Jazzsjef med fotball­filosofi

Hvis en fotballtrener ikke aksepterer at spillerne, lokalavisen eller publikum kan ha en kvalifisert mening om hva som er det beste for laget, blir trenerjobben vanskelig.  Slik er hverdagen som festivalsjef også, ifølge festivalsjef for Kongsberg Jazzfestival, Kai Gustavsen.

• FÅ OVERSIKT: Festivalsommeren

– Jeg har noen ganger hørt at jeg kan være konfliktsky, men det kan nok skyldes at jeg ønsker å få alle med på laget, sier Kai Gustavsen.

–  Jeg har lite å tjene på spisse albuer når alle skal med. Jeg kan også være håpløs hvis jeg på enkelte områder ikke får det som jeg vil. Da kan det hende at jeg surner. Jeg kan ha problemer med å legge ting bak meg.

40.000 publikummere

Kai Gustavsen er jazzsjef i Buskerud. Han er festivalleder for Kongsberg jazzfestival som finner sted 5. – 8. juli. Han er ansvarlig for 700 frivillige jazzentusiaster, en mengde artister, en håndfull festivalledere og nærmere 40.000 publikummere.

– Det viktigste er å ha kjempebra folk rundt meg, sier han. – Hvis lederfunksjonene ikke fungerer, må jeg selvfølgelig ta grep. Men jeg har det alltid i bakhodet at folk stort sett jobber frivillig uten betaling.  

– Dersom jeg må fase ut en som ikke fungerer, har jeg to muligheter. Enten kan jeg gjøre det fort og brutalt, med fare for å få folk mot meg, eller for eksempel be vedkommende vurdere et friår. Jeg må også gå i meg selv og finne ut av om det kanskje er noe jeg kan gjøre for å bidra til å justere kursen. Går det ikke da, må jeg være ærlig og si at et friår kanskje er likså greit for meg, også.

Som hans eget fotballag

På den annen side. Kai Gustavsen trives best med å lykkes. – Jeg er nok en sånn som gjør det best når det går bra, sier han. – Jeg har vært mer heldig enn uheldig i livet. Jeg må si at jeg har hatt mye flaks, ting har lykkes.

Han står ikke alene om å få ting til. Kongsberg Jazzfestival er som hans eget fotballag. – Det er viktig å ha noen å spille ball med. Å være leder innebærer mye ensomhet, men det er klart man trenger noen å dele utfordringer med. Det er ikke alt jeg kan plage de hjemme med, sier han.

Oppskriften har fungert og vi har hatt en formidabel vekst. I fjor solgte vi 38.000 billetter, og det er ikke så verst i en by hvor det bor 27.000 mennesker

– Det er derfor kjempeviktig at det funker på hjemmebane. Jeg er dritheldig der.

I utgangspunktet er Kai Gustavsen ifølge seg selv en elendig leder. – Jeg vet ikke om noen som er så dårlig leder enn meg, smiler Kai Gustavsen, men trekker uttalelsen raskt tilbake.

– Jeg har ikke et konkret teoretisk verktøy eller en ledelseskoffert som mange ledere har. Strategisk vet jeg hvor jeg vil, men jeg er elendig til å ha oppsummeringsmøter og sånne ting. Mine medarbeidere må derfor ta mye ansvar selv, og det tror jeg de trives med. Av en eller annen grunn klarer jeg å få med meg fantastisk bra folk, over alt. Jeg er en heldig jazzfestivalleder.

30 millioner

En dårlig leder har mange møter, blir det sagt. – Jeg har ingen møter, sier Gustavsen. – Jeg fokuserer på billettsalg og fører statistikk hver eneste dag. Helt siden jeg begynte å arrangere konserter, har jeg vært opptatt av å se hvordan vi ligger an. Og så vil jeg ha folk til å ta selvstendige valg.

– Det er kanskje der jeg er dårlig. Alle som jobber rundt meg, får en oppgave og så må de selv forvalte den. Jeg følger med, men stoler på Norges beste festivalstab. Mine medarbeidere har det veldig fritt, og yter deretter.

Kai Gustavsen er opptatt av noen parametere for å få en festival til å lykkes: godt program, solgte billetter, god økonomi, fornuftig strategi, å få med bedrifter, media, og det å bygge en sterk merkevare.

– Jeg liker ikke kritikk av festivalen på sosiale medier, jeg hater det og tar det ofte personlig, sier han. Og erkjenner at han gjerne får økonomiske bekymringer,. Festivalen omsetter tross alt for 30 millioner på fire dager, og det er et stort press. Alt må derfor lykkes.

Foto

FOLKEFEST: Kongsberg Jazzfestival skal være en folkefest. Her fra fjorårets festival  hvor Karpe Diem var en av hovedattraksjonene. (Foto: Gunnar Brekke/Kongsberg Jazzfestival)

Attraktiv partner

Næringslivet har hovedsakelig tre grunner til å inngå sponsoravtaler, de ønsker å skape god og ny relasjon til andre, de ønsker å gi ansatte motivasjon og de ønsker at sponsoratet skal gi god assosiasjon til produktet eller bedriften.

– Jeg tror derfor vi som kulturaktører må starte med å erkjenne at det ikke er nok å tilby logoprofilering på plakater. Først da kan vi bestrebe oss på å bli en attraktiv partner, mener Gustavsen.

Jazzfestivalen har ulike tilnærminger til gjenytelser. Næringslivsseminaret Bebop & Business signaliserer overfor næringslivet at vi ønsker å danse på deres arena.

Temaet på jazzfestivalens næringslivsseminar er samfunnsansvar. En rekke samfunnstopper, som statsminister Erna Solberg, NHOs Kristin Skogen Lund og Geir Håøy, er utfordret til å ta utgangspunkt i FNs bærekraftmål for å si noe om å ta vare på miljøet og om likheter og ulikheter mellom kjønnene.

Mitt dummeste valg

– Å spørre om penger er noe av det vanskeligste, sier han. – Men så lenge vi har et godt produkt og kan vise til at det gir resultater for bedriften, er det bare moro. Filosofen vi har i Kongsberg, er at vi skal bety noe for alle, fra snørrunger til pleietrengende, de som knapt husker at de har vært på festival, selv om de har vært der tretti ganger.

Kai Gustavsen startet sitt åremål under festivalen i 2012, og jobben kom som et sjokk han.  

– Jeg anså Kongsbergjazz som et av de sterkeste merkevarene i norsk kulturliv, men da jeg under festivalen gikk over bybrua så jeg ikke et eneste menneske, sier han. – Bodeierne hadde pakket sammen, frivilliggrupperinger ville sparke festivalstyret og avisen var full av leserinnlegg om at festivalen var på bærtur. Etter at jeg hadde takket ja til jobben, følte jeg at hadde gjort det dummeste valget i mitt liv.

Folkefesten

Det var da Gustavsen begynte jeg å tenke fotballanalogisk. Folk lager ikke et opprør eller av hat, men av kjærlighet til laget. Uansett hvordan det går, ønsker de det beste for laget.

– Jeg forsto at folk var forbannet fordi de elsket «laget sitt» og ville det vel. Det var vel da det gikk opp for meg at denne festivalen er Kongsbergs eliteserielag, og jeg kunne få til akkurat det jeg ville bare jeg fikk med meg folk.

– Vi har sprengt noen grenser siden den gang, fortsetter han. –Vi startet med å ta grepet om folkefesten.

Kai Gustavsen lagde en enkel strategi på tre punker for de tre påfølgende år:

Første år måtte de rette opp alle feilene fra i fjor. Året etter skulle de skape magiske øyeblikk, og bli større enn Moldejazz. Derfor måtte festivalledelsen samtidig klare å tenke langsiktig, og ikke brekke ryggen på å skaffe magiske øyeblikk.

– Hele høsten innledet jeg nesten alle samtaler med en unnskyldning for alle feiltrinn vi hadde gjort året før, og sa at vi skulle prøve å rette det opp igjen. Jeg måtte bygge opp til tillit. Folk likte den attityden. Vi kommer til å feile neste år også, sa jeg, men la oss prøve. Hva ønsker du at vi skal endre på, spurte jeg.

Jazz for jazzfolket

– Jeg tak i noen gamle markedsprinsipper. Det er lettere å få folk som allerede kjøper en billett til å kjøpe en ny en, enn å kapre en ny kunde. Allerede i 2013 bestemte jeg meg, vi skulle ikke ha en eneste annonse i Oslo, vi blåser i dem. Vi måtte bygge tillitt og begeistring lokalt.

– Samtidig fikk vi vedtatt en ny programprofil, Vi skulle fortsatt være nyskapende og grensesprengende. Men skulle vi lykkes, måtte vi også styrke både det kommersielle og det jeg kaller «jazz for jazzfolk». I tillegg la jeg til: vi skal ha kvalitet i alt vi gjør. Og så skal vi ta grep på folkefestbiten.

Jeg har garantert noen slemme sider, sier. Jeg har litt for lett for å mugne

– Etter at vi greide å rette opp alle feila fra i fjor, doblet vi besøkstallet fra 9000 til 18.000, og alle syntes det var kjempemoro. Vi fikk en veldig bra dialog med bedriftene, og de gav oss en økonomisk garanti slik at vi kunne hente Stevie Wonder til Kongsberg, noe vi trengte for å vinne tilbake publikum.

– Siden har vi hentet stjerner som Kygo, Van Morrison og Earth Wind and Fire, som ble en kjempesuksess. I år står blant annet Toto på plakaten.

– Oppskriften har fungert og vi har hatt en formidabel vekst. I fjor solgte vi 38.000 billetter, og det er ikke så verst i en by hvor det bor 27.000 mennesker.

Romslig

– Det er en kjempestor utfordring å hele tiden toppe laget, fortsetter Kai Gustavsen. - Det blir en veldig viktig jobb, ikke bare for meg, men også for de frivillige. Vi har fantastiske mennesker som har vært med i tyve tretti år. De vet best, på godt og vondt. Erfaringen er gull men erfaringens farligste våpen er automatiske «nei, det pleier vi ikke, det gjorde vi ikke før»!

– Jeg håper jeg alltid får med meg de fleste til å tenke at her er vi for publikums skyld.

– Med en så stor frivilligorganisasjon kan det kanskje være en utfordring om en av dine ansatte skulle få problemer?

– Jeg prøver å være veldig romslig, ingen føler seg bevoktet av meg. Det er en del av min personlighet, jeg teller aldri timene de jobber. Det viktigste for meg er at de løser oppgaven og vi jobber intenst opp mot festivalen. Klarer de det, fortjener de i grunnen å flexe utenom sesong.

Lett for å mugne

– Det lønner å vise seg fra den siden når ting går bra. Smaken av suksess gjør at folk gjør en ekstra innsats. Samtidig så er jeg vel en type som ønsker å bistå så godt jeg kan for mine medarbeidere.

– Jeg har garantert noen slemme sider, sier Kai Gustavsen. – Jeg har litt for lett for å mugne, og kan nok være litt pain in the ass for motparten når jeg har bestemt meg for noe.

– Det kommer sjelden noe godt ut av å krige, så det meste løses med dialog. Men systemet rundt festivalfinansiering var en ting det ikke var verd å gi seg på. Eksempelvis har Moldejazz hatt rundt 12 millioner kroner mer i årlig offentlig støtte enn oss. Jeg har selvfølgelig ingenting imot mine kollegaer i Molde, men jeg kan ikke i min villeste forstand forstå at vi er tjent med et finansieringssystem som gir våre kollegaer over hundre millioner mer enn oss de kommende ti årene. Nå er systemet lagt om med virkning fra 2018.

På lånt tid

– Mitt håp er at vi får et tilskudd som gjør at Molde og Kongsberg likestilles. Det vil både musikere og publikum tjene på. Det er egentlig helt latterlig at det ikke er blitt gjort før, vi har omtrent like mange konserter og samme omsetning. Eneste forskjellen er at de har et mye større statlig tilskudd og at vi selger langt flere billetter. Når ordningen nå legges om er vår strategi at et økt tilskudd skal gå til økt kunstproduksjon, ikke til skyhøye honorarer til kjendiser. Dette er noe av det viktigste jeg ønsker å sørge for.

Bokstavelig talt er Kai Gustavsen leder på lånt tid, siden denne jobben er på åremål.

– Fordi Kongsberg jazzfestival er et varemerke, en institusjon med mange frivillige og en lang historie, kan det være katastrofalt å ha feil leder, sier han. – Da får jeg i så fall håpe at styret tar grep. Jeg har heldigvis et veldig bra styre som har oversikt.

Mirakler skjer ikke

Det er likevel ikke alt som har gått på skinner for Kai Gustavsen. – For ti år siden satte vi opp til en forestilling på Chat Noir. Den skulle gå i 48 forestillinger, men ble tatt av etter bare en. Det var hardt for alle. Økonomisk lærte jeg noe veldig viktig, det er å bruke erfaring og teft tydeligere, for jeg visste jo lenge før premiere at dette ville gå til helvete. Jeg drømte om at det skulle skje et mirakel, men mirakler skjer ikke.

– Vi burde vi tatt av forestillingen etter et par avisannonser. Det ville gjort smerten mindre for alle. I ettertid har jeg lært å justere kursen umiddelbart når magefølelse eller ryggmargsrefleks sier meg noe. Vi tapte mange mange penger. Jeg er blitt vâr på det å ikke surre bort andres penger. Jeg lærte mye om hvor harde trøkker kan være. Men mine opplevelser var ingen ting i forhold til hvordan artistene selv følte det. De fikk en skikkelig trøkk, nærmest et æresdrap.

Øyesykdom

Kai Gustavsen har to døtre som begge har arvet fars øyesykdom.

– Jeg hadde aldri sett noe liknende i hele mitt liv, helt til da Kaia ble født. Da hun kom ut så jeg at hun var klin lik meg. Da skjønte jeg at jeg hadde en arvelig sykdom. Inntil da trodde jeg at jeg bare hadde feil på øynene.

– Døtrene mine er blitt operert mange ganger, og har vært i narkose minst 25 ganger. For meg har mine øyne alltid vært en kosmetisk greie som aldri har betydd noe. Jeg har sett på det som en styrke at folk kjenner meg igjen. Men jeg er ikke like optimistisk på jentenes vegne i dag. Vi får håpe de får en sterkt personlighet og stor selvtillit. Jeg er stolt av dem.

Både pappa og hans to døtre har Blefarofimose syndrom (BPES), de har ikke muskler i øyelokkene. – Blefarofimose er en sjelden tilstand som kjennetegnes av dobbeltsidige forandringer i foldene rundt øynene, forteller han. – Dette fører til redusert størrelse på øyelokkene, både horisontalt og vertikalt. Åpningen mellom øyelokkene blir også mindre på grunn av hengende øyelokk, forklarer han.

At jeg lykkes

– Meningen med livet er i hvert fall ikke livet etter døden, slår Kai Gustavsen fast. – Norge blir mer og mer sekulært, og det synes jeg er fornuftig. For min del er meningen å lykkes på en arena, enten det er en jobb eller på hjemmearenaen. Jeg ønsker å gi andre opplevelser.

– Jeg tror jeg kunne tatt med meg det mottoet til hvilket som helst yrke. Jeg kunne like gjerne stått i kiosken på hjørnet, og likevel føle at jeg bidro med noe, at jeg lyktes. Jeg vil gjerne bli husket som en som sto på for det han trudde på, og ga mennesker flotte opplevelser.