Styret som sandpåstrøer

Det gir god mening å hevde at styrets viktigste oppgave er å ansette, og eventuelt avsette, daglig leder. Allerede her skurrer det for SSBs vedkommende. Det er regjeringen som ansetter direktøren for SSB selv om vedkommende ikke er embetsmann. Når ansettelsen, eller utnevningen som det heter, skjer på så høyt plan, er det vanligvis for å markere at dette en viktig og uavhengig stilling, Men Christine Meyer var ikke embetsmann. Hun kunne både avsettes og få andre arbeidsoppgaver og hadde ikke en gang rett til å bli i jobben ut åremålet. All makt viste seg å ligge hos finansministeren.

I Dagens Næringsliv i dag kritiserer professor Øyvind Bøhren styret i SSB for å ha vært for «passive» og «sittet bom stille» da eks-direktøren trengte styret som aller mest. At styret skulle ta parti for Christine Meyer i en strid med finansminister Siv Jensen er en fremmed tanke for styret i SSB. Det er ikke de som har ansatt Christine Meyer. Det er Finansdepartementet som utøver arbeidsgiveransvaret overfor den direktøren de har ansatt. Dette utøver de blant annet gjennom regelmessige styringssamtaler med direktøren. I Finansdepartementet er de ikke i tvil om egen makt og myndighet. Hva de trenger et styre til, er de nok mer i tvil om. Når det brenner, settes styret fullstendig på sidelinjen. SSB har et styre som fungerer på sitt vis i godvær, men som blir som en puslete evnukk å regne når det blåser opp til storm.

SSB har et styre som fungerer på sitt vis i godvær, men som blir som en puslete evnukk å regne når det blåser opp til storm

– Mitt inntrykk er at eieren var for aktiv for sent, men styret var for passive hele tiden. Kostanden vi alle må bære, kan bli at den beste kandidaten ikke søker statlige topplederstillinger fordi uprofesjonell eierstyring gjør jobben urimelig forutsigbar og ensom, sier Bøhren.

At eier kom seint på banen kan han ha rett i. Det kan til og med være Siv Jensen er enig med ham i det når hun kan se saken i etterpåklokskapens lys. Hun vil neppe si det. Hun vil gi Kontrollkomiteen inntrykk av å ha hatt full kontroll hele tiden. Men vi ønsker oss da ikke en eier som setter foten ned med en gang det oppstår en bekymring for utviklingen? Det er fornuftig at overordnende viser en viss tilbakeholdenhet med å fortelle hvor skapet skal stå. En daglig leder bør ha rimelig god tid på seg til å finne ut av problemene selv.

Når Finansdepartementet i realiteten ansetter direktør og fører jevnlige styringsssamtaler med direktøren, bør styret stille spørsmål ved hvilket ansvar og myndighet det faktisk har. Det blir i praksis et sandpåstrøingsorgan. Direktøren rapporterer i realiteten både til styret og Finansdepartementet. Det kan være forvirrende å måtte forholde seg til styringssignaler fra to kilder. Det gir samtidig en direktør mulighet for i større grad å gjøre som en selv vil ved at en kan velge hvem en vil høre mest på. I verste fall kan en til en viss grad spille de to rapporteringsinstansene ut mot hverandre. I det minste oppstår det uklarhet.

SSB-styrets passivitet kan tolkes på to måter. Legger en «den som tier samtykker»-perspektivet til grunn, kan man hevde at styret forstår godt at Finansdepartementet reagerer selv om de selv ikke har gitt uttrykk for samme reaksjon. Eller en kan tolke det slik at de synes finansministeren går for langt i å blande seg inn i SSBs daglige drift. Styret valgte å ikke gjøre det.

Det er mer ryddighet over eierstyringen i Næringsdepartementet

Det er mer ryddighet over eierstyringen i Næringsdepartementet. Der forholder departementet seg til styret, representert ved styreleder. Her er det også styret som ansetter daglig leder. Det samme gjelder i sykehusene. For to år siden grep helseminister Bernt Høie personlig inn og fikk sparket daværende administrerende direktør Trond Michael Andersen i Helse Midt-Norge. «Jeg hadde ikke gjort jobben min om jeg ikke hadde grepet inn», forklarte Høie til Kontrollkomiteen. Han instruerte i praksis styret om å finne en ny direktør. Styreleder aksepterte ikke en slik inngripen. Å ansette og avsette en direktør var vitterlig styrets ansvar. Det endte med at også styreleder trakk seg.

Uansett hvordan vi snur og vender på det, har en statsråd makt over det som skjer i en underliggende etat,av den enkle grunn at Stortinget og mediene holder statsråden ansvarlig. En kommer ikke unna med å henvise til at det er styrets ansvar. I SSB handlet det dessuten om å sikre de leveransene Finansdepartementet var avhengig av.

Ved å oppnevne et styre kan imidlertid den ansvarlige statsråd holde en viss avstand. En kan ikke gripe direkte inn overfor en direktør. Det er styret statsråden må forholde seg til. En kan risikere å måtte bytte ut styremedlemmer for å få avsatt en direktør.

Finansdepartementet må rydde opp i den styringsmessige uklarheten som er skapt rundt SSB. Enten får styret ansette direktør og styreleder involvere seg i styringsdialogen med Finansdepartementet. Det vil makere SSB som en uavhengig instans. Eller så får en droppe styret og la SSB være direkte underlagt Finansdepartementet. Uansett hvilken modell man velger må det gjøres klinkende klart at Finansdepartementet ikke skal ha noen som helst påvirkningsmulighet med hensyn til forskningsmessige resultater og offentliggjøring av disse.