«Jeg ble ikke behandlet som en leder – og til slutt følte jeg meg ikke som en heller».

I våres ble de opprivende konfliktene mellom Åshild Mathisen og konsernledelsen i Mentor Medier, som eier avisen Vårt Land, brettet ut i mediene. Sjefredaktør Åshild Mathisen ble intervjuet. Konsernsjef Per Magne Tveiten ble intervjuet. Frontene var steile og de bragte til torgs ulike virkelighetsbeskrivelser. Til slutt ble Åshild Mathisen oppsagt.

Et personlig essay

Dette var i mars. Nå blir Åshild Mathisen fast spaltist i Morgenbladet, og i den forbindelse gjør hun noe som knapt noen norsk leder som har fått sparken har gjort før henne. Hun beskriver, i essayets form over to avissider, hva som skjedde. Det er analytisk – og det er personlig. Hun skriver om vanskelig omstilling og veivalg og kritiserer strukturer, organisering og arbeidsmåter i konsernstrukturen. Men hun går også inn i nakne spørsmål som: «Kanskje handlet det rett og slett om meg?»

Hun skriver: «Den tanken har vært vond, men er ikke så vond lenger. Det var jo meg! Det var jeg som ikke passet inn, som frontkolliderte med en kultur jeg fortsatt ikke fullt ut forstår». Mathisen forteller riktignok at hun ikke var alene om å reagere på kulturen. De var flere. Men hun er likevel veldig personlig i sine refleksjoner. Hun forteller for eksempel også at hun på et tidspunkt begynte å tvile på seg selv: «Jeg ble ikke behandlet som en leder – og til slutt følge jeg meg ikke som en heller».

Forklarer hvorfor

Poenget her er ikke å gå inn i selve konflikten, men å registrere at det er uvanlig at en leder forteller så usminket om sine personlige opplevelser, refleksjoner og følelser etter et nederlag. Det vanlige er konflikter dysses ned når en leder må gå. Virkeligheten pyntes på. Rundes av i hjørnene. Lederne selv tenker naturlig nok på ettermælet sitt og sjansen for å få nye, gode jobber. Arbeidsgiver vil på sin side helst ha minst mulig bråk.

Åshild Mathisen skriver at hun ikke tenkte på CV-en sin da hun valgte å synliggjøre konflikten hun stod i. Hennes forklaring er at hun følte at hun måtte synliggjøre for offentligheten at hun mente at «konsernstrukturene hemmer pressestøtteavisen Vårt Land». Hun skriver også at det var utenkelig for henne å ikke gi de ansatte en forklaring på det som skjedde.

Ønsker mer åpenhet

Mathisen skriver at andre ledere har tatt kontakt med henne og delt erfaringer. Hun har fått høre sterke historier «som i offentligheten er hyllet inni et mystikkens slør». Mange skal ha fortalt at de aldri har sagt noe om hva de har stått i. Skal vi få mer innsikt, må vi kanskje åpne mer opp, argumenterer Mathisen. Selv om det koster. «For hvilken bedrift eller organisasjon det ikke som skal endre seg i fremtiden?, spør hun.» Om andre ledere våger og vil følge i hennes fotspor gjenstår å se.