6 veier til toppen

1. Indre drivkraft, arbeidsetikk og resultatorientering

De seks topplederkvinnene Colbjørnsen har intervjuet har ikke tidlig i livet bestemt seg for å bli ledere. Tanken på å bli ledere har ikke vært fremmed, men det har ikke vært en sentral del av motivasjonen. Den ambisjonen kom først senere, da muligheten for å nå toppen ble en reell mulighet. Colbjørnsen mener at det stikkordet som beskriver kvinnene best, er resultatorientering. Drivkraften har vært en sterk indre motivasjon til å bruke sin kompetanse og sine egenskaper til å skape resultater som gir mening, og gjerne har ønskede konsekvenser for samfunnsutviklingen. Kvinnene forteller at det har vært mye og hardt arbeid og etter hvert som resultatene kom, ble de lagt merke til og fikk muligheter til opprykk; som regel uten å måtte posisjonere seg aktivt i forkant. Opprykk handlet lenge om hvorvidt de selv turte og ville benytte seg av muligheter som de selv hadde skapt gjennom resultatene de hadde levert. Tryggheten til å tørre har de fått med seg fra barne- og ungdomstiden, og den er senere blitt bygget ut gjennom fagkompetanse, relevant erfaring og påfyll og inspirasjon fra eksterne kontakter som har villet dem vel.

2. Suksess og karriereutvikling

Det er ingen automatikk i at resultater skal gi kvinner en karriereboost, fastslår Colbjørnsen.

– Det må være mer på plass enn bare resultater for at det kan veksles inn i suksess, sier professoren, som viser til at det slik at mens kvinner i større grad enn menn forklarer resultater med hva andre har gjort og tilfeldigheter, så forklarer menn resultater mer med egen innsats.

Topplederkvinnene som er intervjuet, fremhever særlig tre momenter som viktige for at resultatene de har levert har blitt omsatt i suksessrike karrierer:

• synliggjøring av egne resultater - kvinner må selv bidra til å gjøre sine resultater og prestasjoner synlige
• oppmuntring og støtte fra sjefer som har hatt tro på dem
• mot og trygghet til å tørre

3. Kompetanse, mentor og rollemodeller

Colbjørnsen mener menn nærmer seg topplederstillinger på en mer offensiv måte enn det kvinnene gjør. Han viser til at kvinner dveler mer ved det de ikke kan enn det mennene gjør. Menn har ifølge professoren en større tendens til å se på et kompetansegap som en utviklingsmulighet.

Topplederkvinnene forteller i intervjuene at de har vært seg bevisste hvilke forutsetninger de hadde for å lykkes i jobben, og at de har forsøkt å unngå å dvele for mye ved sine begrensninger. Noen nevnte at det kan være nyttig med en mental trener, eventuelt en coach eller mentor. Alle de seks kvinnene mener det har vært viktig for karrierene deres at de har hatt tilgang til personer de har kunnet diskutere fortrolig med, gjerne personer som ikke er egne kollegaer. De har blitt inspirert av andre kvinnelige ledere, men ikke hatt andre kvinner som så sterke rollemodeller at de vil «bli som dem».

4. Kjønnsstereotypier og hersketeknikker

Stereotypier som går på kjønn, er forestillinger som hvordan menn og kvinner er, herunder hva som er typisk for mannlige og kvinnelige ledere. Tom Colbjørnsen sa under Spekter-konferansen at det er svært liten forskjell på måten kvinner og menn leder på, og skriver i rapporten at det en risiko med en slik tilnærming er at kvinner og menn kan bli tillagt egenskaper og adferd de ikke har, med den konsekvens at de kan utsettes for usaklig forskjellsbehandling. Det kan bli en hersketeknikk.

Kvinnene Colbjørnsen har intervjuet opplever at kjønnsstereotypier i liten grad har stoppet eller bremset dem. Ingen av dem opplever at de er blitt diskriminert. Selv om slike stereotypier ikke har stoppet dem, har de fått enkelte ufine kommentarer og slengbemerkninger. De har imidlertid ikke vært systematisk, og det har ikke nødvendigvis vært relatert til kjønn. Kvinnene har vært opptatt av å ikke la seg prege av negative kommentarer som dette. De har ikke gått inn i noen offerrolle, ei heller har de isolert seg. Begge deler ville kunne svekket autoriteten deres som ledere. De har i stedet oversett kommentarer og øvd seg på å ikke gi negative tanker for stor plass. 

5. Jobbens krav og det gode liv

Jobben som toppsjef kan være nesten altoppslukende. Arbeidsmengden er stor og til dels uforutsigbar. Kvinnene Colbjørnsen har intervjuet forteller at de er svært bevisste på å behovet for å sette grenser, og på at det er opp til dem selv å gjøre det. Noen bevilger seg en ekstra fridag innimellom. Andre begynner senere på jobb om morgenen for å få barna av sted til skolen. De er også opptatt av å gjennomføre noen aktiviteter som bidrar til å gi dem mer energi; det være seg å danse med barna, ta seg en lur på ettermiddagen, gå turer i skog og mark, seile, ha litt alenetid etc. Enkelte toppledere får profesjonell hjelp for å hindre at jobben tar for mye av livet. Ofte handler det om å lære seg noen kognitive teknikker, som å unngå problematisere for mye og å lære seg å sette grenser.

6. Familie, barn og partner

Det vises ofte til at det gjelder å velge sin partner med omhu hvis man vil være toppleder. De fleste av de intervjuede kvinnelige topplederne har eller har hatt parforhold hvor de har delt husarbeid og barneomsorg med partneren. Foreldrene har delt på å være hjemme når barna har vært syke og har funnet fram til praktiske hverdagsløsninger. Begge har hatt krevende karrierer, men kvinnene forteller at de ikke har opplevd alvorlige samvittighetskonflikter knyttet til å det å være for mye borte.