Kreditorer og eiere som problem

Papirprodusenten Norske Skog ble etablert i 1962. De første tiårene var det tut og kjør. Papiravisene økte opplaget. Papirforbruket økte. Fremtiden så lys ut. Ledelsen så muligheter for å tjene store penger internasjonalt. På slutten av 90-tallet var selskapet eid av de som eier skogen. Skulle en virkelig satse stort og økte avkastningen, måtte selskapet børsnoteres. Deretter kunne en satse ekspansivt både utenfor og innenfor landets grenser. Konsernsjef Jan Reinås var primus motor for denne strategien. Det gikk etter hvert riktig galt. I dag har selskapet 2500 ansatte, omsetter for 12 milliarder kroner, har en rentebærende gjeld på 6,4 milliarder kroner og en egenkapital på 282 millioner kroner.

Det ble et oppstyr uten like da Union fabrikker måtte nedlegges.

Norske Skog har vært i en eiermessig tragedie som har vart i over 10 år. Den ene økonomiske krisen har vært verre enn den andre. Det ble et oppstyr uten like da Union fabrikker måtte nedlegges. Senere ble det kroken på døra for fabrikkene på Hønefoss og Hurum. I fjor var gjelden på rundt 10 milliarder kroner, men en lykkes å få på plass en avtale med obligasjonseiere som gjorde at gjelden ble håndterbar.

Kryssende interesser

Kryssende eierinteresser preger selskapet. Skogeierne vil naturlig nok ha best mulig betalt for tømmeret de leverer. Aksjonærene vil sikre sine verdier i et langsiktig perspektiv. Obligasjonseierne vil sikre seg mot tap og at de får betalt det som er avtalt. Kreditorene passer på at renter og avdrag blir betalt på dagen.

Konsernsjefen og styret har arbeidet med en restruktureringsplan for sikre selskapet bedre finansiell stabilitet. I slutten av januar ble det satt en stopper for planene om at det skulle hentes inn ny egenkapital. Arbeidet med restrukturering fortsatte langs andre spor.

Etter at selskapet hadde lagt fram resultatet for første kvartal i år, solgte Ombudstvedt egne aksjer til en verdi av fire millioner kroner. Det første til at aksjekursen sank som en stein. Ombudstvedt la ikke skjul på at han solgte. Han mente han ikke hadde tilstrekkelig tillit fra alle obligasjons- og aksjeeiere til å få på plass en bærekraftig finansiell løsning for selskapet.

Det ble oppstyr både internt og eksternt. Børskommentator i Dagens Næringsliv, Thor Chr. Jensen skrev at det aldri hadde skjedd før at en konsernsjef dumpet alle sine aksjer i protest mot egne aksjonærer og kreditorer. Han spådde at Ombundstvedt var ferdig som konsernsjef.

Fredag behandlet styret i Norske Skog den situasjonen som hadde oppstått. De pekte på at  Ombudstvedt hadde fulgt gjeldene lover og retningslinjer for salg av aksjer og konkluderte med at de hadde tillit til ham som konsernsjef. Dermed så det ut til at arbeidet med å finne en løsning kunne fortsette under ledelse av Svein Ombudstvedt.

Fredag kveld valgte Ombudstvedt å si opp sin stilling. Han ga ikke annet begrunnelse enn at han hadde vært konsernsjef i syv år og at tiden var inne for andre til å overta.

God løsning

Om det er det beste for Norsk Skog at Ombudstvedt trekker seg, er ikke godt å si. Det kan bidra til at aksjonærer og obligasjonseiere innser at de må bidra mer for å finne en god løsning for selskapet. I dag tiltrer Lars P.S Sperre som har vært medlem av konsernledelsen siden 2014, som konsernsjef. En kan ikke forvente at han kommer opp med helt nye løsninger. Det er eierne som må bidra til på løse selskapets problemer.

Istedenfor velger han å henge bjella på katten; det er etter hans mening aksjonærer og de selskapet skylder penger som hindrer en god løsning

Det er ingen grunn til å tvile på at Ombundstvedt har gjort rett ved å slutte. Han har kjempet mye i motvind og motbakker og er ikke typen som gir seg. Men til sist kommer en til et punkt der en mister troen på at en får gjennomslag for det en mener er nødvendig. Da er det riktig av en leder å trekke seg tilbake.

Ombudstvedt kunne valgt å trekke seg stille og rolig tilbake. Istedenfor velger han å henge bjella på katten; det er etter hans mening aksjonærer og de selskapet skylder penger som hindrer en god løsning. Ombudstvedt kom ikke lenger. Det er mulig selskapets kreditorer og eiere vil møte Lars Sperre med større velvilje enn hva de møtte Ombudstvedt med på slutten. Det kan skje hvis Sperre raskt tar grep som gjør at eierne og kreditorer tror at lønnsomheten kan forbedres. Da blir det lettere å finne løsninger.