De stridslystne rundt Nasjonalmuseet
Det finnes knapt et offentlig foretak det har vært mer bråk og spetakkel rundt enn Nasjonalmuseet, som så dagens lys i 2003 gjennom sammenslåingen av Arkitekturmuseet, Kunstindustrimuseet, Museet for samtidskunst, Nasjonalgalleriet og Riksutstillinger.
Det har nok sammenheng med at det var politikere og sentrale byråkrater som drev fram denne nyskapningen, i betydelig motvind fra fagfolk i ulike leire. Flere av dem har oppført seg som sta esler, snakkesalige sådanne. Sune Nordgren holdt ut som direktør i tre år. Allis Helleland måtte gi seg etter to år. De var eksperter med godt rykte og med de beste forutsetninger for å profilere museet utad. Men det skar seg.
I 2009 ansatte styret Audun Eckhoff som direktør. Da roet det seg ned. Han har ikke vært like profilert og spennende som de to første direktørene. Han var en mer stillfaren og mindre stridslysten utgave av en direktør. Som leder har han opptrådt klokere enn sine forgjengere. Mens Nordgren og Helleland alltid gikk med fyrstikker på seg, klare til å tenne en brann, er det ikke flammer og gnister der Eckhoff beveger seg. Det har han selvsagt fått kritikk for. Det er alltid noen som vil ha både i pose og sekk.
Styret bestemt seg?
Eckhoffs åremål som direktør er gått ut og stillingen er lyst ut. Eckhoff sa for flere måneder siden at han kom til å søke. Daværende styreleder, Svein Aaser, uttalte seg på en måte som kunne gi inntrykk av at styret alt hadde bestemt seg for at Eckhoff skulle få fornyet tillit. Aaser tilbakeviste kritikken. Det skulle skje en reell prosess. Stillingen ble lyst ut og Isco Group fikk oppdraget med å støvsuge markedet for aktuelle direktører.
I høst fikk museet nytt styre med Linda Bernander Silseth som ny styreleder. Søknadsfristen var opprinnelig ved årsskiftet. Det var som ventet ingen stor bunke med søkere. Søknadsfristen er nå utsatt til 31.januar. Silseth sier hun håper å kunne presentere den nye direktør i begynnelsen av februar. Det tyder på at hun vet hvem hun vil ha.
Denne prosessen er ikke uryddig. Den er helt etter boka.
I Klassekampen kritiserer flere hodejegere ansettelsen som en skinnprosess. Helene Tronstad Moe, førsteamanuensis ved Institutt for ledelse og organisasjon ved høgskolen Kristiania mener prosessen virker lite tillitsvekkende fordi «man ikke kan lage en god kravspesifikasjon for en topplederstilling uten først å vite hvem kandidaten skal jobbe for», at man skulle ventet med prosessen til nytt styre var på plass, og frykter det er en fare for at Silseth kan bli beskyld for et uryddig spill.
Denne prosessen er ikke uryddig. Den er helt etter boka. Det er nedsatt et ansettelsesutvalg der de ansatte er representert i tillegg til nestleder Jan Erik Knarbakk og Silseth. De vurderer søkere og innkaller de som er aktuelle til samtaler. Det skal ikke lages en kravspesifikasjon å forholde til styret. Kravspesifikasjonen skal utarbeides i forhold til den jobben som skal utføres og hvem direktøren har å spille på rundt seg.
Normal prosess
Styret har tatt fatt i saken til riktig tid og kjørt en normal prosess. Det var ikke noe kritikkverdig at Aaser har signalisert at Eckhoff var en aktuell kandidat eller at Eckhoff har sagt han vil søke. Poenget med åremålsstillinger er at styret skal gis anledning til å finne en direktør de mener er bedre enn den de har. De som er i et åremål har ingen rett til forlengelse, men de er i sin fulle rett til å kjempe til krampa tar dem for å fortsette i stillingen.
Det finnes fortsatt litt bråk og spetakkel ved Nasjonalmuseet som noen ser seg tjent med å løfte fram i offentligheten.
Alt tyder på at styret er godt fornøyd med den jobben Eckhoff har gjort og at de ser fordelene med kontinuitet når de flytte over i nybygget på Vestbanen. Skulle en ny direktør bli ansatt, går fort tiden fram til sommeren før han eller hun vil være operativ. Og den tiden vil alle som ikke er fornøyd med de avgjørelser som er tatt de siste årene, bruke for å få saker tatt opp igjen. Fortsatt er det spenninger mellom de ulike faggruppene, og de kan forsterke seg når virksomheten skal flyttes over i et nytt bygg. Og så er det de som mener Eckhoff ikke har stått hardt nok på kravene for å få beholde nåværende bygning som et visningssted for kunst også etter praktbygget på Vestbanen er ferdig. Mye vil ha mer.
Alle er nok ikke fornøyd med at Eckhoff skal stå på broen en ny periode. I et stort oppslag i Aftenposten i dag er overskriften: «Uro ved Nasjonalmuseet, psykologer må hentes inn for å være med på møtene». Eckhoff er sitert å at «det er god trivsel blant medarbeiderne» og avisen kan fortelle at det er nytt for Silseth at det er tauet inn psykologer for å løse problemer i avdelingen for samtidskunst. Det kan virke dramatisk, men det er ganske ordinært at fagfolk hentes inn for å løse konflikter i en stor organisasjon.
Men det kan være Aftenposten har mer på lager. Det finnes fortsatt litt bråk og spetakkel ved Nasjonalmuseet som noen ser seg tjent med å løfte fram i offentligheten.
Nyhetsbrev
