Vil skape rom for alle mennesker

Midt under pandemien åpnet Chisom Udeze det særegne kontorfellesskapet HerSpace – et arbeidsfellesskap som i hovedsak ble skapt for kvinnelige næringsdrivende.

Kontorlokalene ligger i hjertet av Oslo, like over Jernbanetorget. Det første som møter deg, er mye farger og planter som henger fra en springtrapp. Inne i fellesarealet hører man barnelatter og voksne som diskuterer og skravler. Det er tid for den månedlige felleslunsjen for medlemmene og deres bekjente.

I etasjen over er det flere arbeidsstasjoner og helt innerst i gangen er det et lekerom som barna kan utfolde seg, mens foreldrene jobber på andre siden av døren med sine egne bedrifter.

– Leietakerne, mange av dem mødre, hadde behov for et fristed hvor de kunne snakke med andre i deres situasjon og føle seg inkluderte, samtidig som de jobbet, forklarer gründer Chisom Udeze.

Noen måneder etter åpningen av kontorlokalet stengte Norge fullstendig ned i november.

Man kunne ikke gå på kontoret eller se andre mennesker. Mange av medlemmene sa opp medlemskapene sine. HerSpace stengte ned.

– Det var en tøff tid. Vi tjente ingen penger og jeg støttet HerSpace med mye av mine egne penger. Vi beholdt lokalene på tross av alt.

Angsten krøp innpå

Selv om Udeze var trygg på at pandemien ville passere og at de hadde gjort det riktige valget med å beholde HerSpace-lokalene, krøp angsten sakte, men sikkert innpå kroppen.

– HerSpace holdt hodet mitt skrudd fast under pandemien. Kvinnene som jobber her så meg, støttet meg og hjalp meg under hele perioden. Jeg kunne ha møter mens jeg ammet og ingen hevet et øyebryn. Medlemmene viste stor omsorg overfor meg og datteren min.

Stedet huser både nordmenn og internasjonale gründere. Medarbeiderne i gründerens selskap Diversify jobber fra HerSpace. Resten av medlemmene driver sine egne forretninger, konsulentselskaper og oppstartsselskaper. For Udeze er det hennes andre hjem.

– Målgruppen vår er kvinner som ønsker at selskapene deres skal vokse, men alle kjønn er velkomne. Vi ønsker ikke å være et lukket fellesskap. Det handlet aldri om å utestenge noen andre, men at kvinnen skal være i fokus.

Selv om overgangen til digitale møter ikke var det samme som å snakke, samarbeide og spise sammen på kontoret, bød overgangen til hjemmekontor på en ny mulighet. Pandemien åpnet for at flere kvinner – både fra resten av Norge og hele verden kunne bli digitale medlemmer.

Nå strekker medlemsbasen seg fra Trondheim til Canada, Australia og Afrika. Medlemmene kan delta på arrangementer om ledelse, bærekraft, teknologi, helse og gründerskap fra hele verden. Et annet initiativ fra HerSpace er «kvinnesirkler» hvor medlemmene kan snakke om vanskelige temaer og få tilbakemeldinger fra resten av gruppen.

– Mange av foredragsholderne våre er kvinner med barn som tok en pause fra arbeidslivet og følte seg utenfor. De prøver å gjøre noe nytt her. Vi har kvinnesirkler hvor vi både ler og griner. Det skal være en trygg plass, forklarer gründeren.

I sirklene kan man dele utfordringer som man får innspill på, mens andre ganger kan man dele personlige historier uten å få direkte tilbakemeldinger. Det er et rom hvor man kan snakke fritt. Alle deltakerne har taushetsplikt.

– Dette er et rom hvor man høyt kan si at man føler seg overveldet og stresset – og få støtte fra fellesskapet. De lytter. Noen ganger trenger man bare et rom for å få ut det man sitter inne med.

Foto

Hennes erfaring er at det er overvekt av menn på kontorfellesskapene. Hun ville selv skape et sted hvor kvinner følte seg hjemme, selv om de har noen menn som medlemmer på HerSpace. (Foto: Camilla Skjær Brugrand)

Harmonisk jobbhverdag

Udeze utforsket mange av kontorfellesskapene i Oslo for å finne et sted hvor hun kunne føle tilhørighet. Hun ønsket et sted hvor alle hennes forskjellige identiteter kunne eksistere i harmoni, ikke bare et sted for å drive forretninger.

– I de fleste kontorfellesskap kan man ikke gråte, ha en dårlig dag, ha angst eller et barn ammende på armen. Jeg ville skape et sted hvor jeg ikke måtte unnskylde noen deler av meg selv. Det er viktig for meg at stedet er mangfoldig og inkluderende.

Hennes erfaring er at det er overvekt av menn på kontorfellesskapene. Hun ville selv skape et sted hvor kvinner følte seg hjemme, selv om de har noen menn som medlemmer på HerSpace.

– Jeg er vanligvis i mindretall som kvinne. Her kan jeg være en mørkhudet kvinne, en forretningskvinne, en gründer, en partner og en mamma.

Selv om vi har en generøs foreldrepermisjonsordning i Norge, ønsket Udeze å komme seg tilbake på jobb kort tid etter hun fødte datteren sin.

– Søsteren min i USA fikk barn samtidig som meg og var tilbake i jobb en måned senere. Det er galskap. Men jeg ville ikke at hele livet mitt skulle handle om bleier og amming. Jeg ønsket å kombinere mamma-rollen med å drive selskapene mine.

Jeg kunne ha møter mens jeg ammet og ingen hevet et øyebryn

Før Udeze grunnla HerSpace var hun alltid bekymret for om kafeen hun jobbet fra hadde et bleieskiftebord på toalettet eller om det var greit at hun ammet mens hun satt i møte.

– Hater folk meg dersom barnet mitt begynner å gråte? Mange mødre bekymrer seg for disse spørsmålene. Som mødre må vi føle oss komfortable til å komme oss ut og faktisk jobbe. Derfor lagde vi et barnerom på HerSpace. Vi trengte et sted å le av alle de rare tingene vi mødrer opplever.

Udeze har hatt ideen om HerSpace i flere år, men det var ikke før hun selv ble mor at hun innså at kontorfellesskapet trengte at barnerom.

– Mange kvinner som er innom ser at jeg går rundt med et barn på brystet og bestemmer seg i det sekundet for at dette stedet vil de være en del av.

Følte seg utenfor fellesskapet

I slutten av 2016 bestemte Udeze og ektemannen å flytte til Norge. Ulikt fra mange som flytter til Norge sammen med partneren sin, hadde Udeze en finansjobb som ventet på henne i Oslo. Planen deres var å bo i Norge i et år. Fem år senere er de fremdeles i landet.

– Jeg hadde ikke det så bra emosjonelt de første seks månedene etter at vi flyttet hit. Selv om jeg hadde en jobb, følte jeg meg utenfor fellesskapet og samfunnet. For meg er fellesskap og det å føle at du hører hjemme et sted veldig viktig.

Mannen hennes har tidligere bodd i Spania, Sveits, Syria og Afghanistan, mens hun har bodd i USA, Nigeria, Storbritannia og Nederland. Ingen av dem hadde noen vennegruppe, så begge startet på nytt.

– For mannen min er det nok med familien og jobb. Jeg trenger å sosialisere meg mer. Det var mye enklere å sosialisere og finne tilhørighet i de landene enn i Norge.

To måneder etter å ha flyttet til Norge begynte hun å bli deprimert. Udeze gikk fra å ha et spennende sosialt liv til ingenting. Etter tre måneder sluttet hun i finansjobben.

– Jeg hatet å stå opp for å gå på jobb hver dag. Jeg tror det er en kulturell greie som gjør det vanskelig å bli en del av fellesskapet i Norge. Etter å ha snakket med så mange de siste årene har jeg hørt at det er mange som opplever det vanskelig å integrere på arbeidsplassen, for eksempel at de ikke blir invitert på til fredagspils eller andre sosiale aktiviteter på jobb.

– I lunsjen snakket alle norsk, ingen orket å legge om til engelsk når jeg kom inn i rommet, og på det tidspunktet skjønte jeg ikke mye norsk. Jeg følte meg utestengt.

Da hun flyttet fra New York til Mississippi for å gå på skole, ble hun møtt med nysgjerrighet over hvor hun var i fra og ble spurt om å spise lunsj sammen med nye folk. Det samme skjedde i Nederland. Det skjedde ikke i Norge.

– I Norge har man vennegruppen sin og man holder seg til den. Det er ikke behov for å utvide omgangskretsen sin her. Det eneste unntaket er når nordmenn drikker alkohol, da er nordmenn de mest sosiale og åpne skapningene i verden.

– Det føltes som jeg bare skulle eksistere, ikke ha en stemme.

– Du begynner å krympe som menneske og man mister mye av identiteten sin. Norge har en integreringspolitikk som egentlig er en assimileringspolitikk. Det er velmenende, men noen ganger, for å passe inn og bli invitert med, må man være som nordmenn flest.

Etter å ha ventet noen måneder på at folk skulle oppsøke henne, startet Udeze å aktivt oppsøke nye mennesker på arrangement og møter.

– Jeg smilte til folk på andre siden av rommet, gikk bort til dem og spurte om jeg kunne spandere en kaffe. Jeg vet ikke om de trodde jeg var gal eller om de syntes synd på meg, men alle svarte ja. Jeg følte jeg var i barnehagen igjen på jakt etter nye venner.

Braksuksess

Udeze forklarer at mange av de hun møtte var utenlandske som hadde norske partnere eller nordmenn som hadde bodd lenge i utlandet.Alle strevde med å finne sin plass i det norske samfunnet og fellesskapet. Selv om de var høyt utdannet, hadde svært få av dem jobber.

På det tidspunktet hadde Udeze startet sitt første selskap, noe de hun møtte var undrende til. De viste ikke hvordan de skulle starte egne selskaper eller gjøre noe for seg selv.

– Når du ikke snakker språket blir du ekskludert fra mange muligheter og ressurser som er tilgjengelige i Norge.

Inspirert av en mor som er en suksessfull gründer i Nigeria og min sin egen økonomibakgrunn, lekte Udeze med tanken på å hjelpe folk med å starte deres egne bedrifter. Slik ble Diversify startet i 2018.

Udeze la ut et innlegg på Facebook for å høre om det var interesse for at hun skulle holde et kurs for personer som brant inne med en god forretningside. Hun trodde maks at fem ville komme. Da 115 mennesker dukket opp, ble hun overveldet.

– Noen var utenlandske, noen var nordmenn, noen hadde fulltidsjobber og noen hadde fantastiske utdanninger, men de følte ikke at de passet inn. Å høre alle historiene deres knuste hjertet mitt. Dette problemet var større enn jeg hadde trodd.

20 mennesker fra kurset ble med på en workshop og 12 av dem startet bedrifter som går som det suser den dag i dag. Kursene til Udeze begynte å skje hyppigere og hyppigere. Etter hvert begynte hun å ansette flere i selskapet. I dag har hun fem medarbeidere og et par praktikanter.

Foto

Gründer Chisom Udeze sammen med teamet sitt i Diversify. (Foto: Camilla Skjær Brugrand)

Ubevisste fordommer

Gründeren tror at de fleste norske virksomheter ønsker mangfold, men at de ikke helt vet hvordan de skal oppnå det. Å ansette mangfold i seg selv, mener hun er som et tallspill: ansett visst mange mennesker med ulik bakgrunn og etnisitet.

– Den vanskelige oppgaven handler om å inkludere disse ulike gruppene på arbeidsplassen. Vi forteller ikke medlemmene våre at vi er et fellesskap, vi viser dem at vi er et fellesskap. Handling er sterkere enn ord. Noen selskaper er veldig bakpå, selv om noen gjør det bra.

– Noen ansetter en mørkhudet person og klapper seg selv på skulderen for så å tenke at nå er jobben gjort. Mangfold og inkludering i Norge er fremdeles 10-15 år bak resten av verden.

– Tror du mangfold og inkludering er noe norske bedriftsledere tar på alvor?

– Jeg håper virkelig ikke norske bedrifter ser på mangfold som er forbipasserende trend. I resten av verden har man snakket om mangfold og inkludering så lenge jeg kan huske. I Norge er det en ide om at landet ikke har problemer med diskriminering eller rasisme. Norge har kjønnsbalanse og det er alt landet trenger.

– Norge gjør det bra når det gjelder homofiles og kvinners rettigheter. Men ser man nærmere på det, ser man at det ofte gjelder hvite, norske kvinners rettigheter. Det er andre kvinner som er født i Norge og som er norske, men som ikke er hvit i huden og som ikke får de samme mulighetene. Man må se nærmere på utfordringen.

I arbeidet med Diversify har Udeze innsett at det finnes forskjellige lag av diskriminering.

– Folk i Norge diskriminerer ikke med viten og vilje. Det handler om ubevisste fordommer. Jeg har selv ubevisste fordommer som jeg må utfordre meg selv på hele tiden.

– Hvis vi ser to ulike personer, vil vi ubevisst tenke at den tryggeste av de personene er den som er mest lik oss selv. Det handler ikke om at vi utestenger den andre personen, men vi tiltrekkes av det som er kjent.

Rik og heterofil

Udeze har vært feminist så lenge hun kan huske og har fulgt med på mangfoldsdebatten de siste 12 årene.

– Jeg kan si at jeg opplever verden som en mørk kvinne, men jeg opplever også verden som en rik, heterofil, mørk kvinne. Det er mye som gir meg mer privilegier enn andre mørke og hvite mennesker.

For tiden tar gründeren et mangfolds- og inkluderingskurs ved prestisjetunge Harvard University.

– Jeg kan mye, men jeg antar ikke at jeg kan mye. Man må av-lære og lære på nytt hele tiden.

Jeg vil at hun skal leve i en verden hvor det er greit å være mørk, homofil, transperson, ikke-binær eller funksjonshemmet

Hun forklarer at det å ha en inkluderende arbeidsplass, vil øke omsetningen, konkurransekraften og innovasjonskraften.

– Grunnen til at Diversify har klart å vokse og hatt en stor påvirkning på få år er fordi vi er mangfoldige og har mange ulike perspektiver og innfallsvinkler.

– Hvordan kan man skape en inkluderende arbeidsplass?

– Inkludering er en kunst. Det er en følelse man får når man går inn i et rom med ukjente mennesker. Dette er et verdensomspennende problem. Vi prøver alltid å finne folk som er like oss selv. Noen ganger må jeg tvinge meg selv til å bli kjent med folk som er helt ulike meg – det er i den relasjonen jeg kommer til å lære og bli utfordret.

Vil skape en bedre framtid

Den to år gamle datteren er Udeze sin viktigste motivasjon i arbeidshverdagen. Hun vet at selv om datteren har en hvit far og en mørk mor, vil verden se henne som en mørkhudet kvinne når hun vokser opp.

– Jeg vil at hun skal leve i en verden hvor det er greit å være mørk, homofil, transperson, ikke-binær eller funksjonshemmet. Jeg jobber for å skape en slik verden. Det er veldig viktig at jeg eksponerer henne for alle typer mennesker.

Hennes mål er å utfordre mennesker som ikke har troen på seg selv. Dette gjør hun på grunn av alle kvinnene, inkludert hennes mor, som har utfordret henne.

– Hvis jeg kom på andreplass på noe på skolen, spurte alltid moren min hva som skilte meg fra vinneren. Hun ville vite hvorfor ikke jeg var best. Man kan tenke på det som et enormt press, men indirekte fortalte hun meg at det ikke var noe jeg ikke kunne gjøre.

Når Udeze blir kontaktet av kvinner som ønsker en mentor eller som trenger en sparringspartner, setter hun alltid av tid til dem.

– Har du noen forbilder?

– Oprah Winfrey, Beyonce og Michelle Obama. Menneskene som har støttet og oppmuntret meg i arbeidslivet. Moren min er som gud. Alt hun har gjort for å gi meg tankesettet og den mentalitet jeg har i dag er jeg evig takknemlig for.

– Hun er ikke perfekt, men hun kultiverte meg til å bli den jeg er i dag. Lagspillerne mine i Diversify oppmuntrer meg til å følge ideene mine. Jeg står på skuldrene til mange sterke kvinner selv om jeg har jobbet hardt for alt jeg har.

Foto

Chisom Udeze har hatt ideen om HerSpace i flere år, men det var ikke før hun selv ble mor at hun innså at kontorfellesskapet trengte at barnerom. (Foto: Camilla Skjær Brugrand)

Gikk på kostskole

Som 11-13 åring gikk Udeze og søsteren sin på kostskole i Nigeria. Storebroren og den andre søsteren ble sendt til Storbritannia for å gjøre det samme.

– Moren vår jobbet veldig mye. Det gjør hun fremdeles, så jeg regner med at jeg har lært noe av henne. Vi har blitt en liten familie etter at faren min gikk bort. Vi holder kontakten gjennom gruppesamtaler og video, men ser ikke så ofte hverandre, selv om vi er veldig nære.

Moren til Udeze giftet seg veldig ung til faren hennes, som hun ikke kjente godt før bryllupet.

– Mamma kommer fra ingenting og hun klarte å løfte seg ut av fattigdom. Hvis hun kan klare det, må jeg utrette noe. Jeg trenger ikke å tjene like mye penger som hun, fordi jeg har andre lidenskaper. For meg handler det om å skape rom for alle typer stemmer.

– Har du hatt noen vendepunkter i livet?

– Jeg har hatt forskjellige vendepunkter i livet. Det er motgang i livet som får meg til å handle. Utfordringer gjør at jeg ikke kan sove om natten. Det er nok grunnen til at jeg sliter med angst. Mannen min er helt motsatt, han er veldig rolig og han gjør meg rolig.

Å miste faren i 2015 kom som et stort sjokk på Udeze. Hun snakket med han to dager før han gikk bort og da var alt fint, selv om han var syk. På det tidspunktet hadde hun ikke sett faren sin på over et år.

– Det var en merkelig følelse. Jeg lå i badekaret i en hel uke. Jeg kunne ikke gå eller sitte. Det var for mye å takle. På det tidspunktet bodde jeg i England. Tapet rystet meg til beinmargen.

Det fikk henne til å tenke over den siste samtalen hun hadde med han.

– Jeg tror ikke jeg sa at jeg elsket han. Man innser at man tar altfor mye for gitt når man mister noen. Det var så mye jeg mente jeg burde ha gjort. Det har tvunget meg til å fortelle de jeg bryr meg om at jeg er glad i dem hele tiden. Jeg vet hvordan det er å føle på anger.

– Man har ingen garantier i livet. Jeg har blitt gitt mye, jobbet for mye, jeg har mye og jeg har kapasitet til å gi tilbake og skape rom. Det føles ikke som et valg. Det er noe jeg kan og vil.

Fant kjærlighet i Nederland

For 11 år siden møtte Udeze mannen som hun i dag er gift med ved Utrecht University i Nederland.

– Jeg møtte han første uken min der. Han stoppet meg og fulgte etter meg overalt. Vi hadde hatt veldig like liv, han hadde flyttet verden rundt med familien sin og det samme hadde jeg gjort.

De var venner i noen måneder etter det, men så flyttet de til forskjellige land. Udeze beskriver forholdet som et komplisert vennskap-kjæreste forhold som varte en god stund. I 2014 bestemte de seg for at de måtte bo i samme land hvis vi skulle være sammen.

– Jeg kunne ikke bo i USA mens han bodde i Sveits. Å kun se hverandre fire ganger i året er veldig vanskelig. Vi pakket sammen sakene våre og flyttet til Nigeria i et år. Så ble vi gift etter det og flyttet til Norge.

Fire timer søvn

Folk beskriver gjerne Udeze som en ekstrovert, selv om hun noen ganger kun ønsker å se et seriemaraton helt mutters alene.

– Jeg får mye energi av å møte nye mennesker og snakke med dem, men noen ganger trenger jeg en pause fra verden. Jeg er ikke alltid like god til å sjonglere jobb og fritid. Noen ganger blir jeg veldig stresset. Jeg prøver å bli bedre ved å si nei til noe eller planlegge bedre.

Når Udeze ser at timeplanen har noen hull, er hennes umiddelbare tanke å få fylt den opp. Nå prøver hun å lære seg å fordele avtalene litt bedre utover en lenger tidsperiode.

Jeg prøver å behandle de ansatte slik jeg selv vil bli behandlet

– Jeg trenger kun fire timer søvn i døgnet. Hvis jeg sover seks timer, blir jeg utslitt. Slik har jeg vært siden jeg var 15 år. Jeg liker å våkne i tre-fire tiden om natten mens alle andre sover. Datteren min sover derimot 8-10 timer.

– Etter at jeg fikk et barn har jeg innsett at fire timer søvn kan føles som 12 timer søvn. Hvis du må sove 12 timer, får du ingenting gjort

I morgentimene jobber hun med konsulentselskapet sitt Mettle Consult.

– Jeg er svært effektiv, og fire-fem timer er nok til at jeg får gjort det jeg skal som konsulent den dagen. Så tar jeg datteren min i barnehagen og har deretter møte med Diversify-teamet i nitiden.

Perfeksjonist

Både teamet i Diversify og sjefen selv forklarer at det er en veldig flat struktur på arbeidsplassen. Døren til Udeze er alltid åpen dersom noen ønsker å ta en prat.

– Jeg prøver å skape balanse i livet, men noen ganger føler jeg meg overveldet og gjør ikke en så veldig bra jobb. Jeg er en perfeksjonist og oppgaver må løses perfekt. Noen ganger tar jeg et steg tilbake for å vurdere om det som er bra nok, er perfekt.

Etter at hun ble mor, har Udeze blitt bedre på å prioritere. Hun forteller at hun ville sluppet alt hun har i hendene for toåringen.

– Jeg lærer meg å bli bedre på å organisere tiden min. Så lenge mine ansatte får jobben gjort, bryr jeg meg ikke om når de jobber eller fra hvor. Hvis de ikke klarer å få jobben gjort, må de si ifra og spør om hjelp.

– Hvordan er du som leder?

– For å lede, må jeg følge. Jeg prøver å behandle de ansatte slik jeg selv vil bli behandlet. Jeg er ærlig, direkte og medfølende. Jeg legger meg flat hvis jeg har gjort noe feil eller ikke snakket nok med medarbeiderne mine. Jeg gir medarbeiderne autonomi og driver ikke med detaljstyring. Jeg stoler på deres magefølelse og meninger.

Bare fordi Udeze grunnla selskapet, mener hun ikke at det automatisk gjør henne til en leder. Hun mener ledere må gjøre seg fortjent til respekten til de ansatte og det å være lederen deres hver eneste dag.

– Jeg kan fremdeles lede selv om jeg viser hensyn til folk. Man må behandle sine ansatte som likeverdige. Jeg prøver å være forståelsesfull – har noen en dårlig dag, spør jeg om hva de trenger. Har de behov for å sitte foran datamaskinen eller ta en svømmetur i Oslofjorden?