Forsiktighetskulturen i politiet

Den tidligere lederen av Politiets Fellesforbund, Arne Johannessen, som nå er politiinspektør i Sogn, har lagt bredsiden til mot justisminister Sylvi Listhaug, som i fult alvor kaller folk som begår seksuelle overgrep mot barn for monstre. Hun forsvarer seg med at hun forbeholder seg retten til å kalle en spade en spade. Det er vitterlig det hun ikke gjør. Disse lovbryterne ser da aldeles ikke ut som monstre, og de kan opptre som meget trivelig og hyggelige. Men de har en bekmørk side, og drives av impulser de ikke har kontroll over. Hadde Listhaug sagt at hun bruker et bilde, og at det må hun få lov til – at til og med Jesus gjorde det – og at heller ikke han sparte på konfekten, for eksempel, kunne det ha passert. Men hun insisterer på å snakke slik som en del Frp–ere snakker på pub etter noen glass øl. Det neste blir at hun insisterer på å få kalle mordere for krapyl, tyver for avskum og seksuelle forbrytere for griser.

Det er gode grunner til å tenke seg om to ganger om før en griper fatt i retorikken til regjeringens fremste provokatør. Listhaug viker aldri en tomme. Kritikk fra folk som grasrota i Frp ser på som bedrevitere, er som oksygen for Listhaug. Som politiker puster hun dypest og best i motvind.

Det er gode grunner til å tenke seg om to ganger om før en griper fatt i retorikken til regjeringens fremste provokatør.

Arne Johannessen er heller ingen novise i provokasjonens kunst. Han hevder Sylvi Listhaug ødelegger etterforskningen til politiet når hun kaller overgripere for monstre. Den slags retorikk driver overgriper inn i mørke hull der de kan gjemme seg. Det nytter ikke drive politiarbeid med slik retorikk.

– Alle som jobber i politiet vet verdien av å vise respekt i yrkesrollen Det er en kjerneverdi i rettsstaten og grunnlaget for at politiet har stor tillit i samfunnet. Denne kjerneverdien må ikke minst justisministeren selv støtte opp om. Det at politiet har tillit i samfunnet er avgjørende for at en skal få ut informasjon fra gjerningspersoner, mener Johannessen.

Påstanden om at Listhaug skaper problemer for politiet i hverdagen, er for drøy, men som spisset meningsytring er dette greit. Det mener riktignok ikke lederen for Politiets utlendingsenhet, Morten Hojem Ervik.

– Det er ikke vår rolle å ta stilling til om hun velger det ene eller andre ordet for å nå frem med sin politikk. Vi representerer den sivile makt, og det kan aldri skapes tvil om at vi er under politisk kontroll, sier Ervik til NRK. Han mener at polititopper skal være ekstra nøye på hvilke debatter de går inn i, fordi det kan skapes usikkerhet om hvorvidt politiet er under politisk kontroll og om politiet lojalt følger de prioriteringene som er gitt av politikerne.

Det er ikke mange, om noen, som vil mene at Arne Johannessen og likesinnede er i gang med å ta seg til rette og drive politiarbeid uavhengig av de prioriteringer de har fått fra politikerne.

En må bruke sterk lupe for om mulig å få øye på tendenser til at politiet durer i vei på egen hånd

En må bruke sterk lupe for om mulig å få øye på tendenser til at politiet durer i vei på egen hånd utenfor de orienteringer som er formidlet via politisk ledelse, til Politidirektoratet og videre ned til politidistriktene. Når en meningsytring fra Johannessens side blir møtt med kritikk fra høyere hold i politiet, fremmer dette en forsiktighetskultur som politiet heller bør riste av seg enn lulle seg inn i.

Ervik er ikke Johannessens overordnede. Slik sett trenger han ikke bry seg om det Ervik sier. Det bør han heller ikke. Det er for få i politiet som sier offentlig hva de mener. Det er for mye på geledd, traving fram og tilbake i tjenestevei, for stor frykt for å gjøre feil og for mange som kalkulerer med at det lureste er å gjøre som sjefene sier. Det kan gå helt galt.

I boken «Makt i uniform» som kom ut i fjor høst, dokumenterer Aasa Christine Stoltz hvordan politiet i Bergen er preget av en kultur preget av lojalitet, revirtenkning, forsiktighet og svakt lederskap. Dette har ført til en hel serie med varslinger. Hvis det i større grad gis rom for at folk kan si i fra internt og noen ganger eksternt uten at en blir møtte med påstander om manglede lojalitet, vil en kunne håndtere uenighet uten at det må varsles. Med ny ledelse i Bergen er det på rett vei.

Politiet forventes å handle raskt og effektivt. Samtidig er politiet en del av forvaltningen som preges av korrekthet og forsiktighet framfor den dristighet og vilje til å få løst saker effektivt som preger en handlingskultur.

Raushet er en styrende verdi i en handlingskultur. Ledere i politiet bør fremme raushet og frihet til å ytre seg framfor å mane til forsiktighet og frykt for hva som kan bli konsekvensene alt mulig. De fleste ytringer får ikke nevneverdig konsekvenser. Listhaug gjør ikke politilivet vanskelig for Johannessen, og Listhaug plages minimalt av Johannessen uttalelser.

Politidirektør Odd Reidar Humlegård kan trekkes fram som et godt eksempel i denne sammenhengen. Han omtale i VG regjeringen og Stortingets ambisjonsnivå i tilknytning til politireformen som «olympiske leker». Det endte med at han fikk Hadia Tajik på nakken. Hun hevder han i for stor grad gjør som han vil, og bryr seg for lite med Stortingets vedtak.

Humlegård viser vei. Lojalitet betyr ikke underdanighet. Det skal være raushet nok til å utfordre oppover i systemet. Det blir for kraftløs ledelse om en blir for opptatt av å millimetermåle alt i forhold til idealene i forsiktighetskulturen.