Island på vei opp av asken

Island ser ut til å ha avsluttet 2011 med en de facto vekst i sitt bruttonasjonalprodukt. I tredje kvartal vokste øy-statens økonomi med hele fire prosent – ekspertene regner med at islendingene vil ha en BNP-vekst på 2,5 prosent gjennom hele 2011. Det er en massiv forbedring etter fallet på nesten fire prosent som landet opplevde i 2010 og det store fallet på hele sju prosent i 2009. I mai i år ble dessuten Islands kredittverdighet hevet fra «negativ» til «stabil» av kredittratingbyrået Fitch. Fitch regner med at utsiktene til videre vekst er gode, – etter to tøffe år med harde tak for islendingene (se figur). 

Grunnen til de vanskelige tidene er at Island kullseilte i finansstormen i 2008. Alle landets store banker gikk konkurs så og si over natten 6. oktober 2008, med Landsbanki og Kaupthing i spissen. 

Brå slutt på festen

Med de to bankenes kollaps sprakk hele den boblen av «salg og gjensalg» av virksomheter og lån på disse som i årevis hadde drevet frem en kraftig velstandsvekst på øya. 

Reykjavik-børsen ble nidoblet i verdi fra 2003 til 2008, og hovedgrunnen var en voldsom vekst i banksektoren på Island kombinert med fri flyt av kapital gjennom EØS-avtalen. Bankene var blitt landets store industri, på linje med fiske og aluminium. 

I de «fete» årene mesket islendinger flest seg med å pusse opp sine hus, kjøpe seg bil nummer to eller en stor Land Rover. De reiste på lange ferieturer, og levde godt. Tilsvarende kunne islandske selskaper ekspandere i utlandet med penger som i realiteten ikke fantes. 

Island ble raskt rikt på denne måten – og raskt fattig igjen. Da bankene raknet røk resten fort etter. Eiendomsmarkedet kollapset, arbeidsledigheten steg i været, og regjeringen så seg nødt til å halvere den islandske kronen. 

Det siste grepet kan ha lagt grunnlaget for det comebacket Island nå ser ut til å ha begynt på, takket være kriselån fra IMF og andre nordiske land.

– Island er godt på vei til å lykkes med et eksportbasert økonomisk comeback, sa landets økonomiminister Árni Páll Árnason under en IMF-konferanse i Reykjavik 27. oktober med det treffende navnet «Icelands recovery». 

– Gjennomsnittshusholdningen på Island har mistet 30 prosent av sin kjøpekraft siden 2008, og landet har nå overskudd på handelsbalansen som tilsvarer ti prosent av GDP, sa Árnason. 

Islandsk krone falt til halv verdi etter devalueringen i 2008. Grepet reduserte kjøpekraften til islendingene, men økte konkurranseevnen. Dermed økte eksporten, mens importen minket. 

– Hadde ikke islendingene vist vilje til å stå sammen om å få til omstillingen, ville resultatet blitt krav om kompensasjon og flere runder med inflasjon. Det skjedde ikke på Island. Inflasjonen ble på ett år tatt ned fra nær 20 prosent til nær 2 prosent, sier Svein Harald Øygard, den norske McKinsey-konsulenten som for en periode var sentralbanksjef på Island i 2009. 

Han spådde allerede da at ting ville gå bedre i 2010, og fallet i økonomien ble da også mye mindre ille i 2010 enn i 2009. 

– Fallet i Islands bruttonasjonalprodukt etter finanskrisen var mindre enn en del andre europeiske land, blant dem Latvia, påpeker Thorvaldur Gylfason, økonomiprofessor på Islands universitet. 

– Konsekvensene av krisen viste seg å være mindre enn vi så for oss i starten, sier han til Mandag Morgen. 

– Arbeidsledigheten var en stund høy, men den ble aldri høyere enn ti prosent. I dag er den nede igjen i sju. Redningspakken fra IMF og lånene fra andre land i Norden er den viktigste nøkkelen til denne vellykkede snuoperasjonen, sier professoren. 

Fortsatt skygger

Imidlertid ligger det fortsatt mørke skyer over Island. 

– Reformene har ikke hatt så stor suksess som de kunne hatt. Det skyldes at mange er implementert senere enn planlagt, og flere politiske problemer, sier Gylfason. 

Han tror det vil ta mange år før Islands BNP igjen er på høyde med det skandinaviske. I tillegg opplever landet høy migrasjon. 

– Det er betydelig utvandring på gang, særlig til Norge, men statistikken har mørketall da mange utvandrere forblir registret på Island, selv om de tar seg jobber i utlandet. 

Makroøkonomi er én side av krisen. Noe annet er hverdagen for islendingene. Særlig for den femtedel av husholdningene som har problemer med å få endene til å møtes etter kollapsen. 

– Bankene, to av dem nå under kontroll av amerikanske hedgefonds, kritiseres for å skrive ned lån til businesskunder, men ikke gjøre noe særlig for å lette betingelsene til husholdninger som sliter, sier Gylfason. 

I mange tilfeller har i praksis bankene helt overtatt beboeres hus – men leier dem ut igjen til de samme, fordi det ikke finnes noen å selge til. 

Gylfason bekymrer seg også over at mange av de valutapolitiske grepene som bare skulle vare to–tre år ser an til å vare i fem–seks. 

– Det kaster skygger over comebacket. Investeringer i og tilliten til islandsk næringsliv er også lav, sier han. 

Island har fortsatt en gjeld på 80–90 prosent av landets BNP, og kredittratingen er ikke kommet høyere enn BB+. Islendinger er redde for at folk fra utlandet skal utnytte denne svakheten. Nylig bød en kinesisk forretningsmann, Huang Nubo, på 300 kvadratkilometer i Nord-Island. Det skapte furore på Island. 

Tøff snuoperasjon

Den islandske staheten og viljen til å styre egen skute kan være grunnen til at islendingene har omstilt seg så raskt. IMF drar i dag frem Island som et forbilde på strukturtilpasning. Der andre land innfører to–tre ordninger, gjennomførte Island over 25. Snuoperasjonen begynte allerede da konkursen traff. 

Foruten eksport har mange små IT-firmaer bidratt til veksten, samt en økning i turismen, etter at varer og tjenester på Island ble «dobbelt så billig» med devalueringene av den islandske krona. Den avgåtte statsministeren Geir Haarde, som i sin tid fikk det meste av skylden for krisen sammen med landets sentralbanksjef, vil nå gjerne ha litt av æren for gjenreisingen. Det var hans regjering som lot bankene gå konkurs. 

I dag er han stilt for riksrett for å ha ansvar for å ha dratt landet ut i krisen, men han mener i stedet historien har vist at hans grep var det rette. I motsetning til hva land i Sør-Europa gjorde, lot Haardes regjering bankene gå konkurs. 

– Vi måtte la dem gå. De var konkurs. Og nå i ettertid har det vist seg som en korrekt beslutning, sa Haarde til BBC da han forklarte seg til riksretten første gang i sommer. Til Mandag Morgen utdyper han; 

– Vi innførte hastelover allerede den 6. oktober som omorganiserte prioriteringsrekkefølgen i konkursbo, slik at innskuddseiere kom først, og aksjonærer kom etter dem, sier han.

Haarde styrte Island fra 2007 til januar 2009 og hans regjering ble kastet i et ekstraordinært valg i april 2009. Men først lot han altså bankene gå over ende. 

– Vi hadde allerede overtatt tre fjerdedeler av bankene med statens penger og tenkte at det var nok til å redde systemet. Men det var det ikke. Da sa vi «hit, men ikke lenger» og valgte å ikke redde bankene med skattebetalernes penger, sier Haarde. Han husker blant annet at EU-kommisjonens formann ringte ham etter dette valget. EU-borgere, særlig fra Storbritannia og Nederland, hadde mye penger i islandske banker. 

– Staten overtok bankene, som ble formet som nye enheter. Folk kunne hente penger i minibanker som før, heve sin lønn og betalingssystemet fortsatte å virke. Denne delen av bankdriften kollapset aldri. Mirakelet i disse vanskelige døgn var at vi fikk banksystemet til å fungere. Uten det hadde ikke lenger folk handlet mat. Vi ville sett matopptøyer i Island, sier han. 

– Det som skjer i Sør-Europa i dag, viser at det var riktig det vi gjorde. Vi sørget for at de som tapte på dette, var de som i egen uansvarlighet hadde lånt islandsk banker for mye penger, sier Haarde til Mandag Morgen. 

Arnasson kaller dette å nekte å «sosialisere tapene» i bankene. 

– Islendinger har muligens mistet banksystemet sitt, men de ble spart for byrden med å nasjonalisere privat gjeld, sa ministeren på IMF-konkurransen i oktober. 

Hans regjering var imidlertid villig til å ta byrden med nederlandsk og britisk gjeld. Over 400 000 kunder fra disse landene mistet sine penger da bankene kollapset, til sammen 5 milliarder euro fra britene og nesten 2 milliarder fra nederlendere. 

De britiske og nederlandske regjeringene har måtte betale det mest av dette til innskyterne, og krever nå å få det erstattet av Island, fordi de lot bankene gå konkurs. 

Den britiske regjeringen tok så menn i bruk landets terrorlover og frøs alle islandske aktiva i Storbritannia. De har også truet med å stoppe IMF-lån til Island. 

Den islandske regjering gikk derfor med på å dekke deler av tapene gjennom den såkalte «Icesave-avtalen». Avtalen ble imidlertid stanset av den islandske presidentens veto og deretter i to folkeavstemninger. I ettertid har det vist seg at det var nok verdier igjen i konkursboet til å betale det meste av gjelden uansett. 

Ifølge de siste estimatene fra bostyret vil boet få inn minst 8 milliarder euro. 

En av dem som kanskje forutså alt dette – eller burde gjort det – er den profesjonelle spåkonen Sigrid Klingenberg. Hun er en av Islands mest markant «spaukóer», og hennes horoskop for året som kommer gjengis ofte hvert nyttår i danske medier som «volvens spådommer». 

Hun spådde ikke finanskrisen i 2008-horoskopet, men nå spår hun at det vil gå bedre med Island etter hvert. 

– Krisen gjorde oss fattigere, men den brakte oss nærmere hverandre, sier hun til Mandag Morgen. 

Om fremtiden sier hun at Island gikk «fort ned, men vi skyter fort opp». 

– Eksporten har bare vokst og vokst og vokst. Folk lager små selskaper, og folk over hele øya gjør ting de ikke ville gjort om ikke hadde fått denne krisen. I 2008 sa jeg at det blir 3–4 år før det blir balanse. Nå er det gått 3 år og nå ser det jo godt ut, sier hun. 

– Om få måneder vil det være dobbelt så bra som nå, sier hun.