Les ledernes skamfulle bekjennelser

Utdrag fra boka "Lederskam" av Elsebeth Hauge, oversatt fra dansk av Dagens Perspektiv og gjengitt med godkjenning fra forfatteren. Historiene er anonyme.

Historie 1: «Jeg frykter å tape ansikt og virke inkompetent»

Foto

iStock

«Jeg er ny leder der jeg jobber og har fått stillingen min for et år siden, som del av en større organisatorisk omrokkering.(...)

Jeg tilhører nok den klassiske ledertypen, hvor jeg setter retning og forteller medarbeiderne hvilke oppgaver som skal gjøres (…).

Nå, et år etter, føler jeg meg kort fortalt litt sjakk matt. Jeg har fått meg selv malt opp i et hjørne og vet ikke helt hvordan jeg skal komme videre herfra. Og jeg skammer meg over at jeg ikke gjør noe. Jeg handler ikke, men lar det bare stå til, mens tingene blir verre og verre. Det er helt tydelig at trivselen i avdelingen har styrtet, og de dyktigste sier opp og finner andre jobber.(...)

Jeg frykter at hvis jeg sier dette til medarbeiderne så vil de få bekreftet at jeg er et tomt skall, at det ikke er noe å følge

Det er tydelig hva som skal til, og jeg vet også hvilken kompetanse jeg som leder bør ha for å slå til, men jeg har ikke motet til å kaste meg ut i det og bli dyktigere til det. Så nå kjører jeg videre med den lederstilen jeg introduserte for et år siden, mens jeg på en eller annen måte forsøker å overbevise meg selv og mine medarbeidere om at det er det riktige. Men jeg vet godt, innerst inne, at det ikke er sant.(...)

Jeg frykter at hvis jeg sier dette til medarbeiderne så vil de få bekreftet at jeg er et tomt skall, at det ikke er noe å følge. At de får bekreftet det de hele tiden har tenkt, og kanskje gitt uttrykk for, at det ikke har vært et lederskifte til det bedre. De mister den faglige respekt for meg, og jeg vil tape ansikt og virke inkompetent.»

Historie 2: «Det er så skamfullt for meg, at jeg bare slår blikket ned»

Foto

iStock

«En dag i et ledermøte skjer det noe. Jeg kan ikke huske akkurat hva som utløser det. Jeg husker ikke at underdirektøren sier eller gjør noe uvanlig. Men direktøren tar helt av og roper og skriker til mannen. Han virkelig nedverdiger og håner han. Det står på kanskje i et minutt. Det høres ut som ganske kort tid, men det føltes som evigheter.(...)

Jeg ser ned mens det står på. Jeg husker at jeg teller sekunder som en flukt fra virkeligheten og fra en episode jeg gjerne vil ha til å stoppe så fort som mulig.(...)

Jeg skulle ønske at jeg hadde hatt motet til å både kontakte direktøren, men også offeret

Jeg skammer meg over å være vitne til det. Det er skamfullt at det skjer, altså at direktøren oppfører seg sånn og overkjører underdirektøren sin. Jeg synes han bør skamme seg. Det er også så skamfullt for meg, at jeg bare slår blikket ned og får det travelt med å lese i mine papirer og holde øye med dagsordenen.(...)

Det skjer flere ganger, og etter noen møter begynner jeg å legge merke til at det er viktige temaer vi ikke snakker om på møtene.(...)

Jeg overveier ikke å snakke med direktøren om det. Eller det er ikke riktig, for jeg overveier det, men kanskje av frykt for konsekvensene så velger jeg å la være med å si noe til han.(...)

Og jeg unngår å snakke med offeret, altså han det går utover. Jeg vet ikke om det er motet til å ta kontakt med offeret jeg mangler, men jeg går ikke til offeret og sier at jeg synes at direktørens oppførsel er urimelig og utidig.(...)

Jeg skulle ønske at jeg hadde hatt motet til å både kontakte direktøren, men også offeret.»

Historie 3: «Jeg følte overhodet ingen empati»

Foto

iStock

«Allerede et par dager etter ansettelsen er det tydelig at det går dårlig. Han utfordrer alle prosesser og beslutninger, noe som egentlig er helt ok, men kanskje ikke aller første uke, og helt sikkert ikke på den kritiske og nedlatende måten han legger for dagen.(...)

Han gjør mange feil og kommer ikke godt inn i teamet, så etter halvannen måned går jeg til HR og sier at jeg gjerne vil avskjedige han.(...)

Jeg synes jeg ville vært et bedre menneske hvis jeg hadde ligget våken over det om natten

Jeg begynner systematisk å se etter feil og mangler og holde ukentlige oppfølgingssamtaler. Etter en tid spør jeg også om det er den riktige jobben for han, og etter et halvt år finner han selv en annen jobb og sier opp.(...)

Det jeg skammer meg over er hvor lett det er for meg å gjøre dette. Det gir meg slett ikke vondt i magen å nærmest forfølge han og finne feil for å få han ut. Det er i mindre grad skammen over å ha presset han ut av virksomheten. Men jeg er overrasket over hvor lett jeg har for å gjennomføre det.(...)

Jeg synes jeg ville vært et bedre menneske hvis jeg hadde ligget våken over det om natten, eller i det minste hadde svettet i håndflatene når jeg skulle snakke med han ved de ukentlige oppfølgingssamtalene. Men jeg føler ingen empati overhodet. Det er bare en oppgave som alle andre. Det er tankevekkende. Det er jo et psykopatisk trekk å være blottet for empati. Og jeg skammer jeg over det.»