Ulike veier til gode prestasjoner
Lederrådgiver og tidligere idrettsleder, Jørn Bue Olsen, hevder at næringslivet ikke har vært flinke nok til å lære av idretten når det gjelder å bygge gode prestasjonskulturer. Han mener at næringslivet hadde hatt godt av å ta i bruk metoder og begreper fra idretten, som kan styrke både treningskultur og motivasjon.
– Vi må ikke lukke dører for ulike veier til gode prestasjoner. Næringslivet kan lære mye av idretten, men har hittil ikke vært flinke nok til å utnytte overføringsverdier og suksessfaktorer, sier han.
Han bruker tjenende lederskap som et eksempel, et emne BI-professor Bård Kuvås blant andre har forsket mye på.
– Her kan vi bli flinkere til å ta til oss impulser. Når idrettsledere som Nils Arne Eggen og Drillo snakker om å spille hverandre gode eller å utnytte spisskompetanse bør vi lytte. Hittil har for mange avfeid ledelsesbegreper fra idretten som banalt eller uakademisk. Det er godt å se at Bjørge Stensbøl prøver å systematisere disse tingene i utvikling av gode prestasjonskulturer i sin bok. Handling trumfer ord. Det har både Drillo og Eggen vist, utdyper Bue Olsen.
Bygge på suksessfaktorene
Behovet for endring, utvikling og prestasjonsforbedringer er konstant, ifølge lederrådgiveren, men endringene bør ikke skje for endringenes skyld. I stedet bør de bygges på suksessfaktorene.
– Du må vite hvorfor du har lykkes med noe. Så må du ikke tro at du forblir best, selv om du har vært det. I stedet bør du jobbe for å utvikle det du har lyktes med, sier han.
-
LES OGSÅ | – Det handler om trening
«Slik gjør vi det her». På den måten velger Bue Olsen å forenkle definisjonen av en organisasjonskultur. Kulturendring er et emne han har jobbet med i mange år. På 1990-tallet jobbet han som konsulent for Televerket. Det var på denne tiden at konsernsjef Tormod Hermansen hadde satt i gang arbeidet med å forandre selskapet.
– Hermansen, som selv var en glimrende 1500 meter-løper (Bronse i NM i friidrett, journ.anm.), ville gjøre endringer i den tunge, satte byråkratikulturen i Televerket, for å møte den nye markedssituasjonen med konkurranse i telemarkedet – samt noen viktige strukturelle endringer i selskapet. Han gjorde det på en elegant måte, og bygget opp to miljøer med to helt ulike kulturer i selskapene Canal Digital og i Telenor nye muligheter. I førstnevnte selskap tok kreativiteten med å finne på nye salgbare tjenester og produkter helt av, og det virket som om alt var lov. Det førte blant annet til Big Brother-skandalen, der kameraene fulgte med deltakerne inn i dusjen og i senga. Det ble bråk i etterkant, og det ble et skikkelig oppgjør på kammerset. Hermansen var nemlig ikke klar over at sendingene gikk så langt. Samtidig var de løse tøylene viktige for at Telenor skulle få vokse seg til å bli det selskapet vi kjenner det som i dag, sier Bue Olsen, som legger til at Hermansen endret en tung byråkratisk gigant til et enormt suksessrikt selskap med konkurransekultur.
– Manglende treningsfokus i næringslivet
For Jørn Bue Olsen er forutsetningene for prestasjonsutvikling enkle: Du må trene på det du vil bli god på, både i praksis og i teorien. Treningen kan skje via praktisk ledererfaring, gjerne ved å gå på trynet noen ganger. Den bør også skje gjennom refleksjon og studioer, som for eksempel via lederprogrammer. Dette har ikke næringslivet vært dyktige nok til å utnytte, mener han:
– Det er fristende å snakke om det mentale her. Hjernene våre er som datamaskiner, med programmer som tolker det vi oppfatter. Så vil det dukke opp hindringer som bidrar til at vi ikke ser eller oppfatter ting. Mange ledere har ennå ikke sett betydningen av ledertrening. De forstår ikke verdien av den. Både innen idretten og i akademia finnes det for eksempel sentre for «Excellence», der det forskes på å legge til rette for gode prestasjoner. Denne tankegangen burde slått sterkere rot i næringslivet. Det nærmeste vi kommer for ledere, som jeg kommer på i farten, er Solstrand-programmet, der ledere diskuterer erfaringer og historier. Denne utvekslingen skal bidra til å gjøre dem bedre, sier han.
Han peker på at verdier som trygghet og tillit må være på plass før medarbeidere i en bedrift kan prestere optimalt, og siterer samtidig Norges Handelshøyskoles guru innen markedsføring, Leif Holbæk Hansen: «Det er når vi er ved vårt beste, at vi skal lage regler for når vi er ved vårt verste».
– Det viktige er ikke å bli for høy på seg selv. Å tro at vi er verdens beste og at vi ikke behøver å strekke oss noe særlig lenger kan være livsfarlig. I stedet skal vi lære av idrettsfolk som vet hva det vil si å nullstille. Vi må også jobbe med fokus på arbeidsoppgavene våre – hele tiden, sier han.
– Må ikke vinne for enhver pris
Jørn Bue Olsen presiserer samtidig at han er skeptisk til at et prestasjonsjag brer om seg over alt. Vi må alltid stille oss spørsmålet om hvor store ambisjoner vi skal ha. Alle kan ikke bli best hele tiden.
– Vi må ikke vinne for enhver pris, eller være på topp hele tiden. Noen ganger holder det å være tilstrekkelig god. Dette gjelder, som i livet for øvrig, også innen idretten og i organisasjoner. Et godt liv bør være det viktigste vi søker. I en konkurransekultur, derimot, er det prestasjonen som står i fokus. Det er først og fremst denne kulturen som er sammenlignbar med næringslivet, og hvor vi kan hente overføringsverdier, sier han.
Prestasjonen bør ikke nødvendigvis settes opp mot resultatet. Å forbedre prestasjonene sine er et virkemiddel for å oppnå resultater.
– I skolen har det vært diskutert om eksamen skal telle mest, eller om også god innsats skal premieres, påpeker han.
Bue Olsen er opptatt av å understreke at det finnes mange veier til ulik type suksess. Og mange av dem som aldri hadde det største talentet har også vist at det er mulig å gå hele veien til verdenstoppen.
– Halvard Hanevold, for eksempel, var aldri noe talent som junior. Likevel ble han olympisk mester. Han trente seg best selv. Det fantes ikke noe som vi kan definere som prestasjonskultur i Asker, der han kommer fra. Vi ser lignende historier med Karsten Warholm og Ingebrigtsen-brødrene. Disse var riktignok talenter, men de utviklet seg i sine egne miljøer og subkulturer, uten å være produkter av Olympiatoppen, forklarer han.
Dette viser at de gode prestasjonene kan dukke opp over alt. Folk trener på gode prestasjoner på ulike måter. Alle har sine visjoner om hva som skal til for å bli best.
– Det er mange veier til Rom. Det er ikke bare veien om Olympiatoppen som fører til topp-prestasjoner, heldigvis, sier han.
