Helseminister Ingvild Kjerkol står i midt i en helsedebatt som kan bli svært vanskelig å ‘vinne’. Profesjonskamp, forventninger i folket og markeringsvillige fløypartier gjør manøvreringen vanskelig, men ikke umulig, mener statsviter.
Fredrik Varfjell / NTB
Ingvild Kjerkol: Flere pasienter, men færre folk
Da Ingvild Kjerkol i januar i år gikk ut i mediene og sa at vi alle må ta ansvar for egen alderdom, samtidig som hun antydet at vi ikke kunne regne med at veksten i antall ansatte på sykehusene våre kunne øke i samme takt som pasientgrunnlaget – ja, da satt hun virkelig fyr på den norske helsedebatten.
Sannsynligvis visste hun ganske godt hva hun gjorde. For noen korte uker etterpå la Helsepersonellkommisjonen fram sin omfattende rapport. Det viktigste budskapet herfra var: Veksten i antall ansatte i norsk helsevesen kan ikke fortsette. Vi må tenke, jobbe og organisere oss annerledes i framtiden.
Men helseministeren får ikke akkurat «ro» av den grunn. Opposisjonen raser selvsagt kontinuerlig og yrkesgruppene som jobber i helsevesenet er lite fornøyde, verken med dagens situasjon eller framtidsutsiktene.
LES MER:
-
Jakten på arbeidskraften: Arbeidskraft har blitt et knapphetsgode
-
Slik vil sykepleierne bidra til å redusere sykepleiermangelen
Skyter på budbringeren
Men hva er det egentlig statsråden prøver å formidle? Statsviter og førsteamanuensis Svein Tuastad ved Universitetet i Stavanger er opptatt av den dynamikken som fort skapes i helsepolitikken. I en kronikk i VG mener han at det Kjerkol faktisk sa om «vår egen alderdom» ble forvrengt da debatten tok av. Dette sitatet fra Ingvild Kjerkol var det som satt fyr på debatten:
«Å tilpasse boligen for alderdommen er viktig. Vi jobber nå i regjeringen med en bo trygt hjemme-reform som skal handle om kvalitet på tjenester. Den skal handle om virkemidler sånn at hver enkelt av oss kan ta mer ansvar for alderdommen».
Statsviter og valgforsker Svein Tuastad tror at toppfolket innen akademia er litt ‘redd’ for forsknings- og høyere utdanningsminister Ola Borten Moe.
Henrik Malkenes
«Det viktige poenget til helseminister Ingvild Kjerkol har vorte forvrengt. Så er det trekk ved mediestrukturen som gjør at forvrenginga blir som ei sanning», skriver Tuastad i kronikken.
Han utdyper overfor Dagens Perspektiv:
− Kritikken av Kjerkol handler litt om å skyte på budbringeren. Når det gjelder «alderdom-sitatet» er det åpenbart at kritikken er basert på misforståelser og til dels ville overdrivelser, mener Tuastad.
Statsviteren framhever at det faktisk er behov for en ny type kontrakt mellom samfunnet og eldre, der man tenker mer på egen alderdom.
− Det er ikke det samme som at det offentlige fraskriver seg ansvaret for eldre og syke, slik kritikken gikk ut på, men som var med på å gjøre én fjær til sju høns.
Dette er saken
Norske virksomheter mangler 70.000 ansatte, viser NAVs bedriftsundersøkelse for 2022. Det blir et samfunnsproblem når vi mangler folk til å pleie de gamle, til å bygge hus og veier, og utvikle teknologi og tjenester som samfunnet vårt trenger. Mangel på arbeidskraft hindrer i tillegg produktivitet, vekst og innovasjonskraft.
Mangelen på arbeidskraft er størst innenfor helse, pleie og omsorg, der har de behov for rundt 16.000 flere ansatte. Mangelen i helsesektoren har vært høy over flere år, og har økt de siste årene. Nest størst mangel er det i bygg og anlegg, som mangler 11.500 personer. Også IKT-sektoren har stor manko på kompetanse.
Ifølge NAV hadde vi i 2022 det høyeste sysselsettingsnivået på ti år, og aldri tidligere har det vært registrert flere ledige stillinger enn det var det året. En ny bedriftsundersøkelse kommer før sommeren, men det er fortsatt et faktum at vi har et svært stramt arbeidsmarked i Norge. Samtidig står 660.000 mennesker helt utenfor arbeidsmarkedet her i landet. I et stramt arbeidsmarked burde det være mulig å få disse inn i jobb – eller?
Realitetsorientering
− Et annet poeng med den helsedebatten vi opplever nå, er at vi har en forventningskrise der regnestykket umulig kan gå opp. Helseministeren sin jobb, samme hvilket parti hen kommer fra, er å realitetsorientere befolkningen. For det er jo helt klart behov for endringer, framhever Svein Tuastad.
Statsviteren mener å ha observert at det har oppstått to «leirer» i helsedebatten de siste ukene. Den ene leiren er «på parti» med Helsepersonellkommisjonen og Ingvild Kjerkol, de mener det trengs store endringer og en ny prioriteringsdebatt i helsepolitikken.
− Den andre leiren sier at kommisjonen overdriver. Der i gården mener man at man ved klok politikk vil kunne fikse mange av utfordringene. Deler av venstresiden og deler av profesjonsmiljøene drar opp dette forsvaret, sier Tuastad.
− Min analyse er at Helsepersonellkommisjonen selvfølgelig peker på virkelige dilemmaer og utfordringer som man ikke kan trylle seg bort fra. Spørsmålet er om det er politisk mulig å å løse alle utfordringene, fortsetter han.
«Det er bra at hun setter ned utvalg, hun må bare huske å følge rådene, så langt det er mulig»
Pensjonsreformen som ’prakteksempel’
Svein Tuastad minner om at vår samfunnsmodell, Den norske modellen, som også er arbeidslivets «konfliktpartnerskap», er særlig godt egnet for et samfunn som vil «løfte i flokk». Pensjonsreformen var denne modellens glansnummer, mener han. Da fikk man både med seg partene i arbeidslivet og man fikk til tverrpolitisk enighet om en ny, nødvendig, pensjonsordning som faktisk førte til at ganske mange totalt sett «kom dårligere ut».
− Men i dag, med helsevesenet, blir denne brede enigheten vanskeligere å oppnå. I alle fall sammenlignet med triumfen ved pensjonsreformen, mener Tuastad. Han peker på tre utfordringer som vil gjøre det vanskeligere å bli enige:
-
Profesjonsinteressene
-
Forventningsgapet
-
Styringspartienes svekkede autoritet
Har en mektig alliert
I helsevesenet har profesjonene stor makt. Leger og sykepleiere blir lyttet til, og dersom disse gruppene motsetter seg endringer, blir det Dagsrevyen og Debatten på ledelsen og politikerne. Men Tuastad mener profesjonskampen kan «vinnes» av Kjerkol. Hun har nemlig en mektig yrkesgruppe som alliert; helsefagarbeiderne.
− Her mener jeg politikerne kan finne styrke til å vinne over særinteressene. Husk også at Norges største fagforbund, Fagforbundet, med den mektige lederen Mette Nord i spissen, selv har interesse av at flere av kommisjonens forslag blir gjennomført. Særlig viktig er dette med «oppgavedeling», det vil si at flere oppgaver kan overlates fra sykepleierne til helsefagarbeiderne.
Forventingsgapet er det vanskeligere å se for seg en løsning på, ifølge Tuastad. Velgerne tenker ikke «helhet» hvis lokalsykehuset eller fødeavdelingen ryker.
− Her har de ansvarlige delene av politikerstanden en betydelig jobb å gjøre.
Fløypartier som overbyr hverandre
Så, til det tredje punktet, styringspartienes svekkede autoritet. Her er det heller ikke særlig lyse utsikter, framhever Svein Tuastad.
− Vi ser en ny politisk dynamikk der det på den ene siden virker lite aktuelt med samarbeid «over midten» i norsk politikk, samtidig som fløypartier på hver side krever innflytelse. Dette vanskeliggjør helhetlig styring. For det vil alltid være noen som «byr over» hvis ansvarlige politikere vil gjennomføre helt nødvendige tiltak, som for eksempel sykehusnedleggelser.
− Situasjonen i helsevesenet seiler opp til å bli en av de største utfordringene i politikken framover. Per i dag er ikke befolkningen moden for den medisinen som trengs, slik jeg ser det.
− Hvordan skal Kjerkol takle en slik utfordring?
− Hun har egentlig ikke noe annet valg enn å lytte til ekspertisen, slik hun nå gjør. Det er bra at hun setter ned utvalg, hun må bare huske å følge rådene, så langt det er mulig, sier Svein Tuastad.
Han mener nøkkelen til suksess ligger hos fagforeningene:
− Det som er en nøkkel, er å få fagforeningene på sin side. Her skiller denne helsedebatten seg fra strømdebatten. I denne saken er det ikke usannsynlig at flere av profesjonene vil ha interesse av å dele innsiktene til ekspertisen. Skjer det, kan nødvendig endring bli mulig å få til.
Hun har nok å ta tak i, helse- og omsorgsminister Ingvild Kjerkol.
Hanna Johre / NTB
