I 20 år har Clas Brede Bråthen kjempet for at jentene skal få fly i verdens største hoppbakke

– Bare værgudene oppfører seg skikkelig den dagen, så ser dette perfekt ut, sier Clas Brede Bråthen.

Bråthen fikk i november tilbake sin «gamle» jobb som sportssjef for hopp etter en opprivende konflikt med ledelsen Skiforbundet. Nå, midt i januar, skuer han oppover Vikersundbakken, som ligger som et kunstverk oppover åsen, med snødekte tretopper på begge sider.

Avstanden fra toppen til enden av sletta er 545 meter. Hoppernes fart på hoppkanten er over 100 kilometer i timen. Høydeforskjellen fra øverste avsats til fallgrensen er 200,27 meter. Verdensrekorden i skiflyging ble satt her i 2017: 253,5 meter.

Denne dagen er det kuldegrader og godt med snø i den enn så lenge upreparerte bakken. Det ligger med andre ord til rette for at det kan bli hopp- og folkefest her under avslutningen av Raw Air-turneringen, «den norske hoppuka», den 17. til 19.mars.

Årets renn er dessuten historisk. Verdens første skiflygingskonkurranse for kvinner skjer i verdens største hoppbakke; Vikersundbakken.

– Hvilke lengder håper du å se hos jentene?

– Jeg tror jentene kommer til å hoppe like langt som gutta, hvis juryen gjør jobben sin.

Bråthens «hjemmebakke»

Vi sitter i kafeen nedenfor bakkeanlegget. Med ujevne mellomrom kommer det inn folk som jobber her. Bråthen hilser, han kjenner «alle». Den tidligere hopperen bor en drøy halvtimes kjøretur unna, og hadde sitt første hopp her i en av de små bakkene da han var åtte år gammel. Det siste hoppet han gjorde her, var i den store bakken i Vikersund, HS 118, i 1996.

Siden har han vært involvert i hoppsporten, fra 2004 som sportssjef i Skiforbundet.

– Det var stort da Johan Remmen Evensen satte verdensrekord her i 2011, sier Bråthen, og forteller at de la en visjon da han ble sportssjef som den gangen virket ganske utopisk: De skulle ha en verdensrekord av en nordmann satt i en norsk bakke. I 2011 skjedde det.

Clas Brede Bråthen bor ikke så langt unna, i Mjøndalen, og er på hjemmebane i Vikersund. 

Foto

Anita Myklemyr

– Det er spesielt når man når milepæler man har satt opp, og det er noe ekstra når det i tillegg skjer i en arena man har hatt en relasjon til lenge og du får oppleve det sammen med folk du har kjent i hele ditt hoppliv. Jeg har kjent mange av ildsjelene i miljøet her helt siden jeg begynte å hoppe på ski.

At jentene skal konkurrere i Vikersund, blir også en stor begivenhet på hjemmebane.

Jentekampen

– Å sørge for at jentene skal få like muligheter som gutta, det har vært veldig viktig for norsk hoppsport og selvfølgelig også for meg. Men aller mest for jentene. Å stå her og kanskje se Maren Lundby, som jeg har kjent siden hun var 13, hoppe; det tror jeg blir en veldig spesiell opplevelse. Det åpner også nye muligheter for idretten. Det er ingen tvil om at det at det har tatt så altfor lang tid før jentene fikk hoppe her, og det har hoppsporten tapt på.

I boka «Clas Brede Hoppsjel», som kom ut før jul, omtaler han vedtaket der Det internasjonale skiforbundet (FIS) våren 2022 sa ja til skiflyging for jenter i 2023 som «kanskje den viktigste milepælen i vår idretts historie». Bråthen selv har jobbet med jentehopp siden han fikk ansvar for et jenteprosjekt i hoppkomiteen tidlig på 2000-tallet. Da han ble sportssjef jobbet de for å øke satsningen på jentene.

– Det var vanskelig å få med mange i organisasjonen på det. Det tok lang tid før jentene ble sett på som seriøse utøvere, sier Bråthen.

I 2022 stod Maren Lundby på sletta i Vikersundbakken under VM i skiflyging. Under Raw Air i 2023 skal jentene hoppe.

Foto

Geir Olsen / NTB

Utviklingen har gått sakte, og betegnende nok fikk jentene i 2020 hoppe i prøve-VM i stor bakke i Oberstdorf, men de skulle ikke få hoppe i denne bakken i selve mesterskapet året etter.

I kampen for å få gjort om på beslutningen, signaliserte daværende statsminister Erna Solberg sin støtte og sa også at hun var villig til å ta kontakt med Tysklands daværende forbundskansler Angela Merkel. Bråthen informerte generalsekretæren i FIS om statsministerens engasjement, og det var også stort medietrykk på saken. Til slutt, etter en formell søknad fra Norges Skiforbund, fikk jentene hoppe VM i stor bakke.

Ut mot «ekspertene»

Et tilbakevendende argument har vært at det er fare for jentenes sikkerhet i de største bakkene. Det argumentet ble brukt i en diskusjon om hvorvidt jentene skulle få prøvehoppe i Vikersund i 2004, og ifølge Bråthen bruker de som fortsatt «tviholder på å holde jentene tilbake» det samme argumentet i dag. Selv viser han til at Vikersundbakken er den fineste skiflygingsbakken med hensyn til trygghet, og han er klar på hva han mener om fare-argumentet.

– Når jeg møter folk som kaller seg eksperter som sier at det er farligere for jenter å hoppe skiflyging enn gutter, da spør jeg hva dokumentasjonen deres er? Men de har ingen dokumentasjon, det er den samme kvasi-synsingen som i 2004. Det er useriøst. Sånne folk gidder jeg ikke å diskutere med.

– Ja, de kan bli skadet. Ja, det er farlig. Men skihopping er en risikosport. Dette vet alle utøvere, jenter og gutter, og du skal ikke bli nektet å få utfordringer bare fordi du er jente.

En viktig årsak til at jentene nå kan hoppe i Vikersund, er for øvrig at en regel som gjorde at jenter ikke kunne hoppe i store bakker ble fjernet i 2017. Det norske hoppmiljøet mobiliserte inn mot FIS, forteller Bråthen, og med knapp margin ble regelen fjernet.

I Norge er det flere år siden jentene begynte å trene sammen med gutta, for å få et løft. Det utviklet seg til et tett samarbeid, og i praksis var de ett landslag. Våren 2021 ble de to landslagene også formelt slått sammen til ett landslag.

I hopp er jentene og guttene nå samlet på ett landslag. De har samarbeidet lenge, og kan lære av hverandre, mener sportssjef Clas Brede Bråthen.

Foto

Skiforbundet

Basic ledelse

Når Bråthen har brukt så mange år på jentekampen, så handler det også om hoppsporten. Får jentene utvikle seg, utvikles også sporten, mener han.

– I de viktigste slagene må du som leder være villig til å kjempe helt til de er vunnet. Jentene blir aldri gode nok eller trygge nok og det blir aldri økonomi nok, hvis de aldri får muligheten.

– Skal du lykkes med noe, så må du investere. Maren Lundby er en av tidenes aller største kvinnelige utøvere i Norge, uansett idrett. Hun har en verdi som er helt unik. Det er fordi Maren er spesiell, men også fordi vi har satset på henne.

– Ledere på høyere nivå sitter med ansvar for økonomien for helheten. Må de ikke satse der de får mest tilbake?

– Jo, hvis tankene ikke går lenger enn neste regnskapsår, og de i tillegg tenker på at de skal bli gjenvalgt. Men hvis du skal utvikle for vekst, må du investere og prioritere. Innenfor hopp har vi sagt at vi skal utvikle jentene, det er nedfelt. Da må vi ta ressurser fra noe annet og bruke dem på jentene, sier Bråthen, som er opptatt av at det også må følge med en plan som det knyttes ansvar og myndighet til.

– Det er lett å si ting og skrive det ned, det kan alle gjøre, men hvis det ikke ligger ansvar, prioritering eller myndighet bak, får du ikke gjort noe. Det er basic ledelse.

Konflikten

I fjor var Bråthen i dyp konflikt med ledelsen i Skiforbundet. Det ble en offentlig skittentøyvask, og utenfra er det vanskelig å få oversikt over det som skjedde. Et element var imidlertid at skiledelsen mente at Bråthen opptrådte uakseptabelt i sitt virke som sportssjef. Det viste til kommunikasjonsform og det de beskrev som en konfronterende stil. Bråthen etterlyste på sin side dokumentasjon på påstandene. Han hadde over tid etterlyst mer åpenhet i Skiforbundet, og var også kritisk til Skiforbundets prioriteringer i flere konkrete saker som gjaldt hopp, og spesielt jentehopp.

Kort oppsummert så ønsket ikke Skiforbundet å ha Bråthen som sportssjef, men mange støttet Bråthen; deriblant hopperne og trener Alex Stöckl. Det ble inngått et kompromiss. Bråthen skulle ikke være sportssjef, men landslagssjef. Sommeren 2022 ble imidlertid Tove Moe Dyrhaug valgt inn som ny skipresident og påfølgende høst var generalsekretæren ferdig i Skiforbundet. I november 2022 snudde Skiforbundet, og Clas Brede Bråthen ble hentet tilbake i sin gamle jobb som sportssjef.

Konflikten var tung og langvarig, og i lys av alt som har skjedd kan man lure på hvordan Bråthen tenker som leder. Hvordan jobber han?

Bråthen som leder

Bråthen sier at han som leder for sine, er opptatt av å involvere og gi folk eierskap til prosessene. Det gjør også at han får med seg folk og at de presterer godt, erfarer han.

Han liker også at folk kommer til ham for å diskutere, om det er toppidrett, rekruttering, eller markedsarbeid.

– Jeg får positiv energi av folk i organisasjonen vår. Det er det som gjør at jeg fortsatt er i jobben, sier Bråthen.

– For meg personlig er det viktig at de jeg er leder for ser på meg ser på meg som en som bidrar til at vi sammen flytter organisasjonen i riktig retning. Det er også viktig for meg at jeg oppleves som en som står i krigen for medarbeiderne mine. Jeg har aldri ønsket å være en leder for mine sjefer, og det har til tider skapt problemer.

Sportssjef Clas Brede Bråthen tar de kampene han mener er viktige for hoppsporten.

Foto

Anita Myklemyr

– Har du ikke et ansvar «oppover» også?

– Jo, men det ansvaret har jeg i forhold til hoppsporten. Jeg gjør aldri noe som jeg ikke mener er til det beste for hoppsporten. De gangene det blir vanskelig, er når jeg opplever at folk ikke ønsker å sette seg inn i hva som er viktig for idretten vår, og gjør valg og prioriteringer som spesielt går utover hop; og da særlig jentene.

– Noe av kritikken mot deg i konflikten handlet om kommunikasjonen, og i boka om deg kommer det også fram at du er direkte og at det av og til kan «gå ei kule varmt».

– Jeg er tydelig, og det kan nok oppleves ganske røft for dem jeg opplever står i veien for oss. Men når du ikke lenger kan prate fornuft med folk om å gjøre ting hensiktsmessig, så har jeg opp gjennom årene erfart at du kan måtte pushe litt ekstra. Istedenfor å bøye nakken for overmakten og gå videre.

– Dette at du ikke gir deg. Hva gir det og hva koster det, for deg personlig?

– Det gir noen søvnløse netter, men det hadde hatt en pris hvis jeg ikke skulle vært meg selv også; det hadde vært tungt. Når det gjelder hva det gir, så skaper det friksjon. I fysikken skaper friksjon energi, og energi må til for å flytte ting. Det er en enkel beskrivelse av hva det skaper. Det er utenkelig for meg å ikke ta de viktige kampene, og hvis du skal forvente noe av dem du skal få til ting sammen med, må du vise at du er villig til å gå krigen for det som er viktig.

Visjonær og emosjonell

– Er du flink til å lytte?

– Jeg hadde ikke kommet meg igjennom konflikten uten at jeg hadde lyttet til folk som er mye klokere enn meg. Jeg er ganske flink til å analysere situasjoner og se mine egne styrker og svakheter. Jeg har tatt utallige tester som leder, og selvinnsikt er noe av det jeg scorer høyest på.

– Da må jeg jo spørre, hva er dine svake sider?

– Jeg er emosjonell. Det gjør at den analytiske, beregnende og kalkulerende delen av hjernen av og til blir overstyrt av emosjonene.

Bråthen beskriver konflikten med ledelsen i Skiforbundet som en storm der bølgene har vært høyere og mer uregjerlige enn alt han har stått i før og sannsynligvis kommer til å stå i igjen. Og han sier at det i kjølvannet av dette nå tar lenger tid før han havner i det emosjonelle hjørnet.

– Det er også viktig for meg å si at jeg er ikke perfekt, men at vi kom ut som de som tapte minst i den konflikten. Det er ganske oppsiktsvekkende, for vi hadde ikke ubegrenset med ressurser. Vi måtte bare stå på det vi trodde på.

Situasjonen er en annen i år enn i fjor. Bråthen er positiv til den nye skipresidenten både hva angår lederstil og menneskelige egenskaper. Og jentene skal snart hoppe i Vikersund.

– Det er ingen tvil om det som er det aller fineste for meg i denne jobben, det er å være i hoppbakken og se på hopprenn. Jeg gleder meg alltid til renn i Vikersund, men når jentene skal hoppe her: Det er så stort at det er vanskelig å sette ord på.