Utviklerne Asgaut Mjølne (t.v) og Ola Hast i Sparebank 1 Utvikling ser mange fordeler med parprogrammering, og er ambassadører for arbeidsmetoden på sin egen arbeidsplass.
Anita Myklemyr
Å jobbe i par beskytter mot forstyrrelser
I et gedigent, åpent kontorlandskap i utviklingsavdelingen til Sparebank1 i Oslo sitter og står det programmere på rekke og rad og jobber. De utvikler og drifter løsninger for en nettbank og en mobilbank som brukes av over én million bankkunder landet over.
Utviklerne Asgaut Mjølne og Ola Hast står ved siden av hverandre. Når de programmerer nye bankløsninger, gjør de det sammen. De jobber til og med på den samme dataskjermen, og bytter på å ha kontrollen over tastaturet. Én skriver, mens den andre ser på og kommer med innspil.
Hele veien kan de diskutere.
Slik jobber de to utviklerne når de begge er på kontoret, og slik jobber de fra hjemmekontor; da med makkeren på skjerm og høyttaler.
– Vi jobber alltid to stykker sammen på en oppgave, uansett hva det gjelder, sier Asgaut Mjølne.
Som regel jobber Mjølne og Hast sammen, men de kan også parjobbe sammen med andre kollegaer. Hast mener det er mange fordeler med denne måten å jobbe på:
– Én fordel er kompetansedeling, men du får også bedre flyt og fokus og færre forstyrrelser og avbrudd i løpet av arbeidsdagen.
Færre forstyrrelser og avbrudd
Når de skal programmere i fellesskap, setter de av møtetid i den digitale kalenderen og blokkerer ut alt annet. Dét gjør at terskelen for forstyrrelser utenfra blir høy.
– Du tar heller ikke opp mobilen for å sjekke e-post, nettaviser eller Slack når du sitter og jobber sammen med en annen. Det er ikke naturlig, sier Mjølne.
Parprogrammering gir også færre avbrudd i arbeidshverdagen fordi det i banken er et krav at to personer alltid må kvalitetssjekke en programmeringskode før den går i produksjon. Hvis du jobber alene, betyr det at du må sende koden fra deg til noen andre og vente til du får den tilbake før du kan fortsette. Det kan ta lang tid. Noen ganger flere dager.
I andre enden, hos dem som blir spurt om å kvalitetssjekke, kan forstyrrelsene komme tett: «Kan du godkjenne denne koden? Og denne?» Når to utviklere jobber sammen, blir imidlertid arbeidsflyten annerledes. Da kan begge to kvalitetssjekke og godkjenne koden der og da, slik at koden kan gå rett i produksjon.
Før hadde man gjerne store releaser/koder som ble satt i produksjon månedlig eller ukentlig. Nå går man mer og mer over til kontinuerlig utrulling av kode, gjerne flere ganger om dagen. Når hver endring krever at noen andre ser på koden, har parprogrammering blitt naturlig konsekvens, utdyper Mjølne, og legger til at man da kan holde på fart og fokus og slippe koder ut i produksjon uten avbrytelser.
– Det minimerer risiko, gir bedre kvalitet og en bedre opplevelse for kundene, sier han.
Parprogrammering og samforskning
Asgaut Mjølne og Ola Hast er ivrige ambassadører for parprogrammeringen som metode. De har kurset kollegaer, og måten de jobber på blir også forsket på av forskere ved Sintef Digital og Universitetet i Oslo.
Parprogrammering er imidlertid ikke noe nytt. Arbeidsteknikken ble beskrevet allerede på slutten av nittitallet av Kent Beck i boken «Extreme Programming Explained: Embrace Change».
Metoden er kjent for å bidra til kunnskapsutveksling og økt kvaliteten på den programvaren som utvikles.
Viktoria Stray, førsteamanuensis ved Institutt for informatikk ved Universitetet i Oslo og seniorforsker ved Sintef Digital, har forsket på arbeidsmetodikk og møter i over ti år. Hun forteller at man i parprogrammeringens barndom var veldig opptatt av å ha en klar rollefordeling. Én skulle være navigatør, mens den andre skulle observere.
– Når man jobber i par i dag, er det gjerne litt mer uformelt. Man bytter roller oftere, og teknologien gjør det også lettere å jobbe med samme dokument eller fil, sier hun, og legger til at arbeidsmetodikken er egnet for flere oppgaver enn programmering.
Viktoria Stray er førsteamanuensis ved Universitetet i Oslo og seniorforsker ved Sintef Digital, og forsker på arbeidsmetodikk og møter.
Anita Myklemyr
Selv samskriver og forsker hun ofte sammen med Nils Brede Moe i Sintef Digital. De diskuterer, deler skjerm og kan jobbe i det samme dokumentet. De samarbeider som regel digitalt, fra hvert sitt kontor, men kan også møtes for å samforske.
– Vi diskuterer løsninger, og målet er også å jobbe mer effektivt. Når vi setter av tid for å jobbe sammen, beskytter det oss dessuten mot forstyrrelser. Vi får jobbet konsentrert, sier Stray, som for øvrig liker å jobbe og ta pauser etter pomodoro-metoden.
Fordeler og ulemper
Stray har sammen med flere forskerkollegaer studert parprogrammering i Sparebank1, og har blant annet sett på om det er noen forskjell på om parene møtes på kontoret, jobber fra hjemmekontor eller går for en hybridvariant; med én på hjemmekontor og én på kontoret.
Forskerne konkluderer med at man oppnår de samme fordelene med å jobbe i par digitalt som man gjør ved å parprogrammere på kontoret.
Deltagerne får blant annet sterkere sosial tilhørighet og de bedrer kommunikasjonen seg imellom. En forutsetning for at parprogrammering skal fungere godt når deltagerne ikke er samlokalisert, er imidlertid at deltagerne kjenner hverandre fra før og at de har ganske gode kommunikasjonsevner fra starten av, slik at de unngår misforståelser.
I løpet av en testperiode på fire uker, ble deltagerne oppfordret til å skifte partner ofte, men forskerne oppdaget at folk foretrakk å jobbe i par med en eller to personer som de kjente godt fra før. Dette er antagelig positivt for kommunikasjonen og tryggheten de to imellom, men det kan redusere den totale kunnskapsoverføringen i organisasjonen, ifølge forskerne.
– Test ulike parkombinasjoner
I eksperimentene Sintef-forskerne har fulgt, har deltagerne valgt par selv, men Stray mener det er lurt å oppfordre deltagerne til å teste ulike parkonstellasjoner.
– Det kan ofte bli slik at de som liker hverandre best, og som kanskje også er de flinkeste, jobber sammen. Det kan fungere supert, men kanskje trengs det også opplæring av noen som er nye, og kanskje er det en som er litt sjenert og ikke har kommet helt inn i teamet, sier hun.
– Kan det virke ekskluderende for resten av arbeidsmiljøet hvis to som jobber godt sammen i par «alltid» jobber med hverandre?
– Ja, og folk som liker å jobbe sammen gjør det gjerne uansett. Men oppfordringen er å teste å jobbe med litt flere; kanskje oppdager man at det kan fungere veldig bra.
Et av funnene i forskernes studier, er at deltagerne syntes det er hyggelig og sosialt å jobbe i par med en kollega.
En av utfordringene er at deltagerne er redde for å forstyrre andre i det åpne kontorlandskapet når de jobber på kontoret. Ifølge forskerne ser det for øvrig ut til at den minst fordelaktige lokaliseringsmiksen er hvis én jobber hjemmefra, mens den andre jobber fra et åpent kontorlandskap på kontoret.
Både når parene jobber sammen på kontoret og heldigitalt hjemmefra, ser parprogrammering ut til å styrke teamsamarbeidet. Deltagerne føler seg mer knyttet til kollegaene sine. Totalt sett ser det også ut til å være like bra å samarbeide i par digitalt som fysisk. Men folk har ulike preferanser.
Metoden kan for øvrig være god i opplæringsøyemed, legger Stray til. Hvis den ene i paret er fersk i faget, anbefaler hun at den som har minst erfaring styrer tastaturet, mens den som kan mest ser på, forklarer og bidrar i diskusjonene.
Ambassadører for metoden
Asgaut Mjølne og Ola Hast forteller at det ikke alltid er så lett å få folk med på parprogrammering, men når Dagens Perspektiv er på besøk i banken har de likevel gående nok et eksperiment der folk kan bli med og teste parprogrammering i fire uker. Eksperimentet følges av forskerne i Sintef Digital. Kravet for å bli med, er at man legger inn minst to sesjoner med parprogrammering per uke. Mjølne og Hast er med og coacher litt underveis, og tipser blant annet om hvilke oppgaver som kan egne seg for parjobbing. Som avslutning har de en felles middag.
– Dette er det tredje eksperimentet vi kjører på denne måten, sier Mjølne.
Hast tror at en av grunnene til at folk kan ha motforestillinger mot å jobbe i par, er at de frykter at det blir veldig intenst å skulle jobbe så tett sammen med en annen person. Folk synes det er slitsomt. Å programmere er konsentrasjonsarbeid, og er man i «flyten» er det dessuten lett å glemme å ta pauser.
– Når vi kjører disse eksperimentene, råder vi folk til å ta gode pauser innimellom; der man beveger seg bort fra skjermen, sier Hast, som synes folk er blitt mer åpne for å jobbe i par når de først har forsøkt.
Mjølne og Hast opplever at det å jobbe to og to er en effektiv, kreativ og god arbeidsmetode, og bruker den også til andre oppgaver enn programmering.
Ola Hast (t.v) og Asgaut Mjølne kjører interne eksperimenter med arbeidsmetodikken parjobbing sammen med kollegaer i Sparebank 1 Utvikling. Eksperimentene blir fulgt av forskere fra Sintef Digital.
Anita Myklemyr
Dårligere egnet for enkle oppgaver
Sintef-forskerne har ikke forsket på parjobbing i andre settinger enn programmering, men Viktoria Stray mener at det å jobbe i par kan fungere godt for eksempel hvis man skal skrive en rapport eller en artikkel, lage en presentasjon eller planlegge noe.
– Hvis du skal lage noe og trenger innspill fra andre, kan det være mer effektivt å jobbe sammen istedenfor parallelt. Hvis man jobber hver for seg, må man hele tiden sende innspillene frem og tilbake. Dét er lite effektivt. Jobber dere sammen, får dere dessuten beskyttet den tiden dere faktisk har prioritert til å få løst oppgaven.
Stray råder flere til å forsøke å jobbe i par. I en av undersøkelsene de gjorde i Sparebanken 1 Utvikling svarte 39 av 40 deltagere som hadde testet parprogrammering at de hadde lyst til å fortsette å jobbe i par.
– Vet dere om programmeringen ble bedre når deltagerne kodet i par?
– Programmeringskvalitet er vanskelig å måle. Men det er naturlig at kvaliteten blir bedre når fagfolk kan diskutere seg frem til de beste løsningene. Man kan også få satt koder i produksjon raskere, sier Stray.
– Er det noen oppgaver som ikke egner for parjobbing?
– Det fungerer dårlig hvis oppgavene er veldig enkle. Da er det bortkastet tid at to stykker skal sitte sammen for å gjøre jobben.
