Landets mektigste sekretærer

Professor og valgforsker Frank Aarebrot er kritisk til rekrutteringen av statssekretærer. Overfor Mandag Morgen uttrykker han forundring over at så mange av disse «velutdannete menn» knapt har noen som helst partibakgrunn. Likevel ser man til stadighet at statssekretærer både i Forsvars- og Justisdepartementet står frem med høy profil – «uten å ha noen legitimitet i partiet», som han sier.

Det er likevel mange eksempler på rekruttering av politiske talenter. Klatrer man til topps i en politisk ungdomsorganisasjon, og deretter blir statssekretær, har man et unikt springbrett for videre karriere. Spør bare Kjell Magne Bondevik, Eivind Reiten eller Jens Stoltenberg!

Kirsti Bergstø, derimot, har snublet ettertrykkelig. Som tidligere leder av Sosialistisk Ungdom fikk hun en sjelden fin mulighet da tilbudet som statssekretær dukket opp. All erfaring viser at den som forvalter embetet som statsrådens nærmeste støttespiller med kløkt og visdom, knapt får noe bedre utgangspunkt for toppstillinger i det norske samfunn. Den som roter det til for seg, slik Bergstø gjorde, kan få det tilsvarende vanskelig, ettersom dårlig dømmekraft er blottlagt for all verden.

Høyres Per-Kristian Foss mener på bakgrunn av sin erfaring som statsråd at det er uklokt å rekruttere statssekretærer mer eller mindre direkte fra ungdomsorganisasjonene.

– De bør i det minste få noe fartstid først som rådgivere i stortingsgruppen. Det er en god skole, sier Foss. 

Per Rune Henriksen (Ap), som er statssekretær i Olje- og energidepartementet, fremhever betydningen av politisk erfaring som betingelse for å gjøre en god jobb som nestkommanderende i et departement. En slik ballast er viktigere enn alt annet, slik han ser det. Henriksen var selv stortingsrepresentant fra Hordaland da han i 2010 ble overtalt til å bli statssekretær.

Er ikke statssekretærene likevel politiske bastarder? De blir i hvert fall sjelden eller aldri stilt politisk til ansvar, fordi «Stortinget kjenner bare statsråden», som det heter. Når skandalene avdekkes – som i Kirsti Bergstøs tilfelle – rykker statsråden straks ut og tar ansvaret. En skikkelig statsråd skal jo aldri velte skyld og ansvar over på andre når det går galt i egne rekker. 

Oppsvulming

Ordningen med statssekretærer i regjeringsapparatet strekker seg tilbake til 1947, men allerede i det første fredsåret ble Jens Chr. Hauge og Gunnar Bøe trukket inn i staben rundt statsminister Einar Gerhardsen som reelle statssekretærer. Med årene har hvert departement fått både én og etter hvert flere statssekretærer. Antallet har økt kraftig i nyere tid. Regjeringen Stoltenberg har i dag 44. Det er nesten dobbelt så mange som for tjue år siden (se figur).

– Dette er en betenkelig oppsvulming. Sju statssekretærer bare ved Statsministerens Kontor er i overkant av det akseptable, mener Per-Kristian Foss.

Fra tid til annen blir det tatt til orde for at også statssekretærene må få møteplikt i Stortinget, slik at de i det minste kan svare på spørsmål når statsråden er forhindret.

Det ønsket får i hvert fall ikke gehør i Per-Kristian Foss sine ører. Den mangeårige parlamentarikeren og tidligere finansministeren mener at en slik reform vil svekke ansvarsforholdet. Det blir uklare linjer hvis statssekretærene får møteplikt, sier han. 

Det samme mener tidligere olje- og energiminister Ranveig Frøiland (Ap). Også hun hadde lang stortingserfaring da hun ga seg i 2005. Frøiland mener at dagens ordning, der statsråden svarer for regjeringens arbeid på sitt felt, er grei og tilfredsstillende.

Professor Aarebrot mener at det ryddigste ville være om også statssekretærene bare var rådgivere, for de befinner seg i et konstitusjonelt tomrom. I dag er de verken fugl eller fisk. De har mye politisk makt, men de kan ikke stilles politisk til ansvar (se tekstboks). 

– Det er for eksempel noe uryddig at en statsråd som er syk eller på reise må overlate til en annen statsråd å svare for seg i Stortinget, sier han.

Behov for tungvektere

Statssekretærer er som poteten, de kan brukes til alt. De kan blant annet brukes som støtte for faglig svake statsråder. Derfor ser vi gjerne et interessant mønster: Når en regjeringssjef tar sjansen på å utnevne en statsråd som har spinkel faglig erfaring på det feltet man skal styre, skaffer man øyeblikkelig en tungvekter som statssekretær. Det skjedde da Odd Einar Dørum ble justisminister for andre gang i 2001. Førstestatsadvokat Jørn Holme rykket inn og var i tre år et verdifullt korrektiv til den uberegnelige venstrepolitikeren. Jobben som statssekretær ble skjøttet så godt at Holme i 2004 ble forfremmet til sjef for PST.

 Også Anne-Grete Strøm-Erichsen var svakt utrustet med tanke på å bli forsvarsminister i 2005. Stoltenberg hadde bare hennes lokalpolitiske meritter å basere seg på. Derfor sørget han for å plassere den sikkerhetspolitiske tungvekteren Espen Barth Eide som statssekretær.

I andre tilfeller er det rendyrkete fagfolk som blir statsråder, og som trenger statssekretærer med solid politisk erfaring for å unngå å snuble i møtet med Stortinget. NHH-professor Victor D. Norman er et relativt ferskt eksempel i så måte. Nåværende generalsekretær i Høyre, Lars A. Ryssdal, fikk den krevende, ja, nær sagt umulige oppgaven å geleide statsråden utenom de politiske fallgruvene.  

Det er alltid opp til den enkelte statsråd hva han eller hun vil sette statssekretærene til. De mangler i hvert fall ikke oppgaver, særlig ikke med det moderne mediesamfunnet som krever raske svar til alle døgnets tider. Flere statsråder fremhever derfor behovet for å ha flere statssekretærer til å dele på blant annet informasjonsoppgavene. Statssekretærene er dessuten arbeidshester som holder massevis av foredrag, pleier kontakten med «sin» stortingsgruppe og pløyer gjennom bunker av dokumenter på vegne av statsråden – for så å gi sjefen et forslag til vedtak. Dessuten har de relativt vide fullmakter til å ta beslutninger på vegne av statsråden. I tillegg kan de være nyttige mellomledd mellom regjering og opposisjon. Ranveig Frøiland forteller at hun som menig stortingsrepresentant ofte fikk viktig informasjon underhånden av statssekretærer. Da hun selv var minister, oppfordret hun sin statssekretær til å opptre på samme måte!

Per Rune Henriksen sier at statssekretærene gjør mye av grovarbeidet for statsråden før vanskelige avgjørelser tas. Dessuten samarbeider ofte statssekretærer fra flere departementer når en sak angår flere statsråder. Såkalte statssekretærutvalg er hyppig brukt i saksbehandlingen.

Det er statsrådene selv som plukker ut sine statssekretærer. Ved Statsministerens Kontor er det – selvsagt – regjeringssjefen selv.

I senere år er det blitt en økende tendens til at regjeringen hanker inn stortingsrepresentanter som statsråder. Regjeringen Stoltenberg har plukket til seg både Karl Eirik Schjøtt-Pedersen (Ap), Per Rune Henriksen (Ap) og Heidi Sørensen (SV) som alle var valgt som representanter fra sine respektive fylker.

– Dette er ikke akseptabelt, sier Per-Kristian Foss til Mandag Morgen. Han er en av initiativtakerne som har fremmet forslag til grunnlovsendring for å hindre at dette gjentar seg. Ifølge Foss er det bred enighet på tvers av partiene om at det er en uting av regjeringen å hente folkevalgte til statssekretærstillinger.

Ap-politikeren Ranveig Frøiland tar enda sterkere i:

– Det virker direkte demoraliserende på Stortinget å bruke folkevalgte til statssekretærer. Vi må ikke glemme at dette gjelder våre øverste folkevalgte. Man kan ikke på den ene siden be om tillit fra folket, og deretter stikke av for å få en posisjon i departementet, sier Frøiland som var stortingsrepresentant i årene 1985-2005.

Per Rune Henriksen forklarer hva som skjedde da han gikk med på å skifte beite:

– Utgangspunktet var at arbeiderpartifolk maste om å få en statssekretær fra våre egne rekker i det senterpartistyrte Olje- og energidepartementet. Jeg følte derfor at jeg ikke kunne si nei da tilbudet kom.

Arve Johnsen og Grete Knudsen

Uansett hva man måtte mene om rollen som statssekretær, skal det godt gjøres å finne et bedre utgangspunkt for folk med høye ambisjoner. 

Arve Johnsen og Grete Knudsen er eksempler på to personer som dukket opp nær sagt fra det store intet og ble statssekretærer. De fikk plutselig en plattform som ble direkte utgangspunkt for glitrende karrierer hver på sin kant.

Johnsen var siviløkonom og jurist, og engasjert i lokalpolitikken i Asker da industriminister Finn Lied i 1971 kastet øynene på ham og mente at han kunne være et brukbart statssekretæremne. Arve Johnsen var energisk og litt av et rivjern. Lied var ikke i tvil om at statssekretæren var rett mann til også å lede oppbyggingen av det nye statsoljeselskapet. Med ryggdekning fra selveste Trygve Bratteli kastet Johnsen seg på flyet til Stavanger i 1972 og gikk i gang med å etablere Statoil. Resten er historie. Kort sagt en enestående historie.

Grete Knudsen var ikke engang aktiv i Arbeiderpartiet da kirke- og undervisningsminister Einar Førde i 1979 bestemte seg for å hente henne til seg som statssekretær. Hun var rektor på en spesialskole i Bergen. Partifellene i Hordaland la straks merke til henne, og to år etter ble hun sendt på Stortinget. Til å begynne med var hun riktignok en skikkelig urokråke. Men med årene innså Gro Harlem Brundtland at den beste måten å temme henne på var å gi henne ansvar som statsråd, først som sosialminister, deretter som handelsminister. Thorbjørn Jagland og senere Jens Stoltenberg fant begge ut at hun egnet seg som næringsminister.

Bjørn Skogstad Aamo har også hatt utrolig karriereglede av å være statssekretær. Han hadde bakgrunn som ungdomspolitiker i Mandal, og dessuten som sosialøkonom da Per Kleppe så seg tjent med å ha ham som nestkommanderende i Finansdepartementet i seks samfulle år på 70-tallet. Da Gunnar Berge fikk i oppdrag å styre statens pengesekk som statsråd i 1986, var det Skogstad Aamo som igjen tok plass som statssekretær. I til sammen ni år var sørlendingen statssekretær i Finansdepartementet – og i tillegg tjenestegjorde han tre år ved Statsministerens kontor tidlig på 90-tallet. «Belønningen» var rimelig nok: Først noen år som direktør i Distriktenes utbyggingsfond, senere som mangeårig direktør i Kredittilsynet.

Bjørn Skogstad Aamo er nok den mest eklatante typen på fagøkonomer som veksler mellom rollene som politiker og embetsmann, og der statssekretærvervet passer som hånd i hanske for personer som i gemytt og legning er like mye byråkrat som politiker.

Eivind Reitens vei var først å klatre til topps som leder av Senterungdommen i 1979, etter å ha fullført utdannelsen som sosialøkonom. Som Skogstad Aamo fikk også Reiten sjansen som statssekretær i Finansdepartementet noen år tidlig på 80-tallet. Den joviale senterpartimannen trivdes godt under den like joviale høyrepolitiker og sjef Rolf Presthus. Eivind Reiten spilte kortene godt, for etter valget i 1985 mente både Kåre Willoch og Presthus at statssekretæren var etlet til større oppgaver: Han ble fiskeriminister. Fire år etter var tiden inne til å overta ledelsen for Olje- og energidepartementet. Veien videre er velkjent. Etter å ha tjenestegjort i Norsk Hydro gjennom hele 90-tallet var det ingen overraskelse at han ble generaldirektør i selskapet i 2001.

Med de varslede endringene av SV-statsråder i regjeringen sist uke, kommer høyst sannsynlig nye statssekretærer også. For noen av dem kan den nye jobben være et viktig steg på veien til flere toppstillinger.