Fornorsket lederstilen

I et romslig kontorfellesskap på Fredensborg jobber Lisa Cooper og kollegaene med å matche unge og voksne med flerkulturell bakgrunn sammen med mentorer i norsk næringsliv.

Den New York-fødte gründeren viser vei inn i et åpent kontorlandskap prydet med grønne planter og motivasjonsplakater. Hun forteller i forbifarten at lederskap er i endring.

– Det handler ikke lenger om sjefen, men om de man leder, sier hun bestemt mens hun finner seg en kopp med te.

Dette utviklingstrekket har neppe den nåværende amerikanske presidenten fått med seg. Praten snur raskt over til det amerikanske presidentvalget som skal avgjøres om knappe to uker.

Som tidligere styreleder i Democrats Abroad, er Cooper lidenskapelig opptatt av hva som foregår på den politiske fronten over dammen.

Enorm skuffelse

For fire år siden var Cooper klokkeklar i sin spådom om hvem som ville ble valgt som verdens mektigste leder: Hillary Clinton. Skuffelsen var mildt sagt stor da Donald Trump gikk av med seieren. Gråten satt i halen i ukesvis. Sorgen vedvarte i flere måneder.

Nå har Demokratene et «sikrere» kort i ermet i kandidaten og tidligere visepresident Joe Biden. Cooper, som hun var klar for en kvinnelig president i 2016, er like bastant som for fire år siden - Biden vil vippe Trump ut av Det hvite hus.

– Det er to helt forskjellige kandidater. Clinton var en polariserende skikkelse for enkelte velgere. I tillegg hadde russerne kjørt en hard svertekampanje mot henne. Folk hatet henne, men ingen kunne sette fingeren på hvorfor.

Hun mener Biden ikke er en like splittende kandidat.

– Selv om Trump prøver å sverte ham med en skandale som involverte sønnen hans Hunter, har det ikke samme effekt som det hadde med Clinton. Det har vært lettere å avfeie angrepene nå enn for fire år siden, sier hun.

Det som skjer i USA om dagen, opplever Cooper som skremmende. Samtidig synes hun at det begynner å se veldig lyst ut for demokratene.

– Vi kan nesten flippe Senatet og få valgskred, men på grunn av valget for fire år siden, tør vi ikke tro på det før alle stemmene er talt opp.

Ikke riktig rigget

Koronasituasjonen har ført til at millioner av amerikanere har sendt inn stemmesedlene sine via post. Ifølge avisen New York Times er det sendt ut mer enn 80,5 millioner sedler for forhåndsstemmer via post. Under valget for fire år siden ble det tilsvarende sendt ut 33 millioner.

Cooper er skeptisk til om det amerikanske systemet er godt nok rigget for å motta så mange stemmer gjennom postsystemet.

– Det er enda større rom for å gjøre feil i utfyllingen av skjemaet. Fyller du ut noe feil, blir stemmen din kastet bort. Systemet må være godt nok rigget for å kunne håndtere en flom av stemmesedler. Det er overveldende og for mange er dette første gang de stemmer fra hjemmene sine.

Min første tanke var å grisebanke henne

Selv har Cooper vært på telefon med delstaten Georgia om sin egen stemmeseddel i tre uker. Det har vært mye kluss.

– Jeg fikk klar beskjed fra familien min om å ikke bli sint på telefon over håndteringen av stemmesedlene. Til slutt måtte jeg sende stemmesedlene med FedEx slik at jeg var sikker på at den kom frem.

Etter tre uker fikk hun bekreftelse på at stemmen hennes hadde blitt registrert. Hun tror absolutt ikke alle har den samme tålmodigheten til å gå gjennom denne prosessen for å få stemt.

To ytterkanter

Joe Biden og Donald Trump befinner seg på to ytterkanter i måten de leder på, ifølge Cooper. Trump beskriver hun som en autoritær figur, mens Biden er rundere i kantene og flink til å lytte.

– Folkene til Trump irriterer seg over at han aldri sier det de har blitt enige om på forhånd. Han seiler sin egen sjø og er veldig selvopptatt. Hans agenda er å styrke sitt eget selvbilde og sine egne selskaper. Denne type ledelse ser man ikke så ofte. Det er ikke en levedyktig eller langsiktig form for ledelse.

– Er lederstilen hans typisk amerikansk?

– Absolutt ikke, nærmest roper Cooper.

Trumps retorikk står i sterk kontrast til den Barack Obama tok i bruk da han for første gang stilte som presidentkandidat.

– Obama ble anklaget for å snakke som en professor. Man måtte sitte der med ordboken for å forstå hva han faktisk snakket om i starten. Etterhvert lærte han hvordan han skulle snakke til en forsamling. En leder må forstå hvem man leder. Dette er spesielt viktig når man leder en mangfoldig gruppe mennesker.

Hoppet på det politiske toget

Som 26-åring var ikke Lisa Cooper spesielt interessert i amerikansk politikk. Hun stemte på Demokratene fordi hun fikk streng beskjed av moren om å gjøre det.

Vendepunkt kom da hun flyttet til Norge og da Obama stilte som presidentkandidat.

– Nordmenn snakker om politikk hele tiden. Jeg ble veldig imponert og måtte gjøre min hjemmelekse.

Etterhvert meldte hun seg inn i Democrats Abroad som hun senere ble styreleder for.

– Obama ble det store vendepunktet for meg politisk. Det rørte meg å se at en svart amerikaner kunne nå helt til toppen. Plutselig åpnet det seg opp et nytt mulighetsrom for svarte amerikanere. Da han først kastet seg inn i kampen, tenkte jeg: Å nei, han kommer til å tape så det synger. Men så gikk det bedre og på et tidspunkt tenkt jeg «Yes, we can». Jo mer Obama imponerte meg, jo mer ville jeg lære, forstå og fordype meg i politikken. Det ble en lidenskap.

– Hva er de største forskjellene på hvordan man driver valgkamp her i Norge og i USA?

– Frp er definitivt et parti som har lest læreboken til Trump og fått noen ideer og tips. I USA går det dessverre på person mer enn parti. I Norge har man en sterkere partitilhørighet, i tillegg er det så mange partier her. I Norge er det forståelse for at ingen kan sitte med makten alene. Norske partier må samarbeide om makten.

Foto

Lisa Ann Cooper er glad for at hun befinner seg i Norge under den amerikanske valgkampen. Hun frykter voldelige demonstrasjoner i kjølevannet av valgresultatene. (Foto: Camilla Skjær Brugrand)

Bidrar til polarisering

Under Trump har USA sett en sterk oppblomstring av høyreekstreme grupper. Såkalte «White Supremacy»-grupper som «Proud boys» har vokst i antall og omtalte den siste tiden.

De støtter høylytt Trump som president og står i sterk kontrast til Black Lives Matter (BLM) bevegelsen som har tatt til gatene for å demonstrere mot systematisk rasisme i det amerikanske samfunnet.   

– Tror du BLM-bevegelsen hadde skjedd om ikke Trump var president?

– Jeg tror det er flere faktorer som har gjort at denne bevegelsen ble så stor som det har blitt. En av de faktorene er Trump. Han kommenterte ikke bevegelsen selv om hele verden demonstrerte.

Hun tror også at pandemien har spilt en stor rolle. Flere har vært på sosiale medier under nedstegningen enn tidligere.

– Hjertene til folk var ekstra mottakelige for en slik reaksjon mot politivold og drap på svarte amerikanere. Trump har ikke vært en forsonende leder. Han har støttet politifolkene som har utøvet vold mot svarte amerikanere. Han adresserer ikke den systematiske rasismen som eksisterer i USA. Han har vært utrolig polariserende for samfunnet.

Kjent rasisme på kroppen

BLM-bevegelsen handler om hvordan man ekskludere og inkluderer folk med en annen hudfarge i samfunnet. Cooper mener vi har store utfordringer knyttet til rasisme også i Norge, selv om vi ikke har sett det samme sinnet i gatene.

– Hvorfor tror du ikke vi har sett det samme raseriet her til lands?

– Nordmenn er fredelige demonstranter. Under Sian-demonstrasjonene gikk det derimot litt hardt for seg. Det er vanskelig å være uenig i viktigheten av å tenke BLM.  I USA er det et sinne som har bygget seg opp over lang tid. Begeret har rent over. Under alle protester er det opportunister som går litt for langt. De vil ha bråk og kaos.

Cooper vet altfor godt hvordan det føles å bli forskjellsbehandlet på grunn av hudfargen sin. Hun forteller om en hendelse som skjedde på en av de finere butikkene på Bygdøy allé i Oslo en lørdag ettermiddag da hun selv var iført joggeklær.

– Butikkmedarbeiderne fulgte meg med blikket som en gærning. På det tidspunktet hadde jeg blitt vant til den type mistenkeliggjøring. Hun begynte å peke på meg og spurte meg igjen og igjen om jeg hadde tenkt å kjøpe noe.

Etterhvert skjønte den ansatte at Cooper var amerikaner. Da snudde holdningen fullstendig og tonen var en helt annen.

– Jeg syns det er urettferdig at bare fordi jeg er amerikaner så skal alt være greit. Hva om jeg hadde vært fra Somalia? Jeg er jo uansett mørk i huden.

Marsjerte av fotballbanen

Det er godt over 30 år siden Lisa Cooper flyttet til Norge sammen med mannen sin. Familien bosatte seg på Vinderen på Oslos vestkant og fikk to sønner.

Allerede som ung har Cooper elsket å spille fotball. Da den eldste sønnen var seks måneder gammel fikk han en fotball.

– Det var egentlig friidrett som var min lidenskap og som ga meg stipender til å studere videre. Å gå over til fotball var morsomt fordi jeg var først til ballen, men jeg viste ikke hva jeg skulle gjøre med den.

Da hun var godt voksen bestemte Cooper seg for å ta opp igjen interessen for fotballen. Hun ble med på laget til Heming og spilte på et veteranlag for kvinner. På Heming var hun den eneste mørkhudede på laget, og mest sannsynlig i hele ligaen. Dette brydde hun seg ikke om.

Folk har en helt annen respekt for hierarkiet enn i Norge

Hun mimrer tilbake til en kamp de spilte mot Årvoll for 15 år siden. 20 minutter inn i kampen grep en kvinne på det motsatte laget tak i håret hennes og drog Cooper ned i bakken da hun tok fra henne ballen.

Kvinnen snudde seg deretter og sa: «Din jævla vestkantneger». Det ble helt stille på banen og alle snudde seg for å se på Cooper. «Hva kommer hun til å gjøre nå», tenkte de.

– Min første tanke var å grisebanke henne. Men jeg tenkte at dette trenger jeg ikke i livet mitt. Jeg har en flott jobb og en god familie. Så jeg bare gikk av banen. Jeg kunne ikke tolerere slik oppførsel.

Det skulle bli den siste dagen Cooper spilte organisert fotball.

– Det såret meg skikkelig. Samtidig er jeg imponert for at jeg ikke lot raseriet i meg overta. Det var helt grusomt sagt. Etter dette trakk Heming laget sitt. Det var deres måte å si «fuck you» til alle.

– Hva er det som gjør at du ikke lar deg knekke av gjentatte slike hendelser?

– Jeg tror det handler om at jeg har anerkjent at slike ting ofte skjer. Slike episoder og sånne mennesker gir meg mer energi og mot til å kjempe mot rasisme og for mer mangfold. Det handler om enkeltmenneskers dårlige holdninger.

Fordel å være amerikaner

Coopers første lederjobb i Norge var i det internasjonale selskapet Alcatel. Hun var den første innvandreren med en lederposisjon i selskapet og ankom alltid kontoret iført en smart dress.

– De andre var kledd i jeans og hvite sokker, så jeg skilte meg nok litt ut. Det var nok litt baksnakking, men de var høflige og ga meg muligheter. For meg var det en fordel å være amerikaner.

– I USA omtales svarte amerikanere som afroamerikanere, hvorfor ikke bare amerikanere?

– Det var majoriteten som ga oss merkelappen afroamerikaner. Jeg syns det er flott at vi kan stille spørsmål ved det som har blitt opplest og vedtatt som en sannhet i så mange år. Det gir jo egentlig ikke noe mening.

– Personlig vil jeg ikke bli omtalt som afroamerikaner. Afro er en hårstil, og har ingenting med identiteten min å gjøre. Det har ingen historisk betydning. Jeg er motstander av argumentet om at svarte amerikanere skal kalle seg for afroamerikanere for å hedre sine afrikanske gener. Jeg har aldri vært i et afrikansk land.

Vil endre holdninger

Mentorprogrammet til Catalysts har vært i drift i fem år nå og har som mål å hjelpe minoriteter og majoriteten i Norge for å skape mer mangfold i norsk arbeidsliv.   

Den frivillige organisasjonen tilbyr mentorprogrammer for enslige mindreårige og ungdommer med flerkulturell bakgrunn. De har også programmer tilknyttet introduksjonsprogrammet for innvandrere og høyt kvalifiserte innvandrere som sliter med å få seg jobb.

– Det er helt utrolig hvor stor forskjell disse mentorene kan utgjøre ved å åpne sine nettverk for unge talenter og få dem til å tenke annerledes.

Et av de sterkeste inntrykkene Cooper har hatt, skjedde på et program i Moss for enslige mindreårige i 2016.

En av mentorene, en kvinne, sa at hun måtte få en jente å være mentor til. Cooper glemte å notere seg dette.

– I starten oppfattet jeg denne kvinnen som litt merkelig i spørsmålene hun stilte. Kvinnen endte opp med å få en enslig mindreårig gutt som hun skulle være mentor for. Jeg kunne skimte hint av frykt i ansiktet hennes. Denne afghanske gutten viste seg å være helt fantastisk, åpen, morsom og inkluderende.

Etter programmet var ferdig kom kvinnen gråtende til Cooper og takket for at hun ikke hørte på henne. Gutten hadde blitt god venn med familien og var med dem på fjellturer og andre fritidsaktiviteter.

Dessverre var han en av flyktningene som ble sendt tilbake til Afghanistan av myndighetene like etterpå.

– Kvinnen var så engasjert i at han skulle få bli i Norge og sendte flere brev. Det at denne ordningen endret denne kvinnens holdning overfor mindreårige flyktninger og innvandrere generelt, var en fantastisk opplevelse.

Uglesett

Før Cooper flyttet til Norge, hadde hun sin første lederjobb som 25-åring i New York City. Hun reflekterer tilbake på hvordan lederstilen hennes har endret seg siden den gang.

– I starten var jeg opptatt av at alle regler skulle følges til punkt og prikke og at vi skulle levere.

I det franske selskapet Alcatel Telecom opplevde hun miljøet som hierarkisk, mannsdominert og veldig amerikansk.

– Jeg skal ikke hevde at nordmenn var uglesett i Frankrike, men de stilte alltid spørsmål ved alt og franskmennene ble oppgitte. Jeg fungerte som tolk mellom de ulike nasjonalitetene.

Arbeidssituasjonen i Alcatel åpnet øyene hennes medvirkning på arbeidsplassen.

– Thales Communications endret jeg arbeidsstilen min ved å bli mer inkluderende. Vi startet opp med mandagsmøter og det var viktig for meg som leder å ha lunsj med alle i divisjonen min da jeg var ny.  

Prisgir arbeidsvern

Cooper oppdaget at det var en markant forskjell i hvordan ansatte forhold seg til lederen i USA, sammenlignet med Norge.

–  I USA har man et mer hierarkisk system. Folk har en helt annen respekt for hierarkiet enn i Norge. I Norge handler det om samhandling, medvirkning og medbestemmelse.

For Cooper var dette vanskelig å forstå i starten da hun flyttet til Norge. Alt skulle opp til debatt og alle hadde en mening om alt.

I USA er det å være fagorganisert ikke vanlig. Noen stater forbyr til og med fagorganisasjoner. Dette er noe den tidligere presidentkandidaten Bernie Sanders har rettet kritikk mot. Han mener alle burde ha muligheten til å være fagorganisert.

– I USA har man ikke den samme arbeidsmiljøloven som her. Dette er et vern som nordmenn burde være takknemlige for. Republikanerne vil ikke at arbeiderne skal ha makt og rettigheter. De vil at lederne skal ha all makt.

– Uten arbeidsvern kan man bli sagt opp på dagen. Derfor jobber mange amerikanere så mye at det går utover helsen deres. Sjefen kan i tillegg underbetale ansatte uten at de finner ut av det. Det er kapitalisme i sin verste form.

Ikke en god match

Da integrerings- og mangfoldsdirektoratet (IMDi) ble opprettet i 2006 gikk Cooper inn i en ledende stilling for å utvikle organisasjonen. Plutselig skulle hun jobbe sammen med en gjeng kunnskapsmedarbeidere.

– Det var den største overgangen jeg har hatt som leder. Jeg var vant til å ha fokus på bunnlinjen og levere, men i IMDi var det diskusjoner på et høyt intellektuelt nivå som gjaldt. Det var morsomt, men utfordrende. På en slik arbeidsplass er det den faglige dyktigheten som avgjør karrieren din videre. Det er ingen bunnlinje. Det var veldig fascinerende.

I starten hadde hun problemer med å finne ut hvem som gjorde hva på integreringsfeltet. Hun fikk på plass et organisasjonskart som viste akkurat dette. Et annet kontroversielt forslag hun kom med, var å la kommunene konkurrer om hvem som klarte å integrere flest flyktninger.  

– Forslaget handlet om å spore hvilke kommuner som hadde fått flest flykninger i arbeid og utdanning. På den tiden var dette helt uhørt. I dag gjør de dette.

Hun forteller at hun ba sine ansatte korte ned hver sak til maks to sider som hun skulle lese for å orientere seg. Dette skapte kaos og forvirring for de faglige lesehestene i direktoratet.

– Det var så mange regler og tungt byråkrati. Jeg fikk også litt pepper for at jeg ofte tok direkte kontakt med folk i andre departementer uten å gå gjennom de offisielle kanalene. Jeg var frustrert over at ting gikk så seint, jeg er tross alt fra New York der ting går veldig raskt.

– Systemet er så tungrodd. Det ble klart for meg at jeg passet bedre på utsiden av systemet enn innsiden.  De to årene i IMDi fikk meg til å forstå at offentlig sektor ikke var for meg, men ære være dem som gjør jobben. Jeg tror de aksepterte meg til slutt.

Cooper beskriver seg selv som en direkte og handlekraftig person, som ikke nødvendigvis liker å kun diskutere og snakke om en sak i timevis.

– Man må komme raskt til poenget, ellers mister jeg tålmodigheten min, sier hun med et smil.

Cooper prøvde å videreføre det hun hadde lært i det private til det offentlige i Norge. Denne tankegangen har sakte med sikkert slått rot de siste årene, men Cooper innrømmer at hun kanskje var for tidlig ute den gang med så «radikale» ideer.

– Resultater må måles i det offentlige på samme måte som i det private. Offentlig sektor i Norge har endret seg mye siden jeg jobbet der. Den har blitt mer målrettet og vil bevise hva den offentlige støtten brukes til og resultater.

Ba om tilbakemelding

I forkant av intervjuet snakket Cooper med sine sju ansatte om hvordan de oppfattet henne som leder. Responsen hun fikk gjorde henne rørt.

– Det er herlig å få en slik tilbakemelding. De snakket om at jeg var en tydelig leder, selv om jeg noen ganger kan være overtydelig. De opplevde meg som en visjonær som ser fremover og at jeg gir alle muligheten til å få si sin mening.

Cooper beskrives som en uredd leder som tør å tenke stort. Hun har fokus på det som er mulig, i stedet for å se begrensninger. Raus, lærende, uhøytidelig og ambisiøs er beskrivelser som går igjen fra de ansatte.

– Jeg syns det var veldig fint at noen skrev «jeg lar dem prøve og feile». Det er kult når vi lærer av våre feil. Det viktigste er hvordan jeg oppfattes av mine ansatte, ikke hvordan jeg oppfatter meg selv.

58-åringen forteller at hun elsker å gi sine ansatte den mye omtalte merkelappen «millennials».

– Denne generasjonen er kjempevanskelig å lede, men jeg har søren meg med blitt en bedre leder av å lede yngre mennesker. De krever medvirkning og gir meg alltid nye perspektiver. Jeg kan fort bli låst på det å skulle se fremover, mens mine ansatte ser mye bredere.

For millennials er det viktig å forstå hvor en beslutning kom i fra. Cooper må derfor bruke mer tid på å sette dem skikkelig inn i saker.

– De syns det er veldig lite tilfredsstillende å få beskjed om å gjøre A, B, C. Da spør de: Hvordan henger A, B og C sammen? Hva er meningen med dette. Disse spørsmålene gjør meg bedre som leder.