TOPPSJEFEN - John Fredriksen: Et ekte rovdyr

Det er ingen prestasjon å finne mennesker som ikke liker John Fredriksen. Til det har altfor mange medarbeidere gjennom årene blitt tvunget til å gå planken. Likevel står evnen til å finne nye, dyktige medarbeidere fram som en av Fredriksens viktigste egenskaper. Tor Olav Trøims dyktighet fremheves av mange som en viktig grunn til rederens suksess i dag. Det mener også de som halvt foraktelig kaller Trøim en «ja-mann», som hopper når sjefen sier hopp, og hvis plikter blant annet går ut på å bestikke restaurantgjester til å rømme lokalet hvis sjefen hans vil inn og stedet er fullt.

Derimot er det omtrent umulig å finne eksperter innenfor rekruttering og ledelse som ønsker å mene noe om Fredriksen. På sin ferd har han styrt mange hundre sjømil klar av norske fagmiljøer i sin alminnelighet, og av alle norske akademiske miljøer i særdeleshet. 

Storeulv

Den beste kilden til hva som skjuler seg bak skipsrederens brautende image er boka Storeulv, som forfatterne Odd Harald Hauge og Gunnar Stavrum har gitt ut i to utgaver. Første gang var i 1991, da duoen tegnet et bilde av en uregjerlig cowboy med en ryggmargsforankret forakt for de fleste tenkelige juridiske og sosiale regler. Andre gang boka kom var i 2005. Da fikk vi i tillegg et bilde av en litt mer avdempet skipsreder som hadde skaffet seg familie og fotballklubb, og som hadde skjønt at det kunne lønne seg å ha et omdømme som var basert på mer enn rufsete historier fra barer og nattklubber. 

– John Fredriksen har på sett og vis vært gjennom tre faser, sier en journalist som har fulgt hans karriere over mange år.

– Første fase var cowboytiden da alt gikk over stokk og stein. Mye av virksomheten var på kanten, for å si det pent, og han omga seg med medarbeidere som var tilpasset forholdene. Tidlig på 90-tallet kommer han inn i en overgangstid hvor han ansetter en samling ryddegutter i den hensikt å bli mer spiselig for rederkolleger, oljeselskaper og ymse myndigheter. Tredje fase har vart siden midt på 90-tallet, og har vært preget av mer seriøsitet, mer stabilitet blant nøkkelmedarbeiderne og et bredere fotfeste i flere bransjer.

John Fredriksen ble født like ved Eidsvold 11. mai 1944, og vokste opp på Oslos østkant. 16 år gammel fikk han jobb som altmuligmann hos et skipsmeglerfirma. Han smurte to matpakker hver morgen, fortalte han i et VG-intervju i 2004. En til å spise på jobben, og en til å spise før han satte seg på skolebenken etter kontortid. For ved siden av jobben tok meglerassistenten handelsgymnasium.

25 år gammel satt han som nestkommanderende ved et norsk meglerkontor i Singapore. Oppholdet varte ikke så lenge, men det ble starten på en internasjonal karriere som ga ham et stort kontaktnett. 31 år gammel etablerte han sitt eget meglerselskap. Slutten av 70-tallet medførte en flytting fra Oslo til London, i det minste formelt, flere heldige handler i et turbulent marked, og etter hvert en betydelig økonomisk opptur. Han gikk gradvis over fra å megle for andre til å styre en egen, innleid flåte. I 1979 disponerte han fire millioner dødvekttonn, uten å eie noe av dette selv. Sine første selveide skip skaffet han seg ikke før i 1981. Akkurat de investeringene var ikke de mest vellykkede, men han ble stor likevel. Hvor stor er det verre å vite, for på denne tiden var John Fredriksen svært opptatt av å skjule sine spor. Ingen skulle vite hva han egentlig eide, og pengenes vandring ble røyklagt ved hjelp av advokater, kontoer og selskaper i bokstavelig talt både øst og vest. 

John Fredriksen bygde sin første formue på samme måte som han bygger sitt imperium i dag – ved hjelp av rå risikovilje og en utrolig teft for hva som skal gjøres når. Men så hadde han da også valgt seg en bransje hvor konjunkturene skifter brått og mye.

– Shipping er ekstremt markedsavhengig, forklarer en av hans tidligere forretningsforbindelser.

– Du kan bli veldig fort fattig og veldig fort rik. Jeg vet ikke om noen produksjonsbransje hvor prisen på det du selger kan fem- eller seksdoble seg innenfor mindre enn et år.

– John Fredriksen er et av de svært få menneskene jeg har kjent som ikke vet hva frykt er, sier en annen.

– Taper han penger er det selvfølgelig et forretningsmessig problem, men en investering som går til helvete er ikke noe som sjenerer ham personlig.

Spiste av lasset?

Det som gjorde John Fredriksen kjent i Norge, var trafikken med iransk olje fra Kharg Island midt på 1980-tallet. Dette var under krigen mellom Iran og Irak, og trafikken var farlig og godt betalt. Fredriksen måtte betale med sitt omdømme, og ble sett på som en regulær krigsprofitør. 

Flere av skipene ble angrepet, men det var likevel ikke krigshandlingene som fikk Fredriksen ut av balanse. Det var forsikringsselskapet Gard i Arendal, som lurte på hvorfor så mange av lossehavnene mente at det var for lite olje om bord når Fredriksens skip la til kai. Ble noe av lasten kanskje brukt som bunkers om bord for å spare penger på driften?

Ja, mente politiet, som aksjonerte mot Fredriksens kontorer i Oslo i juni 1986. De fant dokumenter og medarbeidere, men ingen reder. Han meldte seg frivillig en uke senere, og ble belønnet med 113 døgn i varetekt. På det meste var et førtitalls personer siktet for tyveri av olje for nærmere 60 millioner kroner. Rettssaker ble berammet og utsatt gang etter gang helt fram til høsten 1990, da Fredriksen vedtok en bot på to millioner kroner. Han ble med andre ord aldri dømt – men han ble heller aldri frifunnet.

I boken beskriver Hauge og Stavrum et politikorps som gjorde feil på feil i en etterforskning som vokste dem over hodet. Fredriksen på sin side, sier i det omtalte VG-intervjuet at anklagene var urettferdige, og at de kostet ham «tre-fire milliarder». 

– De prøvde å knekke meg, sier han, og legger til at han begynte å strikke som terapi. Han kom ut av fengselet i oktober medbringende gensere til Inger og barna.

– Jeg tror han fikk det offentlige Norge i halsen etter at han ble satt i fengsel. Nå har han en fandenivoldsk holdning i retning av at «disse folkene vil jeg ikke ha noe mer med å gjøre». Men det eneste politiet på 1980-tallet gjorde galt var at de var ineffektive. I dag ville en tilsvarende sak gitt ham flere års fengsel, mener en av hans venner fra tiden omkring fengselsoppholdet.

Ingen gentleman

– Forut for oljekrisen på 70-tallet var ingen business i verden mer gentlemanlik enn shipping, sier en av Fredriksens gamle meglerkolleger. 

– Avtalene ble skrevet på servietter ved restaurantbordene, og de ble holdt til punkt og prikke. Kanskje ble de ikke engang skrevet ned før etter at jobben var gjort. Bransjen var ryddig og ordentlig, men oljekrisene endret alt. Bransjen ble hardere. 75 prosent av de tradisjonsrike norske rederiene som opererte i 1965 var borte i 1985. Bare de som var skarpest i kantene overlevde, og reglene som gentlemansgenerasjonen hadde jobbet etter gjaldt ikke lenger.

Få i bransjen var så lite gentleman som John Fredriksen var de første tiårene av sin karriere. Det viser ikke minst alle uvennene han skaffet seg, før og etter fengselsoppholdet. Medarbeidere og partnere kom og gikk, og de som gikk var ikke alltid like lykkelige. Stavrum og Hauge beskriver en intern omgangstone full av utskjelling og grove karakteristikker, krydret med det som nordmenn med kongelig eleganse kaller «utagerende festing».

– John Fredriksen er en utrolig intrigemaker, fastslår en «gammel venn». 

– Han elsker å sette folk opp mot hverandre, og på en merkelig måte får han det beste ut av mange mennesker på den måten. Han nyter å skape konflikter, og setter ofte folk på prøve. Da vet du aldri om han spør for å få råd av deg, eller om han spør for å ha noe å ta deg for senere. 

– John Fredriksen er et av disse menneskene som aldri har begått en feil, supplerer en annen av hans mange «forhenværende».

– Skjer det noe han ikke liker, er det en handel som ikke gir det utbyttet som var forespeilet for eksempel, da er det alltid noen andres skyld. Ofte forsvant da denne «andre» på hodet ut, uten fallskjerm. For en avtale er en avtale så lenge John Fredriksen vil at det skal være en avtale. Den dagen avtalen ikke passer ham lenger, er alle løfter glemt.

Foto

John Fredriksen er blitt beskyldt for mye, men ikke for å være noen snobb. Likevel legger han ikke skjul på at han har penger nok til å la seg omgi av en smule eleganse. Foto: Cornelius Poppe/Scanpix

Ny kurs

Tiden etter fengselsoppholdet ble brukt til å sette ny kurs, til å prøve å bli mer akseptert og respektabel. Hans pågangsmot og hans vilje til gambling lot heller ikke til å ha tatt skade av tre og en halv måned på en seks kvadratmeters hybel. Tidene fortsatte å svinge, men Fredriksen viste fortsatt en utrolig evne til å slutte kontrakter på de rette tidspunktene. Det så dårlig ut tidlig på 90-tallet og det så dårlig ut i 2002 før George Bush gikk til krig i Irak. I disse dager er oljeprisen høyere enn noen gang, og det samme er Fredriksens formue. Kjernen i imperiet er Frontline, et lite svensk rederi som han kjøpte i 1996 og omskapte til en børsnotert gigant. I tillegg eier han fiskeoppdrett, oljerigger og et inkassoselskap. Før har han spekulert i både gull og valuta. 

– Han viser en veldig vilje til å gamble med ting han ikke kan så mye om, fastslår en journalist.

– Men han har også en utrolig evne til å finne dyktige folk som kan det han ikke kan selv. Særlig gjelder det de senere årene, hvor staben hans har vært mer stabil enn før.

– Spør du om evne til å snu seg rundt og omstille seg, så er han helt utrolig. Han har vært igjennom nedturer som ville tatt knekken på de aller fleste av oss, istemmer en medarbeider.

Likevel er det hans evne til å være målrettet, hans tro på den ene strategien som har vært bærende gjennom hele hans karriere, som har vært hans fremste styrke. Det mener en annen tidligere forretningspartner.

– Han ville bli stor på tankfart, og har alltid hatt en klar tro på at et svakt marked ville komme sterkt tilbake. Det har da også skjedd, gang etter gang, ett hundre prosent. I tillegg er han en veldig kynisk og ekstremt dyktig forhandler. Han er blant de få jeg har hørt om som bruker sin egen konkursbegjæring som argument. Hvis han ønsket å reforhandle pris med et verft som bygget et fartøy for ham, visste han at direktørene ville være raske med å sette seg på flyet hvis de fikk lese omtaler av Fredriksen på vei til skifteretten.

En kollega fra meglerbransjen sier det slik:

– For det første har han hatt en tro på «at en eller annen gang snur markedet, og da skal jeg klare dette». Men samtidig har han tenkt at «hvis markedet ikke snur, da er det likevel ingen andre som er i stand til å drive disse skipene bedre enn meg, og da kommer jeg til å klare meg da også». Historien har gitt ham rett i begge deler. Det er et faktum at han har vært uovertruffen når det gjelder å skaffe sysselsetting til fartøyer, ofte i situasjoner hvor andre har gitt opp.

En unik hukommelse blir også fremhevet som et av John Fredriksen mest karakteristiske trekk. Han vet hvilken eske fem år gamle dokumenter ligger i, han kan årganger med bransjestatistikk på rams og han kan plukke fram detaljer fra en ti år gammel samtale med hvem som helst, om hva som helst, når som helst.

– Og han glemmer aldri hvis du har gjort noe han ikke likte. John Fredriksen er ikke typen som tilgir, blir det slått ettertrykkelig fast.

Uberegnelig

Som forretningsmann fremstår John Fredriksen som handlingssterk og totalt uberegnelig. 

– Han er risikovillig og han har en analytisk evne som gjør ham god til å trekke konklusjoner på bakgrunn av sammensatt informasjon, sier en journalist.

Han er dessuten svært beslutningssterk, og liker at ting skjer fort.

– Selv om han har tilgang til all verdens informasjon, kan han handle på magefølelsen. Han er et av disse menneskene som kan sitte på flyet på en fredag, bestemme seg for et oppkjøp, og gjennomføre raidet i løpet av helgen.

Som privatperson er han heller ikke lett å forutse. Utenfor sitt kanskje mest kjente norske «hjem», Theatercaféen i Oslo, ga han for et par år siden en tusenlapp til en tigger, samtidig som mannen fikk beskjed om å rydde opp i livet sitt. Pubgjester på Vålerengas stamsted Bohemen har opplevd at han har lagt et par lapper igjen på disken, med beskjed om at de tilstedeværende kunne fortsette festen på hans regning. Samtidig opplevde en av forfatterne bak Storeulv at en «meget animert Fredriksen», etter å ha snublet over forfatteren på bytur, tilbød en tilstedeværende gjest 100 000 kroner for å gå bort og pisse på den frekke skribenten, der og da. 

– Ingen kan være mer sjarmerende enn John Fredriksen hvis han er i en situasjon hvor han mener han kan oppnå noe, sier en gammel venn.

– Men samtidig kan ingen være mer ufyselig enn ham i situasjoner hvor han er sint, eller mener at hans oppførsel ikke spiller noen rolle. John Fredriksen er mange personligheter samtidig. Nå er kona hans alvorlig syk. Hun har hatt kreft i mange år, og jeg tør si at ikke noe menneske jeg kjenner kunne ha behandlet sin ektefelle med mer omtanke i en slik situasjon enn det John har gjort.

En sjenert 16-åring

– I bunn og grunn er han en 16-åring fra Etterstad i Oslo Øst som har blitt stor på grunnlag av teft og vilje til gambling, og ikke på grunn av sosiale evner, sier en journalist.

Han kan være keitete og hjelpeløs i forsamlinger hvor han ikke trives. Andre betegner ham som sjenert og sky, men det er egenskaper som har en tendens til å fordunste når penger eller alkohol kommer inn i bildet.

– Mange har opplevd ham som en vulgær pøbel. Andre igjen, som familie og gamle venner, sier at dette er en side ved ham de overhodet ikke kjenner. Det er vel med John Fredriksen som med flere andre av oss, vi kan være ulike mennesker i ulike situasjoner. Dessuten skal du jo heller ikke glemme at det som regel skal to mennesker til for å få i stand en krangel. 

– Hvordan behandler han sine ansatte?

– Han kan være veldig raus mot dem som er lojale, samtidig som han kan skjelle ut en ansatt som har glemt noe han hadde lovet å ta med fra taxfree-butikken. Det finnes folk som har slitt seg ut for ham, og som er blitt avvist når de har sagt at de ikke orker mer. De som er hos ham nå vil nok fortelle deg at de har gode betingelser. Det er antakelig sant, og dessuten ville de vel ikke sagt noe annet uansett. Men Fredriksen har lagt bak seg en haug av tidligere medarbeidere som forteller historier om avtaler som er blitt brutt og løfter som ikke er blitt oppfylt.

Er han så blitt rik på flaks, teft eller evnen til å finne gode medarbeidere? Ulike mennesker svarer ulikt på spørsmålet, og mange legger vekt på at han til tross for dagens suksess har vært «nedi med begge hendene» ved flere anledninger. Men ingen kan ta fra ham hans unike evner. Ingen overlever på ren flaks i mer enn 30 år.

– Han gir blaffen i de fleste regler, formelle som uformelle. Han hater administrasjon, og styrer konsernet som om han fortsatt lekte butikk med papirene i en skoeske. Det faktum at det nå ligger førti milliarder i skoesken, har ikke fått ham til å endre stil. Kona hans har alltid vært en rådgiver han har hørt på, og så har det gjerne ikke vært mer enn en eller to til i den innerste kjernen, sier den samme journalisten.

Samfunnsansvar

Etikk og sosialt ansvar er ikke begreper som brukes ofte når John Fredriksen omtales. Han har gitt store beløp til norske sykehus som har behandlet kona, men for de fleste er vel førstehjelpen til fotballklubben Vålerenga det nærmeste han har kommet samfunnsansvar. Han støttet klubben med store penger en periode, og etterga en milliongjeld da han trakk seg ut.

– Jeg kjente ham som jordnær, tydelig og fremsynt, en representant for sunne forretningsprinsipper, sier en tidligere ansatt i klubben.

– Han var tydeligvis vant til å ta tunge beslutninger, og det var ikke tvil om at de som ikke dugde etter hans krav, ville få høre det. Samtidig var han sosial og lett å omgås. Han var folkelig og hyggelig i små forsamlinger, men jeg fikk ikke inntrykk av at han likte å være sentrum når det var mange til stede. Det var mye dårlig presse rundt klubben på denne tiden, og det frustrerte ham at han ikke fikk en medieomtale som sto i forhold til det han faktisk gjorde for klubben. 

Noe sterkt behov for å betale skatt har John Fredriksen aldri lagt for dagen. Det er for så vidt en egenskap han ikke er alene om innen shipping. Bransjen har mange lovlige knep til rådighet, men viljen til å dele med fellesskapet er såpass begrenset at heller ikke de ulovlige knepene sitter så langt inne. I Norge kan mye illustreres ved å nevne navn som Anders Jahre og Hilmar Reksten.

– Jeg har fått formidlet historier om regulære lovbrudd av nokså graverende art, histories som vi aldri har kunnet sette på trykk, sier en journalist. 

– Kildene virket troverdige nok, men du beskylder ikke John Fredriksen for skurkestreker hvis du ikke har ett hundre prosent sikker dokumentasjon på at du vet hva du snakker om. 

Men på ett punkt later Fredriksen til å gå foran med et godt eksempel. Det er slutt på den tiden hvor han spilte hasard med sjøfolkenes liv og helse. Skipene hans blir godt drevet og folkene hans blir lønnet på en ryddig måte, understreker en representant for det internasjonale transportarbeiderforbundet. 

– Mannskapene hans er i stor grad russiske og filippinske. Det inntrykket vi får fra deres organisasjoner er at Fredriksens skip har ordentlige forhold og ryddige tariffavtaler. Jeg har aldri fått noen negative tilbakemeldinger om verken arbeidsbetingelsene eller sikkerheten om bord.

Det samme inntrykket bekreftes av en norsk pressemann.

– Han er veldig opptatt av at det shippingmessige skal være i orden. Den ene store ulykken han har hatt i nyere tid var da Sea Empress grunnstøtte utenfor Wales i 1996 og førte til store oljeutslipp. Ulykken var ikke rederiets feil, men den gikk veldig innpå Fredriksen. Måten han håndterte havariet på var helt etter læreboka, han fikk veldig god omtale fra alle de involverte etterpå. 

Vel ansett 

Det offisielle Norge har John Fredriksen åpenbart lite til overs for. Interessen for ham har vært større enn han har satt pris på, og mange av oppslagene har vært negative. De to utgivelsene av «Storeulv» ble heller ikke møtt med jubel fra hovedpersonens side. Da er det lettere å være stor fisk i London, hvor han er én gigant blant flere.

– John Fredriksen er vel ansett her i landet, sier en britisk analytiker.

– Han virker dynamisk og idérik, og han behandler sine medaksjonærer veldig bra. Han har noe på gang hele tiden, og fremstår som en veldig energisk person. Han virker også åpen omkring sine planer og strategier.

– Er han godt kjent i offentligheten?

– Ikke som privatperson, han er ingen Onassis som vil stå i rampelyset med alle slags filmstjerner. Han har for øvrig et godt rykte også i dårlige tider, og i bransjen huskes fortsatt hans håndtering av Sea Empress-havariet.

Likevel er det slik at John Fredriksen, målt med Ukeavisens tommestokk, kommer desidert dårligst ut av alle de toppsjefene denne artikkelserien har omhandlet. Hans temperament gir ham strykkarakter på etikk, og han huskes bedre for sine utblåsninger enn for sin sosiale eleganse. Og konflikter er noe han skaper, ikke noe han løser, mener flere vi har snakket med.

– I bunn og grunn er han feig. Han tar ikke de endelige oppgjørene, han stikker av eller hiver folk på dør. Han vil heller kjøre over mennesker enn å gjøre opp med dem på en ordentlig måte. 

Men han er likevel Norges mest suksessrike forretningsmann noen gang. Antallet milliarder varierer med børskursene fra en uke til den neste, men han har flere av dem enn noen annen norsk næringslivsleder. Og da setter vi «norsk» i såkalte gåseøyne, for etter å ha skiftet statsborgerskap for ikke lenge siden, er Fredriksen nå kypriot.

– Dermed er denne vurderingen deres egentlig ikke så veldig interessant, sier en rederkollega som fortsatt både har norsk pass og forretningsadresse.

– Etter mitt skjønn handler ledelse bare om en ting. Gode ledere skaper gode resultater, dårlige ledere skaper dårlige resultater. Punktum.

Og med et slikt metermål er det ikke aktuelt å utnevne verken Storeulv Fredriksen eller Lilleulv Trøim til så mye annet enn eksepsjonelt velkvalifiserte.

– John Fredriksen besitter en veldig beslutningsevne, en veldig gjennomføringsevne, en utpreget teft for markedet. Nå sitter han med åtte-ti børsnoterte selskaper, med stor tillit blant investorene og med adgang til rimelig kapital. Han er ingen A4-leder, ja vel, men A4-mennesker har da heller aldri utrettet noe betydningsfullt. De som ikke liker å høre slikt er de små menneskene, og det er de små som alltid har angrepet ham. John Fredriksen har oppnådd noe disse bare kan drømme om, og det skal han sannelig ha sin kreditt for.