Hun har ansvaret for regjeringens storsatsing

Dette står i regjeringserklæringen fra Hurdal:

«Tillitsreformen i offentlig sektor skal gi tilliten, tiden og makten tilbake til de som utgjør førstelinja og ryggraden i velferdsstaten, som for eksempel lærerne, sykepleierne, politibetjentene og fastlegene».

Storsatsing

En tillitsreform for offentlig sektor er en av regjeringens storsatsinger. Den skal blant annet erstatte Regjeringen Erna Solbergs kontroversielle ABE-reform (avbyråkratisering og effektivisering), som gikk ut på at statlige offentlige etater måtte kutte minst 0,6 prosent av driftsbudsjettet sitt hvert eneste år.

I tillegg skal den altså modernisere offentlig sektor ved at makt og avgjørelser i større grad skal skje lokalt – enten dette dreier seg om i førstelinjen på et sykehus, på et universitet, i en skole, på et sykehjem, i politi og brannvesen, i en bydel eller i en liten distriktskommune.

På papiret kan det høres besnærende ut. Men er det dermed gitt at tjenestene blir bedre eller at offentlig sektor bli mer effektiv av den grunn?

Hvordan en slik reform skal se ut, er for eksempel ikke fullstendig krystallklart. Og det er regjeringen ærlig på. Den har bedt om «innspill» fra aktørene som «driver» offentlig sektor, fra fagforeninger, arbeidsgivere, kommuner og «brukerorganisasjoner». Innspillene er allerede blitt mange. Men de er ikke samstemte. Det er vesensforskjell på hva for eksempel Fagforbundet i LO og arbeidsgiverforeningen Spekter mener en slik reform bør inneholde.

Gunn Karin Gjul (Ap) er statssekretær i Kommunal- og moderniseringsdepartementet. Hun er utdannet jurist fra Universitetet i Oslo og har tidligere sittet på Stortinget i 20 år.

Gjul har også vært styremedlem i Riksrevisjonen, og før hun ble utnevnt til statssekretær i Kommunal- og distriktsdepartementet hadde hun en ledende stilling som leder av samfunnspolitisk avdeling i Fagforbundet.

Og nå har hun altså fått tillitsreformen som en del av sin portefølje. Det er Gjul som skal bidra til at tillitsreformen blir det skinnende politiske prosjektet Støre-regjeringen drømmer om.

− Tillitsreformen skal ikke presses nedover fra oven. Prosessen skal skje nedenfra og opp, sier Gunn Karin Gjul til Dagens Perspektiv. − Men det er klart, reformen kommer som et initiativ fra regjeringen, understreker hun.  

− Hva skjer nå? Hvordan skal reformen bli konkret?

− Nå skal hvert enkelt fagdepartement skissere hvordan de ser for seg at reformen skal være, mens Kommunaldepartementet koordinerer arbeidet og er hovedkontakt mot kommunene.

Ikke noe som skal «vedtas»

− Hva slags form vil denne tillitsreformen få? Blir det en strategi, en anbefaling? Blir det lovendringer? Skal den «vedtas» på noe vis? Hvordan vil den «se ut»?

− Til å begynne med vil vi få på plass en del piloter og prøveprosjektet i og under ulike fagdepartementer og i kommunene. Gjennom disse vil vi forhåpentligvis identifisere en god del ting, sier Gjul, og fortsetter:

− Så får vi komme tilbake til om vi trenger å endre våre styringsmekanismer. Vi kommer nok for eksempel til å bruke tildelingsbrevene for å fremme reformens målsettinger. I tillegg vil vi redusere en rekke rapporteringskrav og se på noen av kontrollfunksjonene som blant annet ligger hos statsforvalteren.

− Stortinget vil ikke på det nåværende tidspunkt bli involvert i dette arbeidet på det nåværende tidspunkt. Dersom det viser seg at vi trenger lovendringer, må vi til Stortinget, men selve gjennomføringen av tillitsreformen er regjeringens ansvar, understreker statssekretæren.

Tillitsreformen er ifølge Gjul en mulighet til å gå gjennom hvordan man jobber i hele offentlig sektor. Målet er å jobbe smartere. Det er mange krav til rapportering «der ute», og disse rapporteringskravene er blitt for omfattende de siste årene, mener hun.

Gunn Karin Gjul framhever at tillitsreformen er en del av et større arbeid med innovasjon og effektivisering i det offentlige. Den blir også et virkemiddel og en måte og å jobbe på for å få til omstilling.

− Det trengs nemlig. For regjeringen er fullstendig klar over at ressursene til offentlig sektor vil bli knappere i årene som kommer.

‘Good Bye’ New Public Management?

Mindre rapportering og kontroll er noe av det som går igjen når reformen omtales. Det virker som om reformen er et slags oppgjør med en «gammel fiende» for mange ansatte i det offentlige.

− Er dette dødsstøtet for New Public Management

− Det kommer an på hva du legger i det begrepet. Vi skal bort fra markedstenkningen i offentlig sektor. Det er vanskeligere å måle på samme måten i det offentlige som i en privat bedrift. Derfor bør vi skrelle vekk mye av disse begrepene.

− Som for eksempel?

− Bestiller/utfører-modell er et eksempel. En slik modell passer utmerket i en produksjonsbedrift, men ikke i helse- og omsorgssektoren.

− Men hva legger du i det? Skal det nå bli fritt fram for alle ansatte? Ingen resultat og målstyring? Ingen styringsrett for sjefen?

− Selvsagt skal det være rammer. Men dette må vi gå kritisk igjennom. Og da tror jeg vi vil finne mange tilfeller der vi bør ha større tiltro til de som jobber nært og er best egna til å vurdere en situasjon, sier Gunn Karin Gjul, og legger til:

− Samtidig vil jeg, fra mitt ståsted, være klar og tydelig: Arbeidsgivers styringsrett skal bestå.

Til å begynne med vil vi få på plass en del piloter og prøveprosjektet i og under ulike fagdepartementer og i kommunene

Ta tilbake «det faglige»

− Det er i den daglige utførelsen av yrket eller faget vi vil at den enkelte ansatte skal få mer «makt» og muligheter som følge av en tillitsreform, forklarer statssekretæren.

For eksempel handler det om et større rom for å utøve skjønn.

− Vi vil flytte det faglige tilbake til førstelinjen. Det står ikke i motsetning til arbeidsgivers styringsrett, mener Gjul.

Eksempler kan være i førstelinja hos Nav eller når det kommer til vurdering av stell og behandling i eldreomsorgen.

− Det er mange steder i offentlig sektor der det med fordel kan blir større muligheter for at den ansatte selv kan utøve skjønn til pasienters, brukeres eller innbyggernes beste.

− I tillegg skal vi ta med både ansatte, tillitsvalgte og brukerorganisasjoner på råd. Det er ikke to streker under svaret ennå.

Noe av utfordringen med reformen er at «alle» må utvise tillit. Og for å gi tillit, må du også gi fra deg noe – for eksempel makt og kontroll.

Dessuten er tillitsnivået varierende rundt om i det store offentlig sektor-landet vårt.

− Jeg tror dette med ansatt-involvering er veldig varierende fra kommune til kommune, og fra etat til etat. Men forskningen viser at der de ansatte er involvert i endringsprosjekter, så blir resultatet bedre. Her tror jeg det offentlige har mye å lære av store, private virksomheter som har måttet omstille seg raskt i takt med markedsutviklingen, sier Gunn Karin Gjul.

− I Hurdalsplattformen står det at regjeringen vil «sikre at offentlige ledere har opplæring i den norske arbeidslivsmodellen og trepartssamarbeidet». Hallo? Skal alle offentlige ledere tvangskurses i «den norske modellen», eller hva?

− Direktoratet for økonomistyring, DFØ, har allerede et omfattende lederutviklingsprogram i staten. Vi mener at kunnskap om den norske modellen bør inn der, slik at alle som velger å ta den utdanningen får det med på kjøpet.

Prøve ut «frikommuner»

− De ulike fagorganisasjonene som er opptatt av tillitsreformen og ønsker den velkommen, er naturlig nok mest opptatt av de ansattes rolle i dette. Men det er andre «pilarer» her, lokalt «selvstyre» for eksempel. Hvordan skal det styrkes?  

− Vi er innstilt på å ha egne prosjekter der vi kan gi kommunene større frihet. Vi ønsker å sette i gang et såkalt «frikommuneprosjekt», slik de har gjort i Danmark.

Et frikommuneprosjekt etter dansk modell innebærer – enkelt sagt – at kommunene får en pott med penger og et klapp på skulderen. Så kan de legge opp sine tjenester etter hva de selv mener gir best resultat. Gunn Karin Gjul understreker at det ikke blir like enkelt å gjøre det akkurat slik i Norge.

− Det vil nok bli mer krevende her. I Norge er forvaltningen mer rettighetsstyrt. Det betyr at det er ganske mange ting kommunene er lovpålagt å levere. Så helt fristilte kan de nok ikke regne med å bli.

− Vi kommer til å ha tett kontakt med KS for å teste ut ulike modeller, sier statssekretæren.

Vi ønsker å sette i gang et såkalt «frikommuneprosjekt», slik de har gjort i Danmark

Brukerne, innbyggerne

Det er ikke til å komme fra at ansatte i en kommune og brukere av kommunale tjenester kan ha ulike interesser ved enkelte anledninger.

Vi drar et nokså vanlig eksempel i så måte for statssekretæren: Ansatte ved for eksempel en omsorgsbolig vil helst jobbe dagtid og ha mest mulig fri i helgene. Men for brukerne, som gjerne går på skole eller arbeid på dagtid, er det nettopp på kvelder og i helgene de har behov for ekstra bistand. Da er bemanningen ofte på «minimum».

− Så hva med brukerne? Eller innbyggerne? De som offentlig sektor vel «er til» for? Vil ikke de ansattes behov og ønsker ofte «krasje» med brukernes?

− Man har brukerorganisasjoner både på lokalt og nasjonalt nivå. De må få si sitt. Så må du jo også se på dette «nede» på virksomhetsnivå. Vi skal trekke inn brukerne, og deres involvering skal bli mer omfattende enn tradisjonelle brukerundersøkelser. Vi må invitere brukerne inn. Hovedmålet for hele reformen er jo «bedre tjenester», framhever Gjul.

− Håpet er jo at reformen kan bidra til å frigjøre ressurser fra rapportskriving og dokumentasjon, som da kan brukes nettopp på tettere oppfølging av brukerne, på bedre tjenester og til å prøve ut nye måter å arbeide på, sier hun.

Færre private

Det står skrevet: «Grunnleggende velferdstjenester skal ikke kommersialiseres, og en ny regjering skal kraftig redusere omfanget av kommersielle aktører i velferden» (fra Hurdalsplattformen).

Også når det kommer til å forklare tillitsreformen trekkes «nei til private i velferden» fram.

− En ting jeg ikke helt skjønner: Hva har «reduksjon av private tjenesteleverandører å gjøre med en slik tillitsreform? En ting er at det er ideologisk og politisk motstand mot private velferdstjenester, men hvorfor blir det mer tillit hvis de forsvinner?

− Blir det for mange private og kommersielle aktører i velferdssektoren, så tvinger du også offentlig sektor til mer av den markedstenkningen med bestiller-utfører-modellen som vi ønsker mindre av, sier Gunn Karin Gjul, og legger til:

− Sannheten er jo at vi vil ha behov for både private og særlig ideelle aktører i velferdssektoren i mange år framover. Men vi ønsker å jobbe for en annen type leveranser fra de private, med mer langsiktige kontrakter og en større andel ideelle organisasjoner som leverandører.

Ifølge Gjul er det også mer lukkethet og mindre transparens hos private og kommersielle selskaper. Der hegner de om sine forretningshemmeligheter og sine innovasjoner.

− Det er forståelig i et kommersielt marked, men bør ikke være tilfelle i offentlig velferd, sier hun.

Gjul er bekymret over den store andelen private aktører i deler av den offentlige velferden. Særlig vekst har vi sett i med barnevernsinstitusjoner de siste årene. I 2015 var det omtrent 50 – 50 privat/offentlig innen barnevern. I dag er 70 prosent av barnevernsinstitusjonene private, framhever statssekretæren.

− Men altså, når det gjelder bruken av private, så bestemmer jo kommunene selv. Og det skal de fortsatt få lov til.

Ja, det handler også om tillit.