– Jeg kjente på skam, og kan av og til kjenne på det fremdeles

­Cecilie Lone jobber med HR og HMS i en mellomstor bedrift og studerer psykologi, etter å i flere år ha jobbet som coach og foredragsholder. Hun har holdt foredrag om stress, psykisk helse, motivasjon, ledelse og utbrenthet, etter at hun selv gikk på en smell i 2012. Nå holder hun foredrag når hun har tid.

I Danmark har Pernille Steen Pedersen forsket på stress utløst av skam, en litt annerledes innfallsvinkel til stress; som hun forteller om i dette intervjuet. 

Når Dagens Perspektiv tar kontakt og forteller Lone om den danske forskningen, responderer hun umiddelbart.

– Det er mektig å lese hva hun skriver. Det resonnerer sånn i meg. Jeg ser hva det var som gjorde at det tok lang tid for meg å komme tilbake. Det var jo den skammen. Jeg kan ennå føle på skam av og til, selv om jeg vet at det ikke er noen grunn det.

Følte det fysisk

Som coach har hun møtt mange som har opplevd det samme, og hun har til gode å høre om noen er i ferd med å bli utbrent som har lagt alle kortene på bordet med én gang.

De sier heller at det er «litt mye», eller at de trenger «en pause».

Selv opplevde hun skammen også fysisk.

– Det setter seg mellom brystkassen og magen, på ett eller annet vis. Det er en følelse av avmakt. At jeg ikke er verd noe, ikke er god nok...

– Men det er også en følelse av å være en bløff, der man venter på å bli avslørt.

– Det er ganske slitsomt.

Hjertebank og synsforstyrrelser

Hjertebank, blodsukkersvingninger, flimrende syn, prikking i fingrene, svimmelhet. Og et behov for å trekke seg vekk fra folk, selv om det egentlig ikke er hennes natur.

Tegnene hadde vært mange over lang tid.

I ettertid tenker hun at det var mange ting som hadde foregått samtidig. På hjemmebane hadde sønnen spesielle behov, de hadde solgt rekkehuset og flyttet til et stort hus.

På jobb hadde hun fått ny stilling og hun jobbet mye.

– Det var en ganske fancy og fin stilling på papiret, som jeg følte jeg ikke var kvalifisert for, men som jeg var veldig glad for å få, sier hun, og forteller at hun møtte symptomene med å trene hardere, spise flere vitaminer og mer kosttilskudd.

Hun testet også synet og hørselen.

Selv om kroppen protesterte var det ikke snakk om å senke standarden på det hun leverte.

– Nei, jeg var ikke på den kanalen. Jeg fikk bare en voldsom følelse av avmakt. Følelsen av å ikke være god nok ble heller forsterket, helt til noen kom og sa at «vi forventer ikke så mye av deg som du tror»; det hjalp meg.

Dagen da det smalt

Men før dette kom smellen. Dagen da grunnen forsvant under føttene hennes på jobb. Hun hadde også hjertebank, og ble båret ut. Selv var hun overbevist om at det var et hjerteinfarkt, men hun ble utredet for det meste og ble erklært sterk og frisk. Det hadde vært et panikkanfall.

– Først sa jeg ingenting til noen. Jeg syntes det var skikkelig flaut og hadde i det lengste håpet at det skulle være noe alvorlig galt fysisk. Da kunne jeg ringt til alle for å si at jeg måtte hjerteopereres, og at jeg snart var tilbake …

Hun satt alene i bilen på sykehusets parkeringsplass, etter undersøkelsen på hjerteavdelingen, da hun forstod at det ikke handlet om det fysiske.

– Det var tøft, da kom tårene.

Bygge kultur

– Har du noen tanker om hva ledere, og man selv, kan gjøre for å komme seg ut av stress utløst av skam?

– Det er et stort spørsmål. Det som var forløsende for meg, var da jeg begynte å snakke om det. Det viste seg at mange hadde opplevd noe lignende, og da kjente jeg på en aksept, sier Cecilie Lone, som understreker at det ikke handler ikke om å sutre eller at folk skal synes synd på deg. Men om å bli forstått.

–  Jeg tenker også at ledere bør vise at de er sårbare, slik at også andre tør. For det krever mot å si at nå har jeg det vanskelig.

– Stress er noe organisasjoner bør jobbe med kontinuerlig, gjerne ved hjelp verktøy der man kan ta opp temaet uten at folk føler at det blir pekt på akkurat dem.

Hun har tro på å bygge kultur og tillit over tid.

– Det er ferskvare og tidkrevende, og uansett hvor mye vi snakker om det så vil vi aldri nå alle. Men vi må diskutere det, for det er mange som tenker at de skal klare seg alene, uten å spørre om hjelp.