Kappløpet mot bunnen

Kritikere beskriver dagens tekstilindustri som et kappløp mot bunnen, hvor importører i nord kontinuerlig jakter på billige fabrikker i sør for å kunne konkurrere på stadig mer prisbevisste markeder. I Norge betyr det at ivrige shoppere kan handle plagg de knapt bruker før de legges til side. I land med mindre kjøpekraft er er naturlig nok sløsingen mindre, men harde tider gjør at prispresset på klær ikke blir mindre av den grunn.

De som betaler prisen er fabrikkarbeidere i land som Kina, Bangladesh, Kambodsja og India som tvinges til å legge inn svært lange dager for svært lav lønn. Det handler om timelønner helt ned mot en norsk krone, med de boforholdene, det kostholdet og de helseproblemene som følger med. I tillegg risikerer mange å bli utsatt for alt fra slitasjeskader til helseskadelig forurensning og brannkatastrofer, og en del steder er det også forbundet med livsfare å fagorganisere seg.
Mot slutten av fjoråret inntraff det flere branner ved tekstilfabrikker i Asia. I et tilfelle i Bangladesh omkom mer enn 110 mennesker. Bygningen manglet nødutganger og brøt alt som ville vært av sikkerhetsregler i de landene hvor fabrikkens kunder hadde sine kontorer.
– Det har vært tilfeller hvor hele fabrikker har rast sammen fordi bygningene overhode ikke var vedlikeholdt, sier Carin Leffler. Hun er koordinator for den norske delen av Clean Clothes Campaign, en internasjonal organisasjon som jobber for å bedre tekstilarbeidernes levekår.  
– Fortsatt ser vi at mange merkeprodusenter baserer seg på lavest mulig pris, raskest mulige leveranser og hyppige skifter av leverandører. Dette går i stor grad på bekostning av arbeidernes rettigheter. I Banglaadesh har det vært omlag 10 ulykker med døde eller mange skadde som resultat. Det er ingen overdrivelse å si at en fabrikkarbeider i Bangladesh utsetter seg for fare bare ved å sette seg ned for å jobbe bak en symaskin, slår hun fast.

Code of conduct

Flere av aktørene på det norske klesmarkedet har blitt kjørt kraftig i mediene vinter på grunn av forholdene i produksjonslandene. Særlig har det gått ut over Hennes & Mauritz som i en svensk TV-dokumentar ble beskyldt for å benytte fabrikker som betaler ned mot to kroner timen, samt for å omgå skattereglene i Bangladesh ved å operere gjennom skatteparadiser. Merkevareselskapene innrømmer at de produserer billig, men hevder at de gjør det de kan for å forbedre forholdene for de ansatte ved sine fabrikker.
– Minstelønnen er dessverre fortsatt for lav i enkelte land og dette er en utfordring for hele bransjen sier Kristin Fjeld i H&M Norge.

– H&M mener at alle som arbeider i fabrikkene i de landene vi kjøper klær fra skal kunne leve av lønnen sin og bli behandlet bra. Dette kravet har vi også formulert i vår «code of conduct», som bygger på FNs deklarasjon om grunnleggende prinsipper og rettigheter i arbeidslivet, samt konvensjonen om barns rettigheter. Vi stiller krav til våre leverandører i forhold til lønn, arbeidsforhold, sikkerhet, arbeidernes rettigheter og vi krever at ingen benytter barnearbeidere. I dag følges dette opp av 150 personer i H&M, som reviderer og følger med om våre leverandører etterlever kravene. I 2011 gjennomførte vi 2024 fabrikkrevisjoner. 85 prosent av disse var uanmeldte, fremhever hun.
Stormberg er den klesprodusenten i Norge som har høstet mest anerkjennelse for sitt arbeid med samfunnsansvar. Steinar Olsen, som startet bedriften i 1998, er fortsatt eieeier og administrerende direktør. Han har hatt bærekraft i forhold til både miljø og samfunn som rettesnor fra første dag.
– Jeg har alltid ønsket å drive egen virksomhet, men det har vært viktig for meg at en slik virksomhet skulle være bærekraftig og ikke bare kommersielt lønnsom. Jeg ville opplevd det som meningsløst å drive et selskap hvor min egen lønnskonto var den eneste målsettingen med driften, sier han.
– Er det noe ved din forretningsfilosofi som gjør driften vanskeligere enn om du hadde vært mer enøyd kommersiell?
– Noen tiltak koster, som å gjøre bedriften klimanøytral. Vi sparer penger ved å begrense reising eller ved ikke å bruke lys når lokalene er stengt, men vi bruker penger ved å bidra til finansiering et vindkraftprosjekt i Kina som nøytraliserer de utslippene driften vår tross alt medfører. I tillegg mister vi kanskje noen kunder på at vi er restriktive med bruken av pels og skinn. Vi bruker konsekvent ikke pels, og vi bruker bare skinn fra dyr som er avlivet i forbindelse med matproduksjon. I sum er imidlertid prinsippene om sosial og miljømessig bærekraft absolutt lønnsomme for bedriften.
– Det er lett for deg å tenke slik, du som er både administrerende direktør og eneeier?
– Det bør ikke være umulig for en sjef i et «vanlig» aksjeselskap å tenke bærekraft heller. Men at det er kortere vei fra tanke til handling i et selskap som vårt, er helt sikkert riktig.
Filosofien om bærekraft omfatter også forholdene hos bedriftens leverandører. Stormberg produserer i Kina, og en del av bedriftens politikk er at man ikke bytter verken produksjonsland eller fabrikker i den hensikt å minimere kostnadene til enhver tid.
– Våre 27 fabrikker i Kina betaler i snitt 128 prosent over myndighetenes minstelønn basert på 40 timers uker. En eventuell overtid kommer selvsagt i tillegg. Hvor mye dyrere produktene våre blir gjennom disse ekstra lønnskostnadene kan jeg ikke si, for det er så uaktuelt for oss å opptre på noen annen måte at vi ikke har regnet på alternativene. Det hører for øvrig med i bildet at fabrikker som betaler bra får beholde sine beste ansatte, noe som i neste omgang gjør produktene de lager for oss bedre, framhever Steinar Olsen.

Åpne leverandørlister er viktige

Alle produsenter som ønsker å ha et godt omdømme i den rike delen av verden vil hevde at de arbeider hardt for å forbedre forholdene hos sine leverandørfabrikker i Asia. Noen vil innrømme problemer som de vil hevde ligger utenfor importørens kontroll, andre vil mene å ha sørget for at «deres» fabrikkansatte har det bedre enn de fleste andre i de aktuelle landene.
Men det er de færreste som stiller seg åpen for å bli tittet i kortene. Ifølge Clean Clothes Campain er det bare tre aktører på det norske markedet som offentliggjør alle fabrikkene de produserer hos. Det er Stormberg, BJ Sport og Helly Hansen.

– Hvorfor er denne åpenheten så viktig, Carin Leffler?
– All åpenhet er viktig, det er for eksempel viktig å være åpen om hvilke etiske retningslinjer man har, hvilke krav man stiller og hva man gjør for å kontrollere. Denne formen for rapportering er imidlertid de fleste villige til, for alle vil jo gjerne fortelle hvor flinke de er. Problemet er at det ikke er mulig for utenforstående å få dette verifisert hvis man ikke fritt kan velge hvilke fabrikker man vil besøke. Mange importører sier at de selv inviterer studenter og journalister og andre til sine fabrikker, men dette er besøk som har begrenset verdi dersom de utenforstående selv ikke kan velge tid og sted.
Det mest brukte argumentet blant de som ikke ønsker å offentliggjøre sine lister er frykt for at konkurrenter kan «stjele» de gode leverandørene. Carin Leffler viser til en rapport Fremtiden i våre Hender utga i 2011. Den viser at ingen av selskapene som i dag opererer med åpne leverandørlister har rapportert om negative konsekvenser knyttet til dette.
 Likevel ønsker ikke Annabelle Lefebure-Henriksen, CSR-ansvarlig i Varnergruppen, å endre praksis.
– Å utvikle gode leverandører som tilfredsstiller våre krav til kvalitet, produktsikkerhet, levering og samfunnsansvar er både tids- og resursskrevende. Det er derfor vi, i likhet med de fleste av våre konkurrenter, ikke offentliggjør lister med produsentnavn. Vi registrerer at noen bedrifter har andre erfaringer på dette området. Åpenhet er likefullt meget viktig for oss og vi utarbeider hvert år rapporterer om dette som er fullt offentlig tilgjengelige. Vi deler gjerne informasjon om vårt CSR-arbeid og gir leverandørinformasjon om spesifikke produkter til kunder og organisasjoner dersom noen ønsker det.
– Men hva er din kommentar til at de som praktiserer full åpenhet sier at de aldri har opplevd at dette har skadet dem?
– Som sagt, vi følger samme policy som våre hovedkonkurrenter. Policyen er grunnet i konkurransemessige forhold, ikke i frykt for at journalister eller andre skal avdekke kritikkverdige forhold.
H&M følger samme linje.
– Per i dag offentliggjør ikke H&M leverandørlistene av konkurransehensyn. Blant annet henger dette sammen med at H&M jobber svært grundig med de rundt 750 leverandørene, og bruker mye tid og ressurser på å utvikle kompetanse hos disse. Det er beklagelig at dette oppfattes som at vi ikke er åpne, og av den grunn har vi en god stund vurdert en offentliggjøring av listene. Når og hvordan vi eventuelt gjør dette kan vi ikke si noe mer om i dag. Det å være åpne og transparente er viktig for H&M, og det er også derfor vi ofte har besøk av media eller andre interessenter på fabrikkene vi kjøper fra. H&M, som en innkjøper, setter ingen regler for hvilke fabrikker som kan besøkes, sier Kristin Fjeld.
Steinar Olsen i Stormberg sier rett ut at dette er en argumentasjon han ikke tror på.
– Når noen hevder at de ikke kan være åpne av konkurransehensyn, er det etter mitt skjønn bare tull. Vi har lagt detaljerte fabrikklister ut på nett siden 2005 og det har aldri skaffet oss problemer. Jeg tror ønsket om hemmelighold handler om at man ønsker å skjule et eller annet. Et annet interssant fenomen er jo at ingen hemmeligholder hvilke fabrikker man benytter i Skandinavia eller andre steder i Nord Europa. Hemmeligholdet kommer når man produserer i fattige lavkostland, da er det plutselig veldig nødvendig.
– Ingen har forsøkt å stjele fabrikkapasitet fra dere?
– Vi har hatt et par tilfeller hvor virksomheter har tatt kontakt med fabrikker som produserer for oss og spurt om å få kopiere noen av produktene våre. Det har fabrikken nektet å gjøre, noe som er helt logisk. En fabrikk som får godt betalt og blir godt behandlet, har ingen grunn til å svikte en lønnsom kunde. De som risikerer å få kapasiteten stjålet er kunder som betaler fabrikken så dårlig at ledelsen der har grunn til å se seg om etter noe bedre, mener Olsen.
I likhet med mange av de store vil heller ikke Moods of Norway offentliggjøre hvem som syr deres produkter. Men administrerende direktør Nils Are Karstad Lysø begrunner ikke dette med frykt for å miste tilgangen til sine beste fabrikker. Hans bekymringer handler om piratkopiering.
– Jeg opplever den norske debatten om offentliggjøring av fabrikklister som overforenklet. Dette er et stort og viktig tema, som ulike produsenter naturligvis i forskjellige grad er eksponert for. Vi legger stor vekt på råd fra Norsk Forening mot Piratkopiering. Deres viktigste argument er at offentlige lister vil gjøre problemet med piratkopiering og uetisk produksjon enda større enn det allerede er.
– Men du trenger ikke arbeidstegninger for å piratkopiere. Det holder vel å kjøpe et plagg i butikken, sprette det opp og tegne av delene?
– Poenget er at piratenes jobb er mye mer lukrativ om de får tak neste års kolleksjon, og for å lykkes med det må de inn i fabrikkene.
– Stoler dere så lite på fabrikkene dere samarbeider med?
– Slett ikke, men så lukrativt som piratkopiering kan være, er fristelsene store for både bestikkelser og trusler overfor fabrikkansatte eller ennå verre, utpressing ved at man kidnapper ansatte eller deres familiemedlemmer. Summen av alle disse grunnene gjør at vi ikke ønsker å legge noen oversikt over alle våre fabrikker ut på nett i full offentlighet. Vi legger vekt på andre mekanismer, som for eksempel avtaler og uavhengige kontroller for å sikre at våre leverandører opptrer skikkelig.

Ja til samfunnsansvar, tja til fabrikklister

Både Varner-Gruppen, Stormberg og Moods of Norway er medlemmer av Initiativ for Etisk Handel (IEH). Dette er en organisasjon med 124 medlemsvirksomheter i både privat og offentlig sektor, og de har alle forpliktet seg til å fremme menneskerettigheter, arbeidstakerrettigheter, utvikling og miljø i internasjonal handel.
IEH krever imidlertid ikke at medlemsbedriftene legger sine leverandørlister ut på nett, noe som har fått Clean Clothes Campaign til å anklage organisasjonen for unnfallenhet og for å «resirkulere» det de mener er tekstilbransjens tvilsomme argumenter.
– At medlemmene rapporterer åpent om alle relevante aktiviteter er en helt sentral del av forbedringsprosessen i forhold til leverandørene, sier daglig leder Per N. Bondevik. Han mener man bør ta på alvor at store klesprodusenter offentlig rapporterer at de er opptatt av sosialt ansvar og anstendige arbeidsforhold. Rapportene skal selvsagt leses med et kritisk blikk sier han, men samtidig påpeker han at det ikke finnes noen enkel og kjapp løsning på menneskerettighetsutfordringene i global handel.
– Når det gjelder Stormberg tror jeg at den klare viljen fra toppledelsen, tålmodigheten i samarbeidet med leverandørene og den tydelige integreringen av etiske prinsipper i den daglige forretningspraksisen er viktigere faktorer enn offentliggjøringen av navnene på produsentene.
– Men denne åpenheten gjør at bedriftens hederlige omtale av seg selv kan etterprøves. IEH risikerer ikke å bli lurt av Stormberg slik dere faktisk kan bli av medlemmer som nekter å følge dette eksemplet?
– Jeg ser det poenget. Jeg er for mer åpenhet, inkludert informasjon om hvor varene er produsert, og jeg skulle gjerne sett en lovendring som påla alle som importerer et produkt til Norge å opplyse hvor det er laget. Jeg mener det er viktig å lytte til de bedriftslederne som sier at de ikke har negative erfaringer med dette. Hensikten med IEH er imidlertid å få virksomhetene vi organiserer til å gjøre mer enn de ellers ville gjort, og vår vurdering så langt har vært at vi får større effekt av vårt arbeid ved å fokusere på åpenhet om framdrift og planer i arbeidet med etisk handel, uten å kreve åpne leverandørlister av våre medlemmer, sier Per N. Bondevik