Lederlønninger skyter fart

Riksrevisjonen har gått gjennom utviklingen i lederlønningene og styrehonorarene i 45 statlige selskaper i perioden 2014–2017.

Sju daglige ledere fikk mellom 20 og 40 prosent mer i lønn, mens åtte har hatt en økning på mellom 10 og 20 prosent.

Daglige ledere i halvparten av selskapene har hatt en lønnsutvikling på nivå med andre. Den gjennomsnittlige årlige lønnsveksten i perioden var på 2,5 prosent.

I 27 av de 43 selskapene har godtgjørelsen til styret økt med mer enn den alminnelige lønnsøkningen. I åtte selskaper har styrehonorarene i gjennomsnitt økt med 10 prosent hvert år. Det er også syv selskaper som har lavere samlet utbetaling til styret.

Riksrevisor Per-Kristian Foss kritiserer regjeringen for at de ikke sørger for at det Stortinget har vedtatt følges opp i praksis. Han peker på at statlige selskaper ikke skal være lønnsledende, men tilby konkurransedyktig lønn. I rapporten pekes det på at det er selskapene som hører inn under Kunnskapsdepartementet som har den sterkeste økningen. Foss sier at kunnskapsminister Iselin Nybø (V) ikke tar problemene på alvor.

Med god grunn kritiserer også Foss at NSB-sjefen, Geir Isaksen, fikk en bonus på 1,3 millioner kroner. Det utgjør 35,4 prosent av fastlønnen. Så høye bonuser bør en ikke operere med.

Dag Terje Andersen (Ap) mener utviklingen i de statlige lederlønningene er dramatisk.

– Når både lederlønninger og styrehonorarer øker mer enn lønnsveksten i samfunnet, så øker forskjellene mellom folk. Statens godtgjørelser er ute av kontroll, og vi har en regjering som ikke vil stoppe utviklingen, sier Andersen, som leder Kontroll- og konstitusjonskomiteen på Stortinget, til NTB.

Regjeringen har lagt opp til en praksis som gir økte lønnsforskjeller.

Når lønnen til daglig leder øker, dras andre ledere med oppover. Tidligere undersøkelser har vist at en økning i lederlønningene ut over det de ansatte får ikke bare skjer i selskaper som fungerer som bedrifter. Det skjer over hele linjen i offentlig sektor. Regjeringen har lagt opp til en praksis som gir økte lønnsforskjeller. Det er kun ved å gi eieren klare beskjeder at en kan begrense en utvikling der lønnsgapet mellom ledere og andre ansatte øker.

Lønnsutviklingen i Norge styres ut fra frontfagsmodellen. Konkurranseutsatt næringsliv forhandler først. Den rammen de legger, må alle i praksis holde seg innenfor. Slik får staten kontroll på lønnsnivået til den store gruppen vanlige ansatte. Lederlønninger og lønn til nøkkelpersoner sprenger disse rammene.

Når styregodtgjørelse og lederlønninger øker, skyldes det tankesettet som preger ledere og styrer for tiden.

Trenden er å sammenlikne seg med andre. Noen sammenlikner seg også med privat sektor. Hvis en da har antall ansatte og omsetning i fokus, kan en alltid argumentere for at lønningene til ledere i offentlig sektor bør øke mer. Slike sammenlikninger er ikke relevante. Det er et hav av forskjell på å drive et monopol eller motta bevilgninger fra det offentlige, sammenliknet med å skaffe seg inntekter fra et marked i konkurranse med andre.

Styrer og ledere bør tenke at de ikke må betale mer enn nødvendig for å skaffe seg gode nok ledere

I bedrifter der staten har en dominerende eierandel, må lønn til ledere og styret være markedsbasert, men ikke lønnsledende. I selskaper der en driver en regulert, beskyttet virksomhet eller baserer seg på offentlige bevilgninger, bør lønn og godtgjørelse være betydelig lavere.

Styrer og ledere bør tenke at de ikke må betale mer enn nødvendig for å skaffe seg gode nok ledere. I offentlig sektor må en være rede til å droppe de «beste og dyreste» lederne. De passer dessuten dårlig inn i en sammenheng der en forvalter fellesskapets midler.

Hvis regjeringen ønsker å få kontroll med lederlønnsutviklingen, må det gis klare beskjeder. Det holder ikke med prinsipper og å overlate ansvaret til styrene. I styrene i statlige selskaper sitter det mange som ikke ser det som et problem at ledere stikker av de største lønnstilleggene. Styrer der dette er holdningen, må få det Stortinget mener om lederlønninger inn med teskje.

Statsrådene i Erna Solbergs regjering syns ikke å være opptatt av slik «mating med teskje». Derfor er det mye som tyder på kritikken fra Riksrevisjonen preller av som vann på gåsa.

Da fortsetter utviklingen med at ledere får en betydelig bedre lønnsutvikling enn ansatte flest.