Ledelsesfaget domineres i for stor grad av psykologi, Mener Tom Karp. For eksempel på bekostning av filosofi. Bildet er fra Nasjonalakademiet i Athen.
iSTock/fatido
− Man har hauset opp en ganske ekstrem tro på hva den enkelte leder kan få til
«Ledelse er et fagområde som er dominert av vitenskaper og metoder hvor målet er å forenkle komplekse realiteter ved å finne mekanismer for å forklare mellommenneskelig samhandling. Særlig har psykologi fått stor gjennomslagskraft», skriver Karp i innlegget. Og det har fått konsekvenser, mener han:
«Forklaringsmodellene vender seg ofte innover mot individet, eventuelt mot individets relasjoner, og gruppepsykologien som oppstår, i stedet for utover mot samfunnet og dets strukturer».
Psykologien tar for stor plass
− Organisasjonskulturen, samfunnet du opererer i, politikk, lover og regler. Alle de omkringliggende faktorene som er bestemmende for en leders handlingsrom, drukner nesten i den navlebeskuende og introverte psykologitilnærmelsen til ledelse, sier Tom Karp. Fartein Rudjord
Karp framhever overfor Dagens Perspektiv at de fleste fagområder mener noe om ledelse. Både sosiologi, statsvitenskap, sosialantropologi og filosofi. Og her dreier det seg ifølge Karp ofte om de strukturelle perspektivene. Så er psykologi selvsagt også en naturlig del av denne faglige basisen til ledelsesforskningen. Men Tom Karp mener altså at psykologien tar for mye plass.
− I psykologien går forklaringsmodellene innover. Alt handler om deg og meg. Det gjør at man mister mange viktige perspektiver, påpeker Karp.
− Denne ekstreme troen på individet har blitt ytterligere forsterket med nyliberalismen. Alt blir personfokusert. Alle skal finne «sin purpose», sier professoren.
- Les mer: Psykolog mener Karp treffer blink
«Glemmer» det strukturelle
«Innenfor ledelsesfaget har teoretikere i mindre grad problematisert strukturperspektiver og begrensinger de legger på lederes mulighet til å påvirke. Det store volumet av ledelsesforskning gir i stedet et bilde av ledere som aktører med stor grad av autonomi og muligheter for å påvirke, skriver Tom Karp i sitt innlegg.
Det som teller i dagens ledelsesforskning, er ferdigheter og personlige egenskaper. Den enkeltes leders relasjoner til andre, til medarbeidere, trekkes gjerne fram, men alt «rundt» lederen, det strukturelle, får for liten plass i det moderne ledelsesfaget, mener Karp.
− Organisasjonskulturen, samfunnet du opererer i, politikk, lover og regler. Alle de omkringliggende faktorene som er bestemmende for en leders handlingsrom, drukner nesten i den navlebeskuende og introverte psykologitilnærmelsen til ledelse, sier Tom Karp.
Han understreker at grunnprinsippet ved ledelse handler om hva den enkelte leder eller ledergruppe kan få til. Så hans misjon er ikke å kvitte seg med all psykologi. Karps poeng er at det psykologiske aspektet er blitt for dominerende.
− Man har hauset opp en ganske ekstrem tro på hva den enkelte leder kan få til. Introverte forklaringer på god ledelse har fått uforholdsmessig mye plass, sier han.
Denne ekstreme troen på individet har blitt ytterligere forsterket med nyliberalismen. Alt blir personfokusert. Alle skal finne «sin purpose»
Påvirket av USA
Psykologifaget er en forholdsvis ny vitenskap, som ble født ut av filosofien, påpeker Karp. De siste 40-50 årene har imidlertid psykologi i stadig sterkere grad vært brukt som forklaringsmodell for ledelse.
I kronikken skriver han: «Ledelsesfagets psykologisering er også et resultat av en angloamerikansk dominans innen ledelsesforskning hvor troen på individet og dets muligheter er sterk, så vel som det at vi alle kanskje har et behov for å tro på enkeltpersonen som rydder opp, og leder oss på rett vei, når noe er vanskelig».
− Dermed har man mistet en del andre faglige perspektiver på veien, forklarer Karp, som trekker fram «det gode lederskapet» som et eksempel. I filosofien har man vært opptatt av hva som skal til for «å gjøre godt». De gamle grekerne snakket om dyder.
− Psykologene har revet vekk noe av dette. Om viktigheten av å jobbe for det beste i samfunnet. Filosofene er fortrengt av psykologien. Og det er jo også forståelig. Psykologiske problemstillinger er mer målbart og enklere å forklare.
Alle de omkringliggende faktorene som er bestemmende for en leders handlingsrom, drukner nesten i den navlebeskuende og introverte psykologitilnærmelsen
Økonomer og konsulenter
Også antropologiske tilnærmelser til ledelse kunne Karp tenkt seg å se mer av. Rett og slett å studere hva som faktisk skjer på en arbeidsplass og hva den enkelte leder faktisk gjør i hverdagen.
− Ledelse burde handle om mer om hva som er godt for bunnlinja. Her har ledelsesfaget i stort virkelig sulla seg bort. Og det er ikke bare psykologenes feil. Økonomer og konsulentbransjen har minst like mye av skylda, sier professor Karp, som selv er sivilingeniør i bunn.
Ifølge Tom Karp settes det ofte likhetstegn mellom ledere og ledelse. Det er altså selve populasjon av ledere som blir sett på som interessant.
− Men selve prosessen ledelse − at det er noe eller noen i andre enden − det er det forsket mye mindre på.
− Det hele blir en veldig instrumentell tilnærmelse til ledelse. Og, ja. Jeg er ganske sikker på at mange av forskerkollene mine er uenige med meg i dette.
