt. Det styrer det de sier offentlig.

Hvis ansatte nede i systemet ønsker å snakke om sine opplevelser, står de fritt til å gjøre det, med mindre de har sentrale lederoppgaver. Hvis ledelsen forsøker å legge munnkurv på ansatte eller tillitsvalget, gir det mening å snakke om en manglende åpenhetskultur. Ansatte har ytringsfrihet.

Ledere har ikke den samme frihet når det er knyttet til egne arbeidsoppgaver. Frustrasjoner og uenighet må tas internt med den en rapporterer til. Hvis en mener det dreier seg om alvorlig svikt, kan en varsle og følge rutinene for det. Det normale er at ledere og ansatte iverksette de beslutninger som fattes selv om de er uenige. Og de må gjøre det beste de kan selv om de mener det er for knapt med ressurser.

Landets politimestre har vært ute en vinternatt før. Det vet at store omstillinger er krevede, at ansatte blir slitne og frustrerte, at effektiviteten går ned når det står på som verst og at de som ha lederansvar må regne med sviende kritikk. Det er en del av jobben. Det er definitivt ikke en del av jobben å tømme egne og andres frustrasjoner ut i offentligheten.

Det betyr ikke at politimestre skal åpne slusene om en journalist ringer og spør om hvordan det går med reformen

Bolstad sier det ligger en forpliktelse i det samfunnsoppdraget politimestrene har, til å fortelle hvordan det virkelig står til. Det har han rett i, men det betyr ikke at politimestre skal åpne slusene om en journalist ringer og spør om hvordan det går med reformen. Det er ingen hemmeligheter knyttet til hvordan det går med politireformen. Direktoratet for forvaltning og ikt (Difi) evaluerer den jevnlig. De har full tilgang til det som skjer og snakker med folk både under og over politimestrene. Difi sparer seg ikke når det gjelder å gi kritiske merknader.

Det er ikke meningen at politimestrene skal stå på fram og si at de gjerne vil ha mer penger. Det vet justisministeren at de gjerne vil ha. Deres oppgave er å prioritere ressursene ut fra det politikerne vil ha prioritert. Det er utviklet et brukbart rapporteringssystem som viser hva politiet får gjort og hva de ikke får gjort. Politikerne har de styringsdata de trenger.

Tanken bak politireformen er at en skal oppnå større effektivitet ved at en samler kompetansen i større enheter og at nærmiljøet ikke skal oppleve at politiet er lenger unna selv om det lokale lensmannskontoret blir lagt ned. Det er ennå for tidlig å konkludere med om disse målene vil nås. Ting må gå seg til. Ennå har ikke alle lederne kommet seg i gang og det mangler en del på systemer og ordninger.

Det vil garantert være forbedringspunkter. Det meste avgjørende er at en våger å delegere ansvar til lederne nedover i organisasjonen og at de lederne som ikke fungerer godt nok, blir skiftet ut. Faren er at politiet blir for sentralistisk (et poeng til Klinge her) i kombinasjon med manglende frihet, handlekraft og klokskap hos de som er ledere.