Werner Frøland var vitne til Kielland-ulykken

Werner Frøland fra Karmsund i Rogaland har vært pensjonist i snart ett år, etter å ha jobbet offshore siden 1979. Han var på Edda-plattformen da Alexander Kielland havarerte i 1980.

Werner Frøland på jobb på Edda-plattformen tidlig i karrieren. (Foto: Privat) 

Ulykken krevde 123 menneskeliv. 89 overlevde.

Alexander Kielland, en halvt nedsenkbar flyterigg, lå helt inntil Edda.

– Edda og Kielland var forbundet med en gangbro. Folk vandret fram og tilbake og det var stor aktivitet. Vi var i en byggefase og folk som jobbet hos oss bodde på Alexander Kielland, forteller Frøland.

Det var meldt dårlig vær, så Kielland måtte flyttes bort fra Edda. Det var ikke forsvarlig å ligge så tett på. Dette var rutine ved dårlig vær. Alle som bodde på Alexander Kielland måtte gå over broen og forlate Edda. Deretter ble broen heist opp bak dem.

Frøland forteller at han var på vei til boligkvartalet på Edda da alarmen gikk litt senere.

Foto

Alexander Kielland  kantret 27. mars 1980 på Ekofiskfeltet i Nordsjøen. 123 mennesker omkom. Bildet er fra 1983, da Kielland først ble snudd og senere senket igjen. (Foto: Bjørn Sigurdsøn / NTB arkivfoto)

Kielland går rundt

– Jeg hadde rundet hjørnet da det ble meldt over radio på Edda at alle måtte gå ut på østsiden. Kielland hadde problemer.

Frøland snudde, og løp til østsiden. Han så at Kielland hellet litt, men leggen – det ene «beinet» på Kielland» – var da ikke var brukket.

– Vi ser at leggen knekker og at plattformen legger seg på siden, med hoveddekket ned i sjøen.

 Vi ser folk som går i livbåter som de ikke klarer å løse ut

– Vi ser folk kommer krypende ut alle plasser, og at mange klatrer mot det høyeste punktet. Etter en stund høres et smell, og så går Kielland rundt.

– Vi ser folk som går i livbåter som de ikke klarer å løse ut. Vi ser livbåter som smeller inn i Kielland fordi det var så stor sjø, forteller Frøland.

– Det ble mye folk i sjøen, og de rekte mot oss. Mot Edda, fortsetter han.

Hektisk aktivitet

Under hoveddekket til Edda var det et spiderdekk. Der stod det kasser med livvester.

– Vi heiv dem ut til folk. Det var hektisk, og det skjedde mye, sier Frøland.

– Vi prøvde å få ut tauleidere som hang på siden, med det blåste sånn at de aldri kom ned i sjøen. Det samme skjedde med flåtene som hang på siden av Edda. De ble løst ut, men hang rett ut i luften på grunn av vinden. Men tauene ble kappet, slik at flåtene kom i sjøen.

Redningsutstyr fra Edda reddet liv, og kranfører Roger Marcussen på Edda klarte også å redde flere menneskeliv med kran og en «basket» som han heiste ned mot sjøen. Det kom båter og helikoptre til, men det var fremdeles voldsom vind og høy sjø. I tillegg ble det tåke.

På et tidspunkt fryktet de at vrakgods fra Kielland ville treffe og skade Edda. Edda ble da også evakuert, men en gruppe på 10-12 stykker – deriblant Werner Frøland – ble igjen for å følge situasjonen på Edda. Han sier at de var ikke flere enn at et helikopter kunne ha tatt dem med hvis det ble behov for det.

Nesten som en film

– Har ulykken preget deg?

– Da det pågikk var det nesten som en film. Det var ikke panikk, men vi var jo redde. Det pågikk så mye ombord at vi mistet oversikten over det som foregikk rundt oss.

Han opplevde, som de andre, at arbeidsgiveren Phillips ikke tok kontakt i ettertid for å snakke om det som hadde skjedd. De fikk heller ingen annen oppfølging fra myndighetene eller psykologer.

Det var ikke panikk, men vi var jo redde

– Men jeg husker at vi den natta, etter at det var blitt mørkt, gikk opp til radiooperatøren på Edda, Thorleif. En stødig, flink kar.

– Vi stod der oppe og så utover, og det var kanskje først da vi begynte å tenke over hva som hadde skjedd. Vår egen situasjon var da ikke avklart.

– Jeg husker jeg sa: «Vet dere, nå ba jeg til Gud om at det må bli bra vær». Han som stod ved siden av meg svarte: «Det har jeg gjort óg»

Så snakket de ikke så mye mer om det.

De la seg, og neste morgen hadde vinden løyet. Havet var nesten speilblankt.

Hjelmene som lå igjen

Werner Frøland har ikke hatt traumer, forteller han, men han har ofte tenkt på ulykken.

Han var 24 år da det skjedde. Kona hans, som var hjemme, var gravid i sjette måned.

Han husker også godt at da de kom ut igjen på Edda etter ulykken, så lå alle hjelmene der. Med navnene på.

De tilhørte alle som egentlig skulle ha vært tilbake på Edda på jobb dagen etter ulykken.

– Jeg la også merke til en annen ting som skjedde; de tøffe amerikanerne som var ledere ombord ble mer medgjørlige etter ulykken, på alle måter. De forandret seg helt.

De tøffe amerikanerne som var ledere ombord ble mer medgjørlige etter ulykken, på alle måter

Økt kompetanse

Frøland erfarte at Oljedirektoratets systemer ble mer effektive med strengere krav til sikkerhet, prosedyrer og dokumentasjon med årene.

Fagforeningene fikk større innflytelse. Det ble bedre kontroll på tingene, og mer orden på arbeidstid og rettigheter.

– Fagforeningene ble også mer voksne, og mer formaliserte. I starten var foreningene noe vi lagde der ute på egen hånd, fordi vi hadde noen gode organisatorer, sier Frøland, som selv først var med i fagorganisasjonen Ekofisk-komiteen og siden var tillitsvalgt for Lederne i veldig mange år.

Etter Kielland-ulykken kom det blant annet strengere regler for registrering av hvem som befant hvor på plattformene, forteller han. De fikk også kriseteam.

Foto

Nordsjøen. Boligriggen Alexander L. Kielland, før ulykken. Her ligger den inntil plattformen Albuskjell 2/4. Kielland var flyttbar. På ulykkesdagen lå den ved plattformen Edda . (NTB Arkiv / NTB)

Cowboykulturen

Frøland var vant til tøff sjø da han kom til Nordsjøen i 1979. Han hadde tidligere seilt tankfart for Bergersen.

Han hadde kjennskap til mekanikk, og ble ganske raskt driftstekniker offshore. Han fikk opplæring underveis, gjennom skole og praktisk opplæring, og jobbet i mange år i kontrollrommet med drift av plattformer. De siste 20 årene var han teamleder for drift hos Shell.

Det var episoder der sjefen stod på dekk og tok imot helikopteret, så folk inn i ansiktet og sendte tilbake folk han ikke likte

– Beskrivelsen «cowboykultur» brukes om de tidlige årene offshore?

– Ja, på godt og vondt. Jeg hadde jobbet til sjøs, og likte mye av stilen. Ved å drive som amerikanerne gjorde, fikk man gjort ting ganske fort og på en enklere måte.

– Men det var også episoder der sjefen stod på dekk og tok imot helikopteret, så folk inn i ansiktet og sendte tilbake folk han ikke likte.

– Det skjedde ikke meg, men det var noen som måtte gå på kontoret på land og si at de ikke fikk komme ombord, selv om de var ansatt. Og så ble de sendt på en annen plattform.

Nye tider

Mye av den amerikanske ledelsen ble faset ut på første halvdel av åttitallet, erfarte Frøland.

I fagforeningene hadde de et mål om å få samme rettigheter som arbeidstagere på land.

Mot slutten av åttitallet/ begynnelsen av nittitallet var arbeidslivet offshore blitt mer slik det er i dag. Med mer medvirkning og strengere krav til sikkerhet.

– Bransjen har bygget opp en standard for sikkerhet, den tekniske utviklingen har vært enorm og vi har bygget kompetanse. I dag er det et høyt kompetansenivå i alle roller. Dette gjenspeiles i driftsdelen på land og i andre selskaper tilknyttet bransjen.

– Det er så mye kompetanse knyttet til denne bransjen at jeg tror mange egentlig ikke forstår det.