En flom av ­lederforskning

Jan Ketil Arnulf er professor ved Handelshøyskolen BI.

SYNSPUNKT. La oss ta en kikk på tallene først: Den gang jeg leverte min doktorgrad om toppledergrupper i 2004, var det siden 1945 blitt publisert i alt 20.000 forskningsartikler om ledelse. Det er jo mye forskning selvsagt, men det er alltid mer å lure på. Jeg ble førsteamanuensis og begynte en forskerkarriere.

Nå, 19 år etterpå, har tallet steget til 90.000 artikler om ledelse. Og antallet øker raskt. I 2019 alene ble det publisert nesten 10.000 artikler.

Og ledelsesfaget er ikke alene. «Motivasjon» gir hele 190.000 treff i den vitenskapelige databasen, mens «strategi» gir 1,7 millioner vitenskapelige artikler!

Nesten alle vil at det skal forskes mer. Både regjeringer og universiteter teller forskningsartikler. De har budsjetter eller strategiske planer for hvor mange artikler som skal produseres i neste tidsperioder.

Den forventede flommen av publikasjoner har bare en hake: Det er ingen som vet hva den skal føre til.

Dette er kanskje et rart spørsmål, men tenk på den pågående corona-virusepidemien. Her er det ikke så vanskelig å tenke seg hva forskningen kan føre til. Vi kan for eksempel håpe på en kur, en vaksine og bedre kunnskaper om å forhindre nysmitte. Mange forskningsområder har slike tydelige nyttekriterier. Forskningen kan ha som mål å utrydde et problem, eller gi oss helt nye muligheter – som utslippsfrie ferger.

Nytteverdien av forskningen på ledelse og organisasjon blir mer problematisk jo mer som blir publisert.

Det hadde vært uhyre interessant å få fram en katalog over hvilke spørsmål folk ønsker seg løst innenfor organisasjons- og ledelsesforskning. Dermed kunne vi kanskje også visst hva slags forskning som kunne løst problemene.

Et blikk på presseoppslag viser i hovedsak tre problem-områder.

• Det mest påtrengende spørsmålet er alltid hvordan vi kan identifisere ledere med de beste prestasjonene. Dette spørsmålet er i stor grad bedriftseiernes problem: Hvordan kan man rekruttere den lederen som gir best avkastning?
• Det nest mest påtrengende spørsmålet stammer fra medarbeidernes behov, og handler om medarbeidernes ledere. Er de beste lederne lyttende? Er de inkluderende, og rettferdige? Har de humor?
• Og det tredje problemet handler om hvordan man kan få dårlige ledere til å prestere bedre, det vil si lederutvikling.

Er vi noe særlig klokere etter nitti-tusen artikler? Enhver får dømme selv, men etter mitt skjønn ser det ikke ut til at vi klarer å trekke den viktigste slutningen: Nemlig at vi har brukt for lite tid til å tenke over hva vi driver med.

I stedet for å produsere stadig flere undersøkelser om det samme, burde vi greid å etablere et modnere syn på hva denne virksomheten egentlig handler om.

Den manglende framgangen i vår kunnskap om ledelse skyldes antakelig to forhold: for det første er viljen til å lære seg noe systematisk om ledelse temmelig begrenset blant folk med beslutningsmyndighet. De fleste som kommer opp i posisjoner med makt og myndighet ser på seg selv, ikke bare som fødte ledere, men også som fødte seleksjonseksperter («jeg kjenner igjen en god leder når jeg ser en»). Dette leder fram mot en situasjon som har vært kjent innen lederforskningen i mange årtier, nemlig at høyst hver annen leder greier å leve opp til de lederkravene som organisasjonen stiller.

For det andre ønsker forskerne så gjerne at ledelse skal være et naturfenomen. Det er tøffere for forskere å «avdekke» et naturfenomen som har vært der hele tiden, enn være med på å konstruere noe nytt. Likevel er forskningen på ledelse ingen ensom og farefull ferd til en sydpol som ingen har vært på før.

De fleste problemene innenfor ledelse, samt begrepene vi finner opp for å løse dem, er skapt av oss selv.

Forskning og publikasjoner om ledelse handler først og fremst om sosiale konstruksjoner, men det blir oppfattet som litt mykt og flaut av forskerne selv. Derfor er de ofte ikke så opptatt av om oppfinnelsene deres er nyttige, men heller irritert over at praktikerne ikke setter pris på den kompliserte statistikken deres.

Slik det fungerer i dag, er publikasjoner mest en markedsplass for forskerne.

De, og universitetene de jobber ved, øker sin markedsverdi og sine karrieremuligheter gjennom mange publikasjoner. Det spiller liten rolle om noen leser dem, og overhodet ingen rolle om noen har nytte av dem.

Jeg aner ikke hvor lenge dette kan fortsette, men min gjetning er at fremtidens lederforskning må bli mer avansert konseptuelt. Vi må få et tettere eierskap til de begrepene vi bruker for lykkes med å organisere arbeidet.

Ved en senere anledning skal jeg si litt mer om hvordan vi kommer oss dit.