− Tillitsreformen risikerer å ende opp med å bli tidens svekkelse av rettigheter i helse- omsorgssektoren

Geir Lippestad har jobbet med rettigheter for mennesker med ulike funksjonsnedsettelser i over 30 år, både som advokat, forelder, i organisasjonslivet og nå sist som partileder for det ferske partiet Sentrum. Lippestad har også vært regjeringsoppnevnt leder av likestilling og Diskrimineringsnemda og han er ekspert på jussen som omhandler disse gruppene.

Nå frykter han at den kommende tillitsreformen, som blant annet skal redusere «statlig detaljstyring», ytterligere vil svekke rettighetene til de som sitter aller nederst ved bordet.

− Sånne reformer får jo alltid et navn som virker helt ufarlig. «Nærpolitireformen», for eksempel. Ingen vil vel være mot en «tillitsreform», sier Geir Lippestad til Dagens Perspektiv, og advarer:

− Men dette er jo farlig. Særlig innen helse og omsorg. Tjenestene risikerer å bli enda mer fragmentert. Rettighetene til brukerne vil bli enda mer utvannet og uklare.

«Alvorlig kritikk»

Ifølge Lippestad er personer med funksjonsnedsettelser «den klart mest diskriminerte gruppa i det norske samfunnet». Den profilerte advokaten frykter at forholdene for dem vil bli verre ved en tillitsreform, slik den nå er beskrevet fra departementet, fra kommunene og fra fagbevegelsen.

For å få fram poenget, viser Lippestad til Riksrevisjonens rapport om «Helse- og omsorgstjenester til barn med funksjonsnedsettelser», som kom i fjor høst. Der kommer Riksrevisjonen med alvorlig kritikk på to punkter:

• Tjenestene til familier med barn som har funksjonsnedsettelser, er avhengig av hvor de bor.

• Familiene må selv ta et stort ansvar for å få hjelp og koordinere tjenestene.

«Alvorlig kritikk» er det nest sterkeste begrepet Riksrevisjonen kan bruke. Det betyr i klartekst at «her må det ryddes opp».

− Hvis man vil gjøre noe for de med funksjonsnedsettelser så trenger man et sterkt statlig regelverk. Men det er det er det motsatte man snakker om i tillitsreformen, sier Lippestad til Dagens Perspektiv.  

− Denne tillitsreformen risikerer å ende opp med å bli tidens svekkelse av rettigheter i helse- omsorgssektoren.

Kommunene motsetter seg

Geir Lippestad mener kommunene er «problemet». De er livredde for «statlige reguleringer». Eksemplene på dette er mange, mener han, og viser til loven om rett til såkalt BPA – brukerstyrt personlig assistent − som helseminister Bent Høie la fram i 2015.

− Det viste seg raskt at kommunene ikke fulgte opp lovens intensjon. De så etter, og fant, smutthull. Så Høie måtte presisere loven og rettigheten den enkelte har til BPA i et eget rundskriv året etter at loven kom. Men det hjalp heller ikke noe særlig. Så nå er det nedsatt et eget utvalg som skal se på hvorfor loven om BPA «ikke virker», sier en oppgitt Lippestad, som har mer på lager:

− Avtalen om inkluderende arbeidsliv, IA-avtalen, har nå vart i 15 år. Det står 100.000 mennesker med nedsatt funksjonsevne utenfor arbeidslivet som selv ønsker å jobbe. I starten var funksjonshemmede med i IA-avtalen, men da det etter noen år viste seg at andelen funksjonshemmede i jobb hadde steget med «null prosent» … … ja da ble disse tatt ut av IA-avtalen, forteller han.

− Man la istedenfor opp til den såkalte «inkluderingsdugnaden». Det gjør man alltid med denne gruppen. Man gir dem ikke sterkere rettigheter, men «en dugnad». Tiltakene blir halvhjertet, mener Geir Lippestad.

Denne tillitsreformen risikerer å ende opp med å bli tidens svekkelse av rettigheter i helse- omsorgssektoren

Trenger supertydelighet

− Så sett fra ditt ståsted er hele tillitsreformen både unødvendig og farlig?

− Vel, hvis tillitsreformen fører til en styrking av rettigheter og følges opp med et tydelig lovverk, så er det ikke noe problem at styring og beslutninger tas lokalt.

− Men, hvis dette en tanke som skal gi kommunene frie tøyler, da får vi tidens svekkelse av rettighetene til de menneskene som mest trenger helsehjelp i Norge.

− Det må ligge supertydelige styringsregler i bånn, dersom en slik reform også skal omfatte alle brukerne, mener Geir Lippestad.

− Vil ikke mer makt til de ansatte i førstelinjen også komme brukerne til gode?

− Jeg tenker det er flott at ansatte nær brukeren får ta beslutningene, men skal dette gi menig må ikke kommuneøkonomien være det avgjørende argumentet, men tydelige rettigheter. Svekkes rettighetene, kommer både ansatte og innbyggerne i en meget vanskelig situasjon, sier Lippestad. 

− De ansatte i kommunen gjør en strålende jobb, men de står ovenfor tøffe prioriteringer. Har de et klart lovverk å forholde seg til vil både tilbudene og deres arbeidshverdag bli bedre. 

CRPD

Flere regjeringer av ulik farge har innsett problemet med at kommunene vegrer seg for rettigheter, påpeker Lippestad. Problemet, slik han ser det, er at de ikke klarer å gjøre så mye med det.

Nok et eksempel: CRPD skal inn i norsk lovverk. Det sier regjeringen i Hurdalsplattformen. CRPD er FNs konvensjon for rettigheter for mennesker med nedsatt funksjonsevne.

− Det blir interessant å se hvordan de løser dette. CRPD er jo et regelverk som må følges opp med lover. Og allerede ser vi at selv om Arbeiderpartiet har sagt ja til CRPD, så sier de nei til tilleggsprotokollen. Det betyr at de ikke vil at et brudd på CRPD-reglene kan prøves rettslig i FNs egne organer. Da virker jo dette allerede ganske så halvhjertet, mener Lippestad.

− De sier altså ja til rettigheter, men vil ikke rettsliggjøre dem. Hadde dette handlet om rettigheter for fagorganiserte, så kan du jo tro om det ville endt slik ...

− Og kommunene vil jo garantert ikke ha CRPD. For dem er det bare «enda mer statlig styring».

Et annet eksempel Lippestad trekker fram er vergelovgivningen og reglene rundt oppnevning av verge. Flere organisasjoner og enkelte politikere ønsker at de funksjonshemmede selv skal få lov til å velge egen verge, dersom de er i stand til det. Men det motsetter kommunene seg.

− Er du utenfor lovverket er du overlatt til kommunenes skjønn.  Og de går alltid for enklest og billigst løsning. Det er sjelden det beste for brukerne.