Taperen KrF

Knut Arild Hareide sier åpent og ærlig at han helt fram til avstemningen fredag hadde håp om å vinne fram. Han angrer ikke på veivalgsprosessen som endte opp med at partiet ble delt på midten. Hareide ville ut av den posisjonen KrF var havnet i. Han mistet kraften til å lede et parti som aldri kan bestemme seg og der han hele tiden måtte ta hensyn til venstre og høyre. Han ville ha en avklaring. Det var hele ledelsen i partiet enige i. Derfor er det misvisende å beskrive dette som Hareides prosess. Ledelse handler til tider om å ta meget smertefulle valg der ingen på forhånd kan vite hva som blir konsekvensene. Som regel er det et dårligere alternativ å bli stående stille der en er.

Hadde Knut Arild Hareide ledet partiet videre på den kursen de har fulgt de siste årene, ville han sannsynligvis skrevet seg inn i historien som partilederen som førte KrF under sperregrensen. Nå blir hans ettermæle et helt annet. Han kommer til å bli stående som som en profet som folket ikke ville høre på. Hareide har gjort det han kunne for å få KrF inn på «den rette vei». Han fikk solid støtte, blant annet fra tre tidligere partiledere. Men flertallet i partiet vil ikke lytte til sine mest erfarne politikere. Fornyelseskreftene i KrF er ikke sterke nok.

En må minst ha en tro som kan flytte fjell dersom en tror KrF vil skaffe seg flere velgere ved å gå inn i regjering med liberalistene i Venstre, Frp og Høyre. De har tapt velgere hvert eneste år ved å holde seg i utkanten av den borgerlige leir.  Nå søker de seg inn i den innerste sirkelen i håp om at det skal hjelpe. Venstre er et sørgelig bevis på at løsningen ikke er å søke regjeringsmakt for et parti som kaver med å hold seg over sperregrensen.

En må minst ha en tro som kan flytte fjell dersom en tror KrF vil skaffe seg flere velgere ved å gå inn i regjering med liberalistene i Venstre, Frp og Høyre

Sjansene er store for at KrF vil gå seg vill i regjeringskorridorene i de kommende tre årene. Første utfordring er å komme seg innenfor. Nestlederne Olaug Bollestad og Kjell Ingolf Ropstad skal sammen med Erik Lunde, som støtter Hareide, lede forhandlingene med regjeringen. Ropstad hører ideologisk til i den borgerlige leir. Han vil strekke seg langt for å få til en avtale. Bollestad har hele tiden snakket om at hun vil forhandle først med de blå fordi hun tror det er mest å hente der.

Det kan være at KrF oppnår så lite i forhandlingene at landsstyret og stortingsgruppen sier nei.

Da reiser Hareide seg fra tribunen og går på banen som partileder, klar til å forhandle med Jonas Gahr Støre og Trygve Slagsvold Vedum.

Den som ikke har fordel av at KrF kommer inn i regjeringen, er Siv Jensen. Frp må ofre en statsråd og gi KrF gjennomslag på bekostning av saker som er viktige for Frp. Det er ingen grunn til å tvile på at Siv Jensen vil ha regjeringsmakt, men om Erna Solberg gir minipartiene Venstre og KrF for stor innflytelse, kan Sylvi Listhaug-fløyen i Frp se seg tjent med å gjøre seg så vrange at Solberg får sitt svare strev med å holde regjeringen sammen.

Er man en Hareide-tilhenger av den optimistiske typen, kan en fristes til en omkamp dersom den politiske situasjonen tilsier det.

I 12 år har Erna Solberg ivret for å få KrF med i regjering. Hun har ikke tall på hvor mange ganger hun har hørt at det er umulig å få både KrF og Frp til å ta plass ved Kongens bord. Solberg er en stayer.  Nå får hun muligheten til å skrive seg inn i historien som en politiker på Kåre Willochs nivå, ikke i retorisk kraft og som ideologisk premissleverandør, men når det gjelder å finne løsninger og beholde makten.

Hennes abort-utspill viser hvor langt hun er rede til å gå for å berge sitt regjeringsprosjekt

Selv om bordet fanger, har hun ikke fått KrF innenfor ennå. Hun kan alt ha strukket seg for langt for å komme KrF imøte. Hun har skapt forventninger i KrF om å få gjennomslag for endringer i abortloven. Problemet er at Venstre, Frp og toneangivende krefter i Høyre har gjort det klart at det ikke er aktuelt med endringer i abortloven. Erna Solberg kan ikke binde representantene på et område hvor det er tradisjon for at den enkelte stemmer ut fra sin overbevisning.

Mange i Erna Solbergs egen leir mener det var uklokt å åpne for en ny abortstrid for å få KrF inn i regjeringen. Hennes abort-utspill viser hvor langt hun er rede til å gå for å berge sitt regjeringsprosjekt. Hun er rede til saftig bråk om hun bare får KrF innenfor og sikrer makten i tre år til.

Resultatet av forhandlingene om abort kommer til å bli så magert at KrF ikke vil kunne kalle det en vinnersak. Når KrF må reise seg temmelig tomhendt fra forhandlingsbordet, kan det utløse en så stor skuffelse i partiet at flertallet for å gå i regjering med de borgerlige glipper.

Fredagens vinner ble nestleder Kjell Ingolf Ropstad. Alle peker på ham som den nye lederen for KrF. Faren for at KrF kan ende under sperregrensen under hans lederskap, får ham ikke til å tenke seg om to ganger. Han vil kaste seg inn i oppgaven med driv og optimisme. Å ha vært partileder og statsråd i en alder av 33 år er pent å ha på CV-en uansett hvordan det går.