TOPPSJEFEN - Børge Brende, Røde Kors: Snudde i tide

Gjennom årene har media tegnet to bilder av Børge Brende. Det ene er av en usedvanlig intelligent og viljesterk analytiker med sjarm og fremragende gjennomføringskraft. Det andre er av en selvgod og bråkjekk politisk broiler som ikke var i stand til å legge skjul på at han mente at han kunne alt mye bedre enn alle andre. Og til alt overmål, han hadde rett i det! 

Det siste bildet er imidlertid ikke helt ferskt, det ble skapt da han var kommunalråd i Trondheim for halvannet tiår siden. 

– Han var vel ikke akkurat noen popularitetsjeger, nei, har tidligere ordfører Marvin Wiseth slått fast med sin sedvanlige sans for britiske understatements. Wiseth var Børge Brendes sjef i seks hektiske år.

Stiftet fanklubb

Og vi kommer ikke unna Marvin når vi skal beskrive Børge Brendes politiske oppvekst. Adresseavisen har flere ganger fortalt historien om da 14 år gamle Børge – med aldersdispensasjon – stilte på Unge Høyres politiske grunnkurs i regi av seminarleder Marvin. På denne tiden var unge Brende leder for den egenhendig stiftede fanklubben til ære for Axel Buch, byens ordfører fra 1976 til 1979. På seminaret satt han på første benk med høyre hånd konstant i været, har kurslederen betrodd lokalavisen. 

Samme avis har i ulike sammenhenger formidlet historien om tiåringen som ringte mor på syklubb for å formidle beskjed om at Franco var død, og om femteklassingen som skrev skolestil om konflikten i Nord-Irland. I parentes bemerket ble barneskoletiden og senere ungdomsskoletiden tilbrakt på henholdsvis Nardo og Singsaker skoler i Trondheim – hele tiden ett år foran Arbeiderpartiets kommende wonderboy Trond Giske. 

– Men spør du meg, er det Brende som har potensial til å nå lengst av de to. Begge er fortsatt unge nok til å ha mye politisk karrière foran seg, og jeg tror Brende vil kunne oppnå mer i Høyre enn hva Giske kan i Arbeiderpartiet, fremholder en erfaren journalist som har fulgt begge lenge.

Lik karrière

De to har hatt en bemerkelsesverdig lik karrière. Begge har ledet sine respektive politiske ungdomsorganisasjoner, begge ble faste stortingsrepresentanter i 1997 og begge har hatt flere statsrådsposter og endt opp som næringsminister.  

Ingen av de to er heller utpreget beskjedne, og begge blir sett på som typiske politiske «broilere». Hva Børge Brende angår, var selvtilliten lenge på et nivå som ikke var egnet til å bygge vennskap. «Brekkekkel» er et relativt sterkt trøndersk skjellsord som innimellom trekkes fram når folk blir bedt om å se tilbake på hans første år i det politiske rampelyset. 

– Hans image som «slesk unge-høyre-broiler» hadde mye med uttrykksform å gjøre. Han snakker en flettfridsk fintrøndersk, og han har en forkjærlighet for en ironi som kan slå hardt. Han er over gjennomsnittet smart og verbalt treffsikker, og av og til kan han ikke dy seg for å fyre av en salve. Heldigvis for seg selv, er han blitt flinkere til å dempe seg med årene, men han blir vel aldri så rund i kantene som sin gode venn Marvin.

Og dermed er vi igjen tilbake til historiene om parhestene Børge og Marvin. Sistnevnte ble ordfører i Trondheim i 1990, samme år som Børge Brende tok sin første ordentlige «sivile jobb» som økonomisjef i foreldrenes entreprenørfirma. Etter kommunevalget i 1991 var han imidlertid på plass i Trondheim rådhus. Denne gangen slapp han å sitte på tilhørerbenken som leder for ordførerens fanklubb. Nå var han innenfor, som ordførerens fremste våpendrager. Fram til 1997 var han medlem av formannskapet, leder for Høyres bystyregruppe og kommunalråd.

Mannen bak Marvin

– Børge Brende var mannen bak Marvin Wiseth, fastslår en lokal kommentator. 

– Marvin var Trondheims mest populær ordfører noen gang, en storartet nettverksbygger med en uovertruffen sosial intelligens. Det var imidlertid Børge Brende som gjorde de tunge og kontroversielle politiske jobbene. Utad kunne Marvin forbli den joviale frontfiguren, for han hadde jo en pitbull på bakrommet. Børge Brende klarte aldri å konkurrere med ordførerens personlige popularitet, men det tror jeg ikke han tok så tungt. For som tospann var de suverene. Da de først hadde etablert seg, var det ikke noen diskusjon omkring parhestene Marvin Wiseth og Børge Brende i Trondheim Høyre. 

– Den ene var en rolig fyr som kunne ha godt av å bli jaget i gang av og til. Den andre var en turbo som hadde godt av å bli roet ned. Et klassisk eksempel på hvordan egenskaper kan utfylle hverandre, slår en annen observatør fast.

«Som miljøminister handlet det ikke bare om det han gjorde, men også om at ingen hadde ventet at han skulle gjøre det han gjorde.»ventet at han skulle gjøre det han gjorde.»

Men det kunne gå hardt for seg, med en Børge Brende som var på toppen av sin utagerende egomarkering. Han beskrives av daværende politiske kolleger som enestående dyktig – men også som en som ikke la skjul på at han visste at han var enestående dyktig.

– Han var i sine yngre år noe i nærheten av konfliktsøkende. Han hadde den holdningen at han bare måtte ha rett. Når du er så vidt over 20 og kommer inn i bystyret og vet at du går utenpå de fleste, da synes ikke alle at du er udelt sjarmerende. En førtiåring med en sånn oppførsel kan folk kanskje tolerere, men ikke en 20-åring. Heldigvis har han lagt det meste av dette av seg, og han er også blitt flinkere sosialt. Før kunne han bare snakke om politikk, nå kan du høre på ham at han har andre interesser også. Som litteratur, natur og amerikansk historie og samfunn, for å nevne noen eksempler.

– Jeg husker episoder hvor folk stoppet ham i gangen og brukte 15 minutter på å forklare noe han brukte ett minutt på å forstå. De siste 14 minuttene av samtalen kunne du se hvordan fyren sto der i dvale. Nå er han blitt flinkere til å hanskes også med slikt, flinkere med small talk.

Tungt skyts

Det var ikke bare politiske motstandere som fikk smake Børge Brendes verbale slagkraft. Det kunne gå hardt for seg også i maktens indre korridorer. Historien om hvordan ordføreren kylte en tung bok etter kommunalråden – som dukket slik at den smalt i veggen bak ham – er gjentatt så mange ganger at vi tar sjansen på at den er sann. Det til tross for at historikerne strides om hvorvidt det dreide seg om Norges lover eller bystyreprotokollen. Likeledes våger vi å referere til episoden hvor ordføreren løftet kommunalråden opp, etter Mullah Krekar-metoden antar vi, og bar ham ut av kontoret slik at det skulle bli mulig å lukke døren og få et øyeblikks fred og ro. 

– Er han uenig med deg, så skjønner du det fort, bemerker en annen tidligere trøndersk politikerkollega.

– Ingen er heller likegyldige til Børge Brende, du oppdager fort at du er veldig med ham eller veldig mot ham. Han preges av en voldsom gjennomføringskraft, og er tydelig på hvor han vil. Han har en kraftfullhet som kan skremme folk, det er sånn at du trekker pusten dypt før du eventuelt opponerer.

Han elsket å være den runde og kompromissvillige Marvin Wiseths fremste frontkjemper, får vi vite. Brende ledet blant annet den beryktede «øksekomiteen», som kuttet 11 prosent av budsjettene i Trondheim på to år, etter sigende de største nedskjæringene i noen større norsk kommune siden krigen. Høyst nødvendig ifølge «bøddelen» selv, som har beskrevet kommuneøkonomien i trøndernes hovedstad på denne tiden som ikke veldig langt unna konkurs.

– Blodet fløt, men han var veldig uredd, og for ham var ingen ting hverken hellig eller umulig.

– Du kunne se ham løpe ut i kamp før noen hadde rukket å gi ham beskjed om å gjøre det. Han var ung og uerfaren den gangen, og ingen diplomat. Formen provoserte mange, han kunne erte på seg folk for det utroligste. 

Omsorgsfull

Samtidig beskrives han som veldig omsorgsfull og interessert i mennesker. 

– Du følte deg sett og ivaretatt, han var rett og slett en god venn. Han forlot ikke en krangel før han hadde forsikret seg om at de som skulle være venner, fortsatt var det. Han elsket krigen, men den skulle handle om politikk og ikke om personer.

Allerede i 1986 ble Børge Brende politisk rådgiver for daværende høyreleder Rolf Presthus og for partiets stortingsgruppe, og i 1989 hadde han krabbet langt nok fram i matkøen i Sør Trøndelag Høyre til å bli vararepresentant på Stortinget. Han fikk fast plass høsten 1997, samtidig som Marvin Wiseth ga ordførerkjedet videre til Anne Kathrine Slungård. Brende tilbrakte stortingsperioden som medlem av finanskomiteen. Det var imidlertid tiden som miljøminister i Bondevik 2-regjeringen etter valget i 2001 som skulle gi ham gjennombruddet på riksnivå.

Han hadde nok den fordelen at han ikke akkurat hoppet etter Wirkola. I Jens Stoltenbergs første regjering hadde Siri Bjerke sittet på denne posten og gjort en over gjennomsnittet anonym figur. Dessuten kom Brende fra en ukjent hoppnasjon, for å holde oss til terminologien. Ingen hadde ventet seg en slagkraftig miljøvernminister fra Høyre. Miljøbevegelsen jublet ikke ved utnevnelsen, de nøyde seg med å uttrykke behersket glede over at de i det minste fikk en statsråd som hadde et minimum av tyngde i eget parti.

Det gikk bare noen dager fra regjeringen tiltrådte før Børge Brende rettet alt sitt skyts mot det som skulle bli en av hans fanesaker, kampen mot det britiske gjenvinningsanlegget for atomavfall i Sellafield på den engelske nordvestkysten. Anlegget hadde gjennom årene blitt beskyldt for betydelige utslipp av radioaktivitet i havet, og var forhatt av regjeringer og miljøbevegelse over det meste av nordeuropa. Det lengste noen av Brendes forgjengere hadde kommet med saken, var Thorbjørn Berntsens berømte utblåsning hvor han kalte sin britiske minister-kollega en drittsekk. 

Foto

Næringsministeren: Fine turer, mange smil og norske flagg, men ikke så mye i verktøykassen? For Børge Brende fremsto i alle fall denne jobben som en liten nedtur. Foto: Dag Håkon Hellevik

Overrasket stort

Den unge høyreministeren overrasket stort. Som miljøvernminister ble han på sitt beste omtalt som «noe i nærheten av folkekjær», et nokså langt sprang fra det arrogante ryktet han hadde pådratt seg i Trondheim rådhus. Dessuten ble hans mer joviale sider nå mer synlige. 

– Riktignok er han ingen karismatiker i media eller i store forsamlinger, men han kan være svært hyggelig og sjarmerende og ikke minst tillitvekkende på fåmannshånd, blir det påpekt.

Det matcher i så fall et av hans uttalte mottoer: Det er hyggelig å være viktig, men det er viktigere å være hyggelig.

– Som miljøminister handlet det ikke bare om det han gjorde, men også om at ingen hadde ventet at han skulle gjøre det han gjorde. Han ville vært en ålreit miljøminister fra Venstre, men han ble veldig mye mer enn ålreit en fordi han kom fra Høyre. Samtidig fikk han mye gratis på grunn av form, han har en fremferd som virker veldig tillitvekkende. Men en SV-minister som hadde gjort nøyaktig det samme som ham, ville fått mye mindre ros.

På ett punkt hadde han imidlertid forandret seg lite. Medarbeiderne i departementet oppdaget at de skulle tidlig opp av køya og de skulle løpe fort hele dagen hvis de skulle holde følge med ham.

– Han stilte tydelige krav og han hadde klare tanker og forventninger om hvordan sakene han skulle fronte, skulle fremstå. Det gjorde ham godt ansett hos noen, men mindre populær hos andre. Det er vel alltid slik at når ledere og underordnede med klare saksoppfatninger ikke er enige, så oppstår det konflikter. I noen saker skaper tydelighet et godt samarbeidsmiljø, i andre sammenhenger ender det med at sjefen tråkker folk på tærne.

– Jeg jobbet i en avdeling som han valgte å prioritere, og jeg opplevde samarbeidet med Børge Brende som veldig positivt. Han løftet fram avdelingen på en annen måte enn før, og gjorde vårt fagområde synlig. Jeg følte at vi ble en slagkraftig enhet som oppnådde gode resultater av arbeidet vårt.

– Jeg reiste sammen med ham i en del internasjonale sammenhenger, i EU og FN-fora for eksempel. I slike møter er det svært mye prat. Noe av det som slo meg var hvor mye mer konkret Børge Brende var, sammenlignet med de aller fleste andre som opptrådte på de samme arenaene.

– I departementet kunne han holde møter på odde tider og holde igjen byråkrater og rådgivere til langt på kveld. Hvordan de tok det, varierte en del, men det er klart at departementsansatte som oppdager at sjefen er veldig opptatt av akkurat deres saker, de setter pris på at statsråden engasjerer seg. 

– Det kunne kløne seg litt til på intern kommunikasjon. Men da må vi huske at nettopp dette er vanskelig i politikken. Det har med behov for handlekraft å gjøre. Saker har gjerne et tidsvindu, og du rekker ikke alltid å orientere alle som gjerne vil vite før du må handle. 

En flaggheiser

Det er godt kjent at Børge Brende vokste opp i en familie som var opptatt av miljø og natur. Han er oppkalt etter Børgefjell nasjonalpark, og han har en søster som heter Urda etter Urdnostind i Jotunheimen. At naturvern ble hans andre viktige sak ved siden av Sellafield, burde vel derfor ikke vært så veldig forbausende. Norges Naturvernforbund utnevnte ham midtveis i perioden til landets beste miljøminister noensinne, mens krefter i hans eget parti Høyre i etterkant har ment at han gikk altfor langt. 

 Likevel lar ikke alle seg imponere like mye.

– Børge Brende har et mye bedre rykte i offentligheten enn det han etterlater seg blant folk som jobber tett innpå ham, fremhever en kjent politisk kommentator.  

– Å skape et bilde av et grønt Høyre er selvsagt en stor bedrift i seg selv. De historiene jeg hører av folk fra miljøverndepartementet forteller imidlertid om en statsråd som var mer opptatt av flaggheising enn av realiteten i sakene. Han drev med klassisk naturvern, men med lite fokus på økologi, brede sammenhenger og langsiktighet. Han var typen som driver med punktfredning, men for eksempel uten å bry seg om hyttebyggingen som krøp innpå disse punktene fra alle kanter.

Som eksempel trekker vedkommende fram fredningen av et våtmarksområde hvor en kommune i Trøndelag ville bygge en båthavn.

– De fikk ikke lov til å bygge havn, men det som skjedde etterpå, var at kommunen anla en asfaltert strandpromenade gjennom et fugleområde langs den samme stranda. Fagfolkene i departementet reagerte sterkt, men statsråden brydde seg ikke. Han hadde allerede heist flagget sitt og innkassert sin gevinst i offentligheten for å ha stoppet den omstridte havna. 

Britene påla til slutt Sellafield å stanse utslippene. Dette, sammen med de mange fredningsvedtakene, er de resultatene Børge Brende selv fremhever når han blir spurt om hva han oppnådde i miljøverndepartementet. Og da han i 2004 ble bedt om å flytte til næringsdepartementet, var han raskt ute med å fastslå hva det var han gjerne ville bli husket for der.

– Jeg vil at den dagen jeg slutter som næringsminister, skal de si at «han satset på nyskaping og forskning, fikk ned arbeidsledigheten og trygget velferdssamfunnet», slo han fast.

Ikke like markant

Han ble imidlertid aldri en like markant næringsminister. En grunn var kanskje at perioden ble kortere, han fikk drøye to og et halvt år i det første departementet, men bare knappe ett og et halvt år i det andre. Men det var andre grunner også, fremhever ulike kommentatorer og ledelseseksperter.

– Som næringsminister var det mye vanskeligere for ham å overraske. Det hadde jo hans forgjenger Ansgar Gabrielsen gjort til gagns gjennom å insistere på å få flere kvinner inn i norske bedriftsstyrer. Som næringsminister var Brende mye bleikere. Han var en av mange som gikk høyt ut og skulle redde papirfabrikken Union, så han fikk eksempelvis full deltakelse i den fiaskoen. Dermed fikk han i det minste bevist at han ikke er noen trollmann.

– Vær klar over at det å være næringsminister er en utakknemlig oppgave. Det høres fint ut, men de som får jobben oppdager fort at verktøykassa som følger med kontornøkkelen ikke inneholder så veldig mye. Statsrådene får profilere norsk næringsliv i utlandet og reise på mange fine turer med kongen, men egentlig får de ikke gjort så mye mer enn det.

– Ministeren er generalforsamling for mange selskaper og formell eier av store statlige aksjeposter, men eierskapsbeslutningene tas av regjeringen og ikke av næringsministeren. Jeg hadde opplevd Børge Brende som en tydelig og klar politiker lenge, og når selv han ble ullen i kantene i næringsdepartementet, sier det kanskje vel så mye om jobben som om selve ministeren.

Unnasluntrer

Etter de rødgrønnes valgseier i 2005, vendte Brende tilbake til Stortinget, men nasjonalforsamlingen var åpenbart ikke så veldig spennende lenger. I januar 2008 fikk han permisjon for å bli direktør ved Verdens økonomiske forum i Genève i Sveits. Heller ikke der ble han gammel, for sommeren 2009 vendte han tilbake til gamlelandet som generalsekretær i Norges Røde Kors.

Begge flyttingene vakte reaksjoner, for en stortingsplass er en jobb man i utgangspunktet ikke kan si opp etter eget forgodtbefinnende. Børge Brende fremsto som en politiker som var lei av et folkevalgt verv og som heller ville utenlands til en ny jobb som var så mye mer spennende. Til alt overmål var ikke den nye jobben så spennende likevel, og han dro hjem allerede før stortingsperioden han var valgt til var utløpt. Mange mente han var en unnasluntrer som burde gått tilbake til Stortinget fram til oktober og ventet med Røde Kors-jobben til da.

– Dette er symptomatisk, slo professor i statsvitenskap, Trond Nordby, fast i Dagbladet da Brende hadde fått permisjonen sin for å dra til Sveits.

– I dag har Stortinget blitt et klatrestativ for å få høye stillinger i store organisasjoner og i det private næringsliv. Vi ser tydelig at representantene blir yngre og yngre, og forlater Stortinget raskere. Før var representantene ofte lærere eller sykepleiere eller lignende, og når de ikke ble gjenvalgt, gikk de tilbake til sine tidligere yrker. Nå kommer de inn på Stortinget tidlig i 20-årsalderen, ofte uten noen slags yrkesutdannelse, og avslutter sine stortingskarrièrer ganske raskt, for å gå over i bedre betalte prestisjejobber. Det er et problem at det ikke betyr mer å være folkevalgt. 

Til større jobber

Men dette er synspunkter som neppe plager noen i Norges Røde Kors, som uten tvil mener at de har gjort et kupp. Børge Brende på sin side er svært klar over at forgjengere som Jan Egeland og Jonas Gahr Støre har gått fra samme jobb til fremtredende stillinger i henholdsvis FN og regjeringsapparatet.

– Det som blir spennende, er å se om Børge Brende kan fungere med en person som Sven Mollekleiv til sjef, sier en fremtredende rekrutterer. 

Brende har kapasitet til å bli hva som helst

– Det er to bestemte personligheter som møtes når organisasjonens generalsekretær treffer organisasjonens president. Sven Mollekleiv er etter min mening en av dem som har et så stort ego at det av og til kommer i veien for det han skal gjøre. Børge Brende er på sin side en autonom person som er vant til å ta beslutningene sine selv, og heller ikke han er utpreget beskjeden. Hvis Mollekleiv tror han har ansatt en prins og selv kan fortsette som konge, så går dette neppe bra. Imidlertid er Sven Mollekleiv såpass resultatorientert at han bør innse at han har fått en så god generalsekretær som han overhode kan, og at det beste for alle parter er at det er presidenten som tar et skritt tilbake fra rampelyset.

Mange har tro på at Børge Brende har en strategi og en plan med sin jobb i Røde Kors, og de mener å se det samme idealistiske engasjementet her som de i sin tid så i miljøverndepartementet.

– Dette er en modig ansettelse av Norges Røde Kors. Børge Brende er i mine øyne en fantastisk leder med visjoner, og med evner til å omsette tanker til handling, mener en ledelsesekspert.

Andre mener å gjenkjenne sider ved ham som de er mindre begeistrede for.

– Det jeg synes jeg ser i Røde Kors, er en generalsekretær som viser engasjement og handlekraft utad, men som legger fokus på nød. Jeg har ikke sett ham peke på noen langsiktig satsing som kan endre grunnleggende forhold på de områdene hvor han engasjerer seg. Han kan være i gang med den samme flaggheisingen som han drev med i miljøverndepartementet. 

Planlegger comeback

Helt siden han dro til Sveits, har Børge Brende holdt døra på gløtt for å fortsette sin politiske karrière. Formuleringer av typen «hvis Høyre har bruk for meg i fremtiden…» har det vært flere av. Derfor tror de fleste at en del av strategien er å legge grunnen for et politisk comeback. Parallellen til Støre er så alt for åpenbar.

– Begge var i politikken, og begge dro til Sveits, begge dro hjem til Norges Røde Kors. Støre ble ansatt av en Røde Kors-president Thorvald Stoltenberg, som var fullt klar over at generalsekretæren kanskje ikke ville bli i hele åremålsperioden, men Stoltenberg ville heller ha den aller beste sittende i to år enn å ha en middelmådighet sittende i ti. Slik tenker nok Mollekleiv også.

– Børge Brende har kapasitet til å bli hva som helst, mener en kjent trøndersk toppsjef.

– Han kunne vært statsminister, finansminister, konsernsjef, you name it. Han ble miljøvernminister, og det overrasket nok mange som trodde han skulle bli næringsminister allerede i 2001. Da han jobbet i miljøverndepartementet, var lyset aldri slukket. På samme måte har han et ordentlig engasjement for den type humanitært arbeid han driver med nå. Han har gode og solide verdier i bunnen av alt han gjør. Han er verdikonservativ i ordets aller beste betydning.

En mellomgenerasjon

Skulle Børge Brende likevel ikke nå de store høydene i Høyre, kan det være fordi han blir forbikjørt av en ny bukk som er mye større og sterkere enn ham selv, som det heter i folkeeventyret. 

– Børge Brende, og for den saks skyld også Trond Giske, er i en mellomgenerasjon i forhold til ledelsen i sine partier. De er ikke unge nok til nødvendigvis å være naturlige kandidater når Erna Solberg og Jens Stoltenberg slutter. Kanskje har de da blitt innhentet av nye kanoner, som Torbjørn Røe Isaksen hvis vi holder oss til eksempler fra Høyre.

Uansett finnes det andre jobber enn stillingene som partileder og statsminister. Allerede etter noen uker som Røde Kors-sjef sto Brende høyt på listen over kandidater til en ministerpost i en eventuell Erna-regjering før valget i høst.

– Han er et så gjennomført politisk menneske, sier en gammel venn. 

– Jeg ser det på ham bare han hører en nyhetssending på radio. Selv nå, når han er ute av politikken, kan du se hvordan han har et utspill på gang der han sitter og skanner dagens begivenheter. 

Innimellom de tunge «egentlige» jobbene har Børge Brende hatt tunge verv som eksempelvis leder av FNs kommisjon for bærekraftig utvikling og nestleder i et rådgivende organ for klimapolitikk i Kina. Alle jobber gjøres med dødsforakt, innsats og grundighet.

– Han er alltid grundig og alltid godt forberedt. Jeg har aldri tatt ham i ikke å ha gjort hjemmeleksa si. Samtidig er han så ekstremt ryddig og ordentlig. Privat har han vært sammen med den samme jenta siden han var 14 år. Jeg synes faktisk det sier litt om fyren, konkluderer kameraten.