Det har vært mange og alvorlige ulykker offshore. Bildet er fra Bravo-blowouten i NRK-serien «Lykkeland».
Anne Lise Norheim, Naipo Film/ NRK
Slik ble cowboykulturen i «Lykkeland» forandret
Alarmen går på Bravo. En ukontrollert utblåsning av olje og gass står som en brun søyle 25 meter opp over plattformdekket.
Plattformen evakueres, men dramaet skal vare i hele åtte dager før brønnen blir «drept». Ingen liv går tapt, men over 9.000 tonn olje går rett i havet.
Sesong to av NRKs dramaserie «Lykkeland» – der hovedpersonene går igjennom store omveltninger når Stavanger forandres til en rik oljeby – starter med at «Torill» kjøper det gamle bedehuset og starter pub.
Offshore rammer Bravo-ulykken; en ulykke som i virkeligheten skjedde den 22. april 1977.
Dagens Perspektiv har intervjuet Marie Smith-Solbakken, professor i historie ved Universitetet i Stavanger, som trekker linjene fra «Lykkeland»-serien til den virkelige oljehistorien.
Marie Smith-Solbakken, professor i historie ved Universitetet i Stavanger, har skrevet doktorgrad om oljearbeiderkulturen, forsket på Alexander Kielland-ulykken og medvirker i dokumentarem «Katastrofen Kielland» som nylig gikk på TV2. (Foto: Øystein Eldholm, Screen Story)
Brønndreperne
I serien oppdager «Rein» en sikkerhetsventil ikke er rett montert, og vi ser hvordan oljearbeidere ikledd kjeledresser og oransje hjelmer desperat forsøker å skru til ventilen mens oljen siver utover.
Trykket i brønnen stiger, og plutselig skyter oljen og gassen til værs. De får ikke stoppet den ukontrollerte utblåsningen. Det slås alarm og Bravo evakueres. Det er fare for eksplosjon.
I serien, som i virkeligheten, får ulykken stor oppmerksomhet i både nasjonal og internasjonal presse. Til slutt blir en amerikaner, en «brønndreper», flydd inn.
Dette var også noe som faktisk skjedde: «Brønndreperne» Red Adair og Boots Hansen kom til Norge og var med i sluttfasen da de slutt klarte å stenge brønnen på Bravo.
Arbeidskonflikter og maktkamper offshore
Sikkerhet og overtid
Hovedpersonene i «Lykkeland» lever i og med en oljenæring der sikkerhet og arbeidsforhold hadde dårligere kår enn vi er vant til i dag. Det ble tatt stor risiko når det skulle dykkes på dypt vann.
Arbeiderne som utførte det farlige arbeidet med å drepe Bravo-utblåsningen sammen med amerikanerne får beskjed om at de gjør det på eget ansvar. Det er også historier om for lite søvn og for mye overtid.
«Rein» får i en scene en lapp i neven idet han kommer ut av helikopteret og går på land. Han må ut igjen på jobb, allerede dagen etter. Søsteren «Anna» sier at de ikke har lov til å jobbe så mye, og spør hvordan de omgår regelverket hele tiden. Han svarer at de harmoniserer timelister. Det vil si at de jobber ekstremt lange skift når det er mye å gjøre, og fordeler timene utover på dager som er roligere.
Men «Rein» liker alle de overtidspengene han tjener.
«Lykkeland» er en dramaserie, så ordene falt ikke akkurat slik, men det er et faktum at overtidsrammer ble sprengt og at det var sikkerhetsutfordringer offshore. Og det har vært mange alvorlige ulykker.
«Rein» i NRKs dramaserie «Lykkeland» på vei bort fra plattformen etter blowout; en ukontrollert utblåsning der olje og gass ble stående som en søyle 25 meter til værs. I virkeligheten skjedde Bravo-ulykken i 1977. (Foto: «Lykkeland»; Maipo Film/NRK)
Cowboyer og rebeller
Marie Smith-Solbakken, professor i historie ved Universitetet i Stavanger, skrev i 1996 doktorgradsavhandlingen «Oljearbeiderkulturen – historien om cowboyer og rebeller».
Hun har fra 2013 forsket på Alexander Kielland-ulykken sammen med kollegaer fra universitetet, og har medvirket i dokumentarserien «Katastrofen Kielland» som nylig gikk på TV2.
I starten var det amerikanske selskaper som opererte på norsk sokkel, og professoren bekrefter at det var en røff cowboykultur offshore i pionerfasen.
Ja, de kunne få sparken, men de kom ofte tilbake med neste helikopter
Arbeiderne hadde dårligere rettigheter, og hun bekrefter historier om at amerikanske ledere kunne gi folk sparken på stedet ute på plattformene.
– Ja, de kunne få sparken, men de kom ofte tilbake med neste helikopter, sier Smith-Solbakken.
Da hun studerte oljearbeiderkulturen i pionertiden, fant hun mange sammenfallende trekk mellom arbeidere og ledere. Et iøynefallende fellestrekk var arbeidsglede, effektivitet og høy arbeidsmoral.
Jæren møter Texas
Det var utenlandske selskaper og ledere som dominerte i oljeeventyrets første fase på norsk sokkel. I «Lykkeland» møter vi de to amerikanske lederne «Ed» og «Jonathan». (Foto: «Lykkeland»; Helge Skodvin, Maipo Film / NRK)
– Nordmennene som jobbet offshore de første årene var sjøfolk og folk fra småindustrien fra Flekkefjord i sør til Sunnhordaland i nord. Mange var fra Jæren. De møtte amerikanere fra Sørstatene; fra Oklahoma, Louisiana, Texas. De hadde heller ikke utdannelse, og de var vant til hardt arbeid, sier professoren, som beskriver en kultur som var både egalitær og autoritær.
Lederne var autoritære og brukte sin makt overfor arbeiderne, men det var samtidig et fellesskap der.
– Lederne kunne ta i et tak, og kanskje hadde de også mistet en finger i operativt arbeid. Arbeiderne kunne gå på pub med lederne sine, og det var på mange måter en kameratslig kultur.
– Amerikanerne var imponerte over innsatsen til de norske sliterne.
Rolex og Chivas Regal
Marie Smith-Solbakken bekrefter for øvrig beskrivelsen fra «Lykkeland» om at harmonisering av timelister var vanlig på plattformene og at det var noe norske gutter var glade for.
– I starten var de ikke så opptatt av sikkerhet. De var unge, de var sterke og de likte å tjene penger. De fikk råd til å kjøpe amerikanske biler og Rolex-klokker.
– De drakk Chivas Regal og spanderte halvlitere på puben. De kunne uttrykke alle kulturelle symboler på rikdom. De kunne de bli oppringt på pub og bli bedt om å komme ut for å gjøre en jobb, men de likte det.
Mye folk – uklare regler
I 1980, da 123 menn døde i ulykken der Alexander Kielland kantret og gikk rundt, var det stor aktivitet offshore knyttet til å bygge opp Ekofisk.
Rørleggere, mekanikere og sveisere bodde i brakker i fire etasjer på Kielland. De jobbet på Edda eller Ekofisk, og kom tilbake til Kielland for å sove, spille poker og gå på kino.
Gutta som dykket eller jobbet på plattform var unge, sterke, tjente mye penger og jobbet med det kuleste man kunne se for seg på den tiden. Bildet: «Christian» i «Lykkeland». (Foto: Maipo Film / NRK)
På én hotellplattform offshore kunne det være opptil 400 personer, forteller Smith-Solbakken. På Kielland var det 212 personer da ulykken inntraff.
Mye regelverk var ifølge professoren utydelig de første årene.
Eksempelvis ble arbeidsmiljøloven innført på norsk sokkel først i 1977, men bare for faste installasjoner – ikke for flyttbare installasjoner som ikke var festet til havbunnen. Flyttbare installasjoner kom innunder arbeidsmiljøloven først i 1993.
Det var også uklarheter rundt sikkerhetsregelverk og tilsyn.
Industriarbeiderne kommer
Var det Alexander Kielland-ulykken, den største ulykken av dem alle, som ble vendepunktet som endret norsk oljebransje og fikk ledelse, sikkerhet og arbeidsforhold inn i mer ordnede og organiserte former?
Nei, mener Marie Smith-Solbakken.
Oljedirektoratet ryddet etter ulykken riktignok opp i tilsynsmyndighetene – tidligere hadde det vært hele ti tilsynsorganer på sokkelen – og det ble innstramminger i regelverket, men forskeren ser ikke Kielland-ulykken som en «gamechanger».
Lønningene ble jazzet oppover og de var ikke redde for å aksjonere
– Jeg mener at de store endringene handlet mer om hvem som etter hvert ble rekruttert til å jobbe i Nordsjøen. Fra midten av 70-tallet og utover kom det inn arbeidere fra store industriarbeidsplasser som hadde lange tradisjoner for fagorganisering, sier hun, og viser til at fagforeningene ble kraftfulle.
– Lønningene ble jazzet oppover og de var ikke redde for å aksjonere. Det kom én streikebølge i 1978, og én i 82. Oljearbeiderne hadde fått en helt annen selvtillit.
De jobbet på arbeidsplasser som var noe av de kuleste man kunne tenke seg på den tiden, med sterke naturkrefter og det ypperste som fantes av teknologi.
– De jobbet der landet tjente de største pengene. Det lå en stolthet i å være oljearbeider.
– De hadde stor kjøpekraft, og når de i tillegg fikk til å agere kollektivt gjennom fagforeninger så ga det resultater, sier professoren.
Gradvise endringer
Arbeidslivet på land påvirket arbeidslivet offshore, og virksomheten på sokkelen har påvirket arbeidslivet på land; både hva angår sikkerhet og teknologi.
Det er i dag strenge sikkerhetssystemer offshore, og erfaringene derfra kan brukes også av andre. Teknologi som opprinnelig er blitt utviklet for oljebransjen, er blitt tatt i bruk i andre bransjer.
Endringene i selve oljebransjen kom imidlertid gradvis.
Det ble, etter mange streiker og en lockout, et bedre forhandlingsklima mellom ledelse og fagforeninger. Fagforeninger ble forankret i større fagorganisasjoner. Myndighetene stilte større krav, skrudde til regelverket og bygget opp tilsynsvirksomheten. Utenlandske selskaper hadde dominert i de første årene, etter hvert kom det flere norske selskaper og ledere inn. Kielland-ulykken førte til endringer, tidligere hadde andre alvorlige ulykker gjort det samme.
Flere alvorlige ulykker i Nordsjøen bidro til skrittvise regelendringer for sikkerhet og arbeidsforhold. I Alexander Kielland-ulykken i 1980 omkom det 123 menn. Bildet er fra snuingen i 1983. (Foto: AP Photo/K. Vindfallet/NTB)
Bravo-ulykken førte til at kravene til utdanning av oljepersonell ble skjerpet, og det kom strengere krav knyttet til miljø og havforurensing.
Én årsak var en ventil som sviktet, men ifølge Smith-Solbakken, var det også tegn på at dette kunne vært oppdaget hvis arbeiderne hadde vært mer årvåkne.
– De hadde jobbet for mange timer, arbeiderne var trøtte. Det var en kombinasjon av teknisk og menneskelig svikt, som gjorde at man fikk økt fokus på begge deler.
Alvorlige ulykker
Under en brann på Alfa-plattformen på Ekofisk i 1975 døde tre arbeidere fordi livbåten løste ut for tidlig under evakuering. I etterkant ble det stilt spørsmål ved om opplæringen hadde vært god nok.
To uker etter ulykken nedsatte Industridepartementet et utvalg som sammen med myndighetene og partene i arbeidslivet utredet arbeidsmiljølovens anvendelse på sokkelen.
Oljedirektoratet innførte et verneombudssystem på sokkelen. Dette var en stor endring og det første steget for å få innført arbeidervernloven, forløperen til arbeidsmiljøloven.
I 1978, under utbyggingen av Statfjord, døde fem menn som arbeidet nede i et «skaft» som strakk seg fra plattformen og ned til havbunnen i en brann. De jobbet med sveising. I bunnen av skaftet var det diesel.
Riksadvokaten fastslo i sin oppfølging at operatørselskapets arbeidsledelse hadde brutt med arbeidsmiljølovens intensjoner og bestemmelser og at dette var en medvirkende årsak til ulykken.
Selskapet ble dømt etter arbeidsmiljøloven og fikk den største boten som til da var ilagt i Norge for slike forhold. Overtredelsene gjaldt krav om innretting av en sikker arbeidsplass og dels forsømmelser hva inngikk informasjon og instruks om særlige faremomenter ved arbeidet.
I tillegg til ulykkene ute på plattformene, har det vært flere helikopterulykker samt alvorlige ulykker og skader i forbindelse med risikofull dykking.
Mer likt land-Norge
– Etter Alfa-ulykken i 1975 ser vi konturene av en begynnende harmonisering med land-Norge, sier Marie Smith-Solbakken.
På åttitallet ble arbeidslivet offshore mer likt arbeidslivet på land. Etter noen år med galopperende gode lønnsoppgjør offshore, ble da også oljearbeiderne disiplinert med tvungne lønnsnemder på begynnelsen av åttitallet.
Etter Alfa-ulykken i 1975 ser vi konturene av en begynnende harmonisering med land-Norge
– Det systemet som er blitt bygget opp er imponerende og har vært innrettet mot å forhindre ulykker. Vår modell har vært verneombudsmodellen, deltagende, ansvarlige og kompetente arbeidere og den norske modellen.
– Jeg mener at det ikke finnes noe som er bedre.
Hun legger til at «giften» for sikkerhetssystemet er hvis arbeiderne ikke er reelt deltagende, og mener at arbeidsgivere og myndigheter har et ansvar for å følge med på at det ikke utvikles passivitet og servilitet; en «krypende underdanighet».
– Hvis arbeiderne er redde for delta og straffes for formelt eller uformelt, får man en taushetskultur.
Katastrofen Kielland
I skrivende stund har NRKs «Lykkeland» vært igjennom Bravo-ulykken, gnisninger mellom Oljedirektoratet og amerikanske selskaper og risikofylte dykk. I den kommende episoden kommer Kielland-ulykken.
I TV2s nylig avsluttende dokumentar-serie «Katastrofen Kielland» gås ulykken etter i sømmene. Marie Smith-Solbakken har en sentral rolle. Hun og kollegaer ved universitetet har intervjuet 300 personer som er berørt av ulykken. Pårørende, overlevende, vitner og andre.
Det fortelles blant annet om kampen som ble kjempet tidlig på åttitallet for å få snudd Kielland, slik at man kunne lete etter omkomne og finne flere svar på hvorfor ulykken som kostet 123 menn livet skjedde.
Ubesvarte spørsmål
Odd-Kristian Reme (t.v), leder i Kielland-nettverket, jobbet for en ny gransking av Kielland-ulykken i over 40 år. Her sammen med forsker Marie Smith-Solbakken og Roy Erling Furre. Foto: «Katastrofen Kielland», Screen Story / TV2
Dokumentaren viser at det er mange ubesvarte spørsmål og mange som opplever at de ikke er blitt sett eller hørt etter ulykken.
Smith-Solbakken viser i serien til at det er enighet om at en sveisefeil på et støttestag førte til at det ene støttestaget knakk; som igjen medførte at et av plattformens fem bein ble revet av. Dette er da også den offisielle forklaringen. Men hun stiller spørsmål ved om dette var den eneste årsaken. Kan andre ting, knyttet til drift eller forflytningen av Kielland – som ikke var en fast plattform – ha påvirket utfallet?
Riksrevisjonen konkluderte i 2021 med at det ikke er grunnlag for noen ny gransking, men uttalte også at ansvarsforholdene rundt ulykken ikke har blitt fullstendig klarlagt og at de etterlatte ikke fikk oppfølging.
Oppfølgingen av de overlevende var heller ikke god nok.
Alexander Kielland etter snuing, når politiet som går ombord. (Foto: Sven Tønnesen, Norsk Oljemuseum / TV2)
Penger og taushet
Marie Smith-Solbakken tror at alle pengene i bransjen bidrar til den tausheten de som forskere har møtt i flere selskaper. De opplever også at enkeltpersoner er redde for å rapportere om ting som er på kanten eller ulovlig.
– Verneombud og fagforeningssystemet blir tryggheten for at informasjon flyter opp, sier professoren, som har gått inn bransjen med fagforeningene som utgangspunkt.
Hun registrerer også at mye av den makten lederne ute på plattformene tidligere hadde, er blitt forflyttet fra havet og inn på land.
Der ledere før kunne bestemme, må de nå i større grad spørre sine egne sjefer om ting. Samtidig har antallet systemer, rutiner og rapporter økt.
– Det er blitt innført kvalitetssikringssystemer med så mange og akselererende rutiner, risikoanalyser, arbeidsbeskrivelser og rapporteringer offshore at det gode kan bli sin egen fiende, sier Smith-Solbakken.
– Mange som jobber på plattform forteller om en rapporteringsinflasjon på noen områder, mens det på andre, viktige områder fortsatt er mange usikre arbeidssituasjoner. De forteller historier om at det blir viktigere å please systemer enn å passe ryggen til kameraten sin.
*
Skriftlige kilder: Smith-Solbakkens artikler om oljehistorie og ulykker offshore, Store norske leksikon (snl.no), «Mayday mayday Kielland velter …» av Marie Smith-Solbakken og Hans-Jørgen Wallin Weihe i tidsskriftet Arbeiderhistorie. TV-kilder: NRKs dramaserie «Lykkeland», sesong 2 ,og dokumentarserien «Katastrofen Kielland» på TV2 / TV2 Play / Screen Story.
