– Empati er oppskrytt

Den relativt ferske jernbanedirektøren tror mer på direkte tale og mener at en del mennesker har for lett for å syte.

Kirsti Slotsvik fikk jobben med å sette regjeringens nye vedtak om konkurranseutsetting av togstrekninger ut i livet. Og nylig kunne hun krysse av for at driften av Sørlandsbanen blir den første norske togstrekningen som skal konkurranseutsettes og overtas av et britisk togselskap.

Direktøren i det relativt nye Jernbanedirektoratet er ikke redd for å ta over en jobb hvor forgjengeren, Elisabeth Enger, kun ble i et år av sin åremålstid på seks år. Kirsti Slotsvik har vært ute i stormen før, og samferdsel er heller ikke noe nytt for henne etter elleve år i Kystverket. Hun trivdes som kystdirektør, forteller hun, men da de to åremålsperiodene var i ferd med å utløpe, var det var på tide å se seg rundt etter noe nytt. Ettersom jobber av hennes slag ikke vokser på trær i Ålesund, ble det ukependling til Oslo.

Hun virker smilende og avslappet når jeg møter henne. Turbulensen mellom direktoratet og Bane Nor som har eksistert under hennes forgjenger, ser ikke ut til å affisere henne det minste.

– Jo, jeg ble headhuntet. Denne headhunteren har spurt meg før, så jeg står vel på listen. Denne gang klaffet det. Jeg fikk den samme departementsråden som sjefen min som jeg hadde fra før, Villa Kulild i Samferdselsdepartementet. Da jeg var innom departementet og snakket med dem, følte jeg at jeg hadde en trygg og grei basis, og at dette er en jobb jeg kan gjøre, sier hun.

– Et visst spillerom

– Du er ikke redd for at du blir sittende i et krysspress mellom det politikerne ønsker, og det du selv mener må gjøres for å få gode resultater; det kan jo være en utfordring for ledere i det offentlige?

– Nei. Mye var lagt på forhånd, men jeg opplever at jeg har spillerom nok til å gjøre en god jobb. Og de kjenner meg jo i departementet. Hvis de hadde ønsket en som ikke har egne oppfatninger om hvordan ting må gjøres, hadde de ikke spurt meg. Jeg ønsker å sette mitt preg på jobben. Det er det jeg hele tiden er på jakt etter, å gjøre ting bedre, sier Slotsvik.

– Hva skal Jernbanedirektoratet oppnå? Da det gamle Jernbaneverket ble avviklet for drøyt halvannet år siden, og ble avløst av nyopprettede Bane Nor og Jernbanedirektoratet, fikk vel Bane Nor det fleste oppgavene?

– Det er vi som får alle pengene! 25 milliarder kroner i statsbudsjettet som nettopp ble lagt frem. Og Bane Nor gjør det de gjør på oppdrag fra oss. Det viktigste vi holder på med nå, er å konkurranseutsette togrutene som NSB har vært alene om å kjøre. NSB skal bestå, men det vil bli andre enn NSB som kjører noen av togene. Nå vet vi at det er britiske Go Ahead som vant kjøringen på Sørlands-Arendals- og Jærbanen. Dette etter flere forhandlings- og evalueringsrunder der vi endte opp med at vi fant minimal kvalitetsforskjell mellom de tre finalistene og at det var kun prisen som skilte dem.

– Snakket du med departementet om dette da du fikk jobben, og synes du det er greit?

– Dette med at togruter skulle konkurranseutsettes var lagt da jeg fikk jobben. Det er politisk vedtatt. Nå er det min jobbe å få det til å fungere. Når jeg har tatt denne jobben, er det fordi jeg ser en mulighet til å få gjennomført de politiske beslutningene. Såpass fleksibel må man være. Man bør ikke jobbe i staten dersom man frykter politsike vedtak man kan være uenig i.

The only lady

– Du var den første kvinnelige kystdirektøren, og du var konstituert trafikksjef i Region Midt som første kvinne.  Har kjønn hatt noen betydning i de jobbene du har hatt?

– Jeg tror kanskje det viktigste er å være seg selv. Man skal finne en form som man føler seg hjemme i. Og jeg er jo kvinne. Kanskje er jeg ikke spesielt feminin av meg, men som jeg bruker å si: «Jeg er jo dame, for faen».

Dette med at tog­ruter skulle konkurranse­utsettes var lagt da jeg fikk jobben

– Det er ikke så mange kvinnelige ledere i samferdselsektoren, ser det ut til. Hvorfor ikke?

– Det har jeg undret meg over også! Samferdsel er like viktig for kvinner som for menn. Det kan komme av tilfeldigheter i utdanningssystemet. For eksempel at en del jenter har valgt bort fysikk tidlig i skoleløpet. Da jeg ble ferdig utdannet i 1988, hadde det vært en kampanje for å få inn flere kvinnelige ingeniører, så jeg møtte en del jenter da jeg begynte i Vegvesenet i 91, men i Kystverket har jeg vært alene som dame i mange sammenhenger. Og jo, det var en del patriarkalske holdninger i Kystverket og i omgivelsene, særlig blant de eldre mennene. Men mindre enn før.

På internasjonale konferanser var hun ofte alene, forteller Slotsvik – og det syntes hun var helt greit.

– «The only lady in the boring part of the programme» som de sa, den tekniske biten altså. Mannen min var sammen med fruene til de andre delegatene på lunsjer og mottagelser. Han elsket det, legger hun til.

Mannen i huset

Idet hun sier dette, kommer det faktisk en mann uanmeldt inn i cafeen der vi sitter og snakker sammen, og setter seg ved bordet vårt. Det viser seg å være hennes bedre halvdel, Ole Martin Korsbrekke, og han bekrefter smilende at han trivdes sammen med fruene.

Det kan vel være godt å ha bakkemannskap når man er i en sjefsjobb, slik mange menn har, spør jeg, og Slotsvik er enig og skryter av mannen.

– Ja, det er han som passer huset hjemme. Han passer huset, 17-åringen og katten. 25-åringen vår har jo flyttet ut. Vi pleier å si at han går og venter på at den gamle katten vår skal dø, slik at han kanskje kan flytte etter meg, utdyper hun spøkefullt.

– Det er en fordel å være utdannet lærer, da får man jobb overalt, tilføyer ektemannen, som for tiden er rektor, og som altså kunne tenke seg å følge kona på sikt. Det er ikke sikkert hun vil ukependle til de blir pensjonister, får jeg forståelsen av. Skjønt de trives begge steder. Både i eneboligen i Ålesund med fantastisk utsikt over «fem fjorder og hauger av fjell», hvor jernbanedirektøren kan så og pusle i hagen som hun er så glad i, og i leiligheten på Grünerløkka, hvor de har utsikt over Oslos tak og helt ut mot Holmenkollåsen.

Tar krigene

Jeg lurer på om hun har gått på en skikkelig smell noen gang, og hun tenker seg om og sier at «egentlig ikke». Jo, hun har selvsagt vært i en situasjon hvor hun etterpå har tenkt at hun kunne ha gjort ting annerledes, men det har vel alle.

– Vi har hatt arbeidsrettssaker i Kystverket og store runder med tillitsvalgte. Vi har privatisert og kjørt tøffe lønnsrunder. Jeg er ikke skyggeredd. Man må ta de krigene man må, selv om det er noe dritt når det står på, fastslår hun.

– Det jeg ser i ettertid er at jeg etterhvert har lært meg mer om hvordan det er å se ting fra den andre siden. Jeg gav nettopp den eldste sønnen min, som har vært i det militære, en bok som heter « På seg selv kjenner man ingen», en bok av søstrene Ihlen, som jeg også har lært mye av. De er psykologer, og en av tingene de snakker om, er at man ikke må tro at motparten er din fiende. Noen ganger er det sånn, andre ganger er man bare forskjellige mennesker og har forskjellig ståsted, posisjon, personlighet, kunnskaper og bakgrunn. Folk oppfatter kanskje ikke ting slik du tror, ikke minst når du går fra en bedriftskultur til en annen. Det har jeg jo merket, sier hun.

– Man må ha evne til å analysere motparten. Som vi lærte på Forsvarets sjefskurs: Det er viktigere å vinne freden enn krigen, oppsummerer jernbanedirektøren.

– Så du må være deg selv på jobb – men hvem er da egentlig Kirsti?

– Hyggelig, tror jeg. Og med alderen mer lyttende enn før. Det siste bruker jeg bevisst i ny jobb. Hva er de viktigste fagområdene, hvilke er de viktigste konfliktlinjene, hva slags kultur er det her? Og ikke minst er jeg direkte. Folk skjønner hva jeg mener etter å ha snakket med meg. Jeg pleier å si at innpakning er for julepresanger.

– Jeg er utadvendt, ler en masse. Galgenhumor har hjulpet meg gjennom mye. Jeg har en hekselatter, påstår hun.

– Det er jo alvorlig stunder også?

– Ja, for eksempel nedbemanninger og privatiseringer som du vet har stor betydning for de du skal forholde deg til. Da er det viktig å skille mellom person og sak, slik at man kan snakke sammen på ordentlig. Det har vært utrolig hyggelig og kunne le sammen med folk jeg har vært rykende uenig med.

Foto

Bakkemannskap: Kirsti Slotsvik  skryter av mannen sin, Ole Martin Korsbrekke. – Det er han som passer huset, 17-åringen og katten. (Foto: Nina Kraft)

En spade for en spade

– Empati har aldri vært hennes sterke side. En av de tingene jeg virkelig liker ved Kirsti er at hun er direkte og kaller en spade for en spade, sier bakkemannskapet fra sidelinjen – litt i spøk og kanskje litt i alvor, får man tro.

– Jeg pleier å si at empati er oppskrytt. Du skal spare det til dem som virkelig trenger det, presiserer hans kone.

– Synes du vi har fått et samfunn med for mange persilleblader og for stor aksept for deres krenkbarhet? Mennesker som er litt for rede til å innta en offerrolle?

– Absolutt. Ofte er de som opplever seg som ofre bare utsatt for litt ledelse. De får det ikke som de vil ha det. Og synes andre bør synes synd på dem. Hvis man har det sånn, er det ingen vits å henvende seg til meg. Noen mennesker vil bare tømme seg, tømme bøtta si. De er misfornøyd, men har ingen meninger om hvordan det kan gjøres bedre.

– Men man må vel oppføre seg pent overfor de ansatte?

– Selvsagt. Man kommer ingen vei ved å være slem mot noen, sier Kirsti.

– Kirsti har en evne til å få folk til å endre seg ved å få dem til å tro at de har funnet det på selv, sier Ole Martin, igjen med en glimt i øyet.

– Jeg sier: «kanskje vi kan gjøre det sånn-og-sånn» og så kommer de tilbake en uke etterpå og sier: «Du, jeg har tenkt på at vi kan gjøre det sånn-og-sånn». Da er det en-null til meg, humrer Kirsti.

– Det trickset driver hun med hjemme også, sier Ole Martin.

– Ja, innrømmer en leende jernbanedirektør.

Ut i båt

Uten å psykologisere for mye er det lett å trekke trådene mellom Slotsviks tøffhet i dag og barndommen hennes. Hun vokste opp på Ellingøya utenfor Ålesund, som inntil 1987 kun var forbundet med fastlandet og byen med ferge. Eller egen båt – det ble gjerne til at man bare hoppet i båten. Alle var sjøvante, og hun og kompisene var «stadig ute på sjøen og herja» som hun sier. Faren var «byggmester av den gamle skolen, hadde bygget annethvert hus på øya» og moren var først husmor, deretter hjemmehjelp. Begge var «hardtarbeidende mennesker». Hun hadde en søster som var betraktelig eldre enn henne, så hun måtte bryne seg på de fire eldre brødrene alene.

Ofte er de som opplever seg som ofre bare utsatt for litt ledelse

– Det ble forventet at vi bidro hjemme og at vi skulle tjene egne penger. Ellers var jeg mye ute og spilte fotball og holdt på med mye rart. Jeg er veldig glad i fjellturer. Når jeg er tilbake i Ålesund må jeg til fjells, forteller hun.

Jeg spør om hun som så mange nordmenn er lokalpatriot, men det vil hun egentlig ikke definere seg som. Ålesund med sine jugendhus er spesiell, men mange vakre detaljer har nok blitt borte gjennom årene, innrømmer hun villig vekk.

Hun synes forøvrig at de fleste norske byer er penest på avstand. Men byen ligger flott til. Det kan være et savn i Oslo, men det kompenseres av gatelivet på Grünerløkka. Forresten har hun bodd i Oslo før også, på Slemdal, og i på Stabekk i Bærum, og trivdes utmerket.

Ut for å inspisere

– Da du var liten, hva drømte du om å gjøre når du ble stor?

– I utgangspunktet hadde jeg ikke så store ambisjoner. Da jeg tok min mastergrad, var jeg den andre damen på øya som hadde mer enn treårig utdanning etter videregående, opplyser hun og forteller at hun – som så mange andre – tok videre utdannelse fordi hun var flink på skolen, og valgte noe som virket interessant ut fra de forutsetningen hun hadde da. I hennes tilfelle ble det landskapsarkitektur fordi hun alltid har hatt estetisk sans. Så endte hun opp, også i likhet med mange andre, med å jobbe med noe som var litt annerledes enn det hun hadde tenkt seg. Hun fikk en førstejobb etter ferdig utdannelse, den neste var en fortsettelse av denne, og så ballet det på seg – fra Vegvesenet til Kystverket til nå jernbanesektoren.

– Men vil nordmenn som kjører tog merke noen forskjell fordi du er utdannet landskapsarkitekt?

– Nei, sannsynligvis ikke, sier hun. Men ektemannen kontrer igjen friskt fra sidelinjen:

– Jo,da. Da hun var i Vegvesenet og vi var ute og kjørte bil, måtte vi stadig stoppe bilen slik at hun kunne gå ut og inspisere og ta bilder av veiskjæringer og støttemurer.

– Hva synes du om togprisene? Er de rimelige nok og da særlig i forhold til flyprisene?

– De er litt høye, ja, de er det. Vel, ikke her i Oslo-området. Samtidig er de jo subsidierte. Vi må jobbe litt med å finne nivået. Men vi bør vel heller være bekymret for lave flypriser.

– Hvorfor det?

– Fordi vi kan spørre oss om de tar seg råd til nødvendig vedlikehold av flyene. Jeg tenker jo på sånt, jeg, så mye som jeg flyr.

Flyr helst

– Foretrekker du fly fremfor jernbane, rent personlig?

– Fly går fortere. Jeg tror egentlig det kan være en fordel å ha en jernbanedirektør som ikke er voldsomt ivrig jernbane-entusiast på fritiden.

– Du tjener 1,6 millioner i året forstår jeg; hva synes du om ditt lønnsnivå og om nivået for ledere ellers i sektoren?

– Jeg synes mitt nivå er greit, det ligger på statlig avlønnings-nivå. Det er jo andre i de statlige selskapene som får millioner mer.

– Du sikter til Gorm Frimannslund, som er leder for Bane Nor og tjener omtrent en million mer enn deg?

– Jeg tenker jo at det er lite logisk at lederne må tjene mye bedre enn de gjorde før. Den logikken synes jeg det er vanskelig å følge. Kanskje litt dårlig gjort av dere å nevne Gorm ved navn her, siden NSB-sjefen tjener over 4,5 millioner, påpeker hun.