– Flere amerikanske mellomledere kalte rogalendingene for «white niggers»

– Resten av arbeidslivet hadde i tiårene fram til 1930-tallet tilkjempet seg retten til å kunne organisere seg, og i størstedelen av arbeidslivet fantes det sterke arbeiderkollektiver, sier historiker og LO-rådgiver Jonas Bals, som har skrevet boka «Streik! En historie om strid, samhold og solidaritet».

– I Nordsjøen kom det inn en amerikansk kultur som var dypt fagforeningsfiendtlig, i en sektor som også hadde mange andre problemer i oppstarten, fortsetter han.

Det var gnisninger mellom amerikanske operatører og norske kontraktører, det var konstruksjoner med feil og det var dårlig planlegging og ledelse.

– På Statfjord A var det på et tidspunkt mange hundre arbeidere som skulle rigge opp plattformen, men i lange perioder var det ikke arbeid til dem. Arbeidere ble bedt om å oppføre seg som om de arbeidet, og beslutninger ble ofte tatt over hodet deres. Alt dette skapte dyp frustrasjon hos mange, sier Bals.

Ledere diskriminerte

Dramaserien «Lykkeland» viser hvem som gjorde oljeeventyret mulig, og at det kostet. Seriene får også fram en del av makt- og arbeiderkampene.

I begynnelsen var utbyggingen og driften på norsk sokkel dominert av utenlandske selskaper. Flere av de amerikanske mellomlederne ble ifølge Bals kalt «gullhjelmer», og var spesielle typer.

– Du skriver i en kronikk hos Fri Fagbevegelse at flere amerikanske mellomledere omtalte folk de ble satt til å lede som «white niggers»?

– Det var rogalendinger som ble kalt det. Spanjoler, portugisere og latinamerikanere som jobbet der ble utsatt for verre ting; også vold.

Spanjoler, portugisere og latinamerikanere som jobbet der ble utsatt for verre ting; også vold

– Andre kilder Dagens Perspektiv har snakket med beskriver en cowboykultur, men også en kameratslig tone mellom amerikanske mellomledere og arbeiderne de første årene?

– Fra byggebransjen vet jeg at litt røffe kulturer både har sine styrker og svakheter. Mange har gode historier fra Nordsjøen, og det var helt sikkert mange fine opplevelser også.

– Men trakassering fra ledelsen er noe annet, eller når arbeidskamerater tråkker på kollegaer, som en del kvinner blant annet opplevde. Og da arbeidere begynte å organisere seg og ta opp arbeidsmiljøspørsmål, ble de ofte møtt med drastiske mottiltak.

«Røykestreiken»

Den amerikanske modellen i Nordsjøen ble etter hvert erstattet med den norske modellen, og en sterkere sikkerhetskultur.

Endringene kom delvis som et resultat av alvorlige ulykker, dels fordi det ble stilt strenge krav fra politisk hold og dels som et resultat av fagorganisering og streiker, oppsummerer Bals.

Utover 1980-tallet handlet flere streiker om å presse opp lønningene, noe som etter hvert ble slått tilbake for å harmonisere lønnsutviklingen med utviklingen på land.

Streikene offshore som Bals skriver om i boken «Streik», fra slutten av 1970-tallet, handlet først og fremst om dårlig arbeidsmiljø og autoritær ledelse.

Et eksempel var «røykestreiken», som ble fremstilt som resultatet av politisk ekstremisme og AKP-infiltrasjon. I virkeligheten handlet den om grunnleggende respekt for de ansattes menneskeverd og medbestemmelse, mener Bals, som har intervjuet flere av dem som deltok eller var øyevitner til streikene.

«Latinerstreiken»

Like etter kom «latinerstreiken», der 300 latinamerikanere, spanjoler og portugisere la ned arbeidet.

Aage Borchgrevink skriver i sin bok om Statoil og Equinor at arbeiderne oppnådde lite med denne streiken. Bals er uenig.

– Jeg mener streiken hadde viktige ringvirkninger. Da en spansk arbeider kort tid etter møtte på morgenskiftet og fikk beskjed om at han og noen kollegaer som møtte litt seint bare kunne dra hjem med første helikopter, gikk han til ledelsen og truet med streik. Det gjorde at det ikke var de som hadde «fått sparken» som ble fløyet til land med neste helikopter. Det var den amerikanske mellomlederen som måtte på land, forteller historikeren, som mener at arbeiderne satte seg i respekt og fikk større innflytelse gjennom streikene.

Han mener også at flere av streikene førte til en felles erkjennelse av at sikkerhetsproblemene måtte tas mer alvorlig.

– På Statfjord A hadde det vært en brann rett før disse to streikene, og arbeiderne var frustrerte fordi de mente lederne ikke tok det alvorlig nok.