Historisk stor utskifting av LO-topper

Muligens har det aldri i LOs historie vært forberedt så mange endringer i toppledelsen samtidig som på årets LO-kongress. Fem eller seks plasser i LOs toppledelse skal fylles med nytt blod – de såkalte LO-sekretærene er på valg. Til sammenlikning var det i 2009 bare to som ble skiftet ut, og siden andre verdenskrig er det kun 35 personer totalt som har sittet i LOs ledelse.

Aller viktigst av de nye vervene som skal fylles er toppledervervet. LOs leder siden 2007, Roar Flåthen, må gå av på grunn av aldersgrensa på 60 år. Hans to nestledere, Gerd Kristiansen og Tor-Arne Solbakken, stiller begge til kamp for å overta. I tillegg tar hverken Ellen Stensrud, Trine Lise Sundnes eller Kristian Tangen i dagens ledelse gjenvalg og Bente Halvorsen døde i kongressperioden uten å bli erstattet. Dermed er minst fem plasser «åpne» for maktkamp foran årets LO-kongress på Folkets Hus fra 3. til 7. mai. 

– Det blir et spennende valg. De ulike forbundene vil kjempe om å få valgt inn sine folk. Hvilken ledelse LO velger på denne kongressen kan være bestemmende for hvem som blir sittende i ledelsen også i flere kommende kongressperioder, og dermed viktig for hvor organisasjonen går i tiden fremover, sier FAFO-forsker Kristin Nergaard til Agenda Mandag Morgen.

Potensielle konflikter

LO står overfor flere tunge utfordringer i årene fremover, som den nye sjefen må forholde seg til på ett eller annet tidspunkt:

• LO mister tyngde: En fallende andel av de fagorganiserte er LO-medlemmer, særlig privat sektor svikter LO. 
• Utdanningsstrid: En konfliktlinje mellom høyt utdannede og fagutdannede yrkesgrupper bobler inder overflaten. 
• Privat vs. offentlig: Forbundene som organiserer ansatte i offentlig sektor blir stadig sterkere i forhold til de som organiserer ansatte i privat sektor. 
• Politikk vs. lønnspørsmål: Mens LOs brede medlemsmasse er mest opptatt av arbeidsstidsspørsmål og lønn, ønsker særlig de tillitsvalgte i de ulike forbundene å fronte spesielle politiske saker – gjerne i opposisjon til LOs toppledelse og Arbeiderpartiet (se tekstboks). 
• Skjebnefellesskapet med Ap: Enkelte forbund er prinsipielt i mot å gi økonomisk og politisk støtte til Arbeiderpartiet - nesten som SVs motstand mot monarkiet. I år vil pengestøtten nå nye rekorder, og det skaper murring blant mange medlemmer.  

Posisjonerer seg for fremtiden

Mange av LOs 22 forbund har kastet inn sine forslag til kandidater de mener bør sitte i LO-ledelsen gjennom årets valgkamp og inn i fremtiden. Handel og Kontor har for eksempel lansert sin nestleder, Peggy Hessen Følsvik, mens «oljearbeider-forbundet» Industri Energi har lansert sin Frode Alfheim. «Montørforbundet» EL & IT har lansert hovedkasserer Terje O. Olsson, mens de høyskoleutdannede forbundene i LO har foreslått Ingunn Strand Johansen fra «barnevernspedagog-forbundet» Fellesorganisasjonen. LOs nest største forbund, «industriforbundet» Fellesforbundet, har lansert sin forbundssekretær, Hans Christian Gabrielsen. 

Kampen om ledervervet står mellom to nokså samstemte kandidater. Det er blant de nye i sekretariatet vi muligens vil finne fremtidens LO-boss.

Ifølge LO-historiker, Trond Bergh ved Senter for næringslivshistorie på Bl, er Gabrielsen mulig kandidat som ny toppleder i 2017. 

– Det skal være inngått en taktisk allianse mellom Fellesforbundet og Fagforbundet. Om Fagforbundet får sin Gerd Kristiansen nå, så får Fellesforbundet Gabriselsen som LO-leder fra neste kongress. Det er i så fall typisk for det uformelle spillet i kulissene før kongressene, har Bergh uttalt til Morgenbladet. 

Mellomvalg uansett

Da Yngve Hågensen ble valgt til LO-leder i 1989 skjedde det etter kampvotering mot Statstjenestemannkartellets leder Nils Totland. Det var første gang siden krigen det ble kampvotering om LOs øverste verv. Denne helgen kan bli andre gang, men likevel er årets ledervalg ifølge politisk kommentator i NRK, Magnus Takvam, «bare et mellomvalg uansett hvem som velges». – Begge kandidatene må uansett gå av for aldersgrensen på 60 år ved neste kongress, sier Takvam. 

Den manglende «thriller-stemningen» bekreftes av mange LO-tillitsvalgte Agenda Mandag Morgen har snakket med. Blant andre Ørjan Myrmel, leder av Bergen og omegn LO. 

– Her hos oss i Bergen er det faktisk veldig lite snakk om dette med lederkampen, sier han. 

Flere andre fagorganiserte og tillitsvalgte Agenda har snakket med, sier det samme og avisen Morgenbladet omtalte nylig kandidatene som «henholdsvis Hipp og Happ». Begge støtter LOs nåværende politiske linje i nesten alle spørsmål og i likhet med alle som noen gang har vært i LO-ledelsen, er de medlemmer av Arbeiderpartiet.

En «fireårskandidat» er dessuten ikke mye i LO-sammenheng. Yngve Hågensen satt i tolv år, og før ham satt Tor Halvorsen i ti år, og Gerd Liv Valla skulle sittet minst åtte. Ingen slår imidlertid LO-kjempen Konrad Nordahl, som styrte LO fra 1939 til 1965. 

Privat vs offentlig interesser

Roar Flåthen overtok roret etter en krise – da Valla måtte gå i 2007 på grunn av striden med Ingunn Yssen og Vallas lederstil. Han ble gjenvalgt uten vansker på kongressen i 2009, men i 2013 er første gang lokket igjen tas av for de mange interessekonflikter som bobler innad i LO, blant annet mellom ulike forbund og mellom privat og offentlig sektor. 

Tor-Arne Solbakken regnes i denne sammenheng som «privat sektors mann». Han støttes blant annet av «funksjonærforbundene» Norsk Tjenestemannslag, som han kommer fra, og Handel og Kontor. Solbakken har erfaring fra industrien og mange tror han er best på å holde kontakt med de borgerlige om det blir regjeringsskifte i høst. Gerd Kristiansen er derimot «offentlig sektors dame», og støttes spesielt av LOs største forbund, Fagforbundet, som ledes av Jan Davidsen og som organiserer offentlige ansatte, spesielt i kommunene. 

Det var denne konfliktlinjen, mellom privat og offentlig sektor, valgforskeren Frank Aarebrot mente kom frem i 2009, da LO stemte over forlag om endringer i EØS-avtalen: «Forbund i offentlig sektor var pådrivere for dette vedtaket, mens eksportnæringene er i dyp krise og er irritert på folkene fra offentlig sektor som blander seg borti dette,» sa Aarebrot til LO Aktuelt. 

Et forslag om å ta arbeidslivet ut av EØS er foreslått også i år. Men blant annet fordi norsk fagbevegelse vant den såkalte verftsstriden mot NHO om at også verftsarbeidere fra Øst-Europa må betales med norsk tariff, er ikke saken like splittende som forrige gang – et nei får neppe flertall. 

EØS-saken er et tegn på at den økende «offentlig-sektorifiseringen» av LO ligger som en latent konflikt i sammenslutningen. LO taper nemlig terreng generelt, men i privat sektor spesielt. I offentlig sektor er utviklingen nesten motsatt. 

– LO har fått mange nye medlemmer i offentlig sektor. Det er med å endre styrkeforholdet internt mellom de offentlig LO-ansatte og de private. For noen år tilbake ble det spådd at det kunne undergrave LOs støtte til frontfagsmodellen i lønnsettingen, der konkurranseutsatt privat sektor setter rammen for oppgjørene før andre sektorer forhandler. Men modellen har ikke mistet oppslutning, sier Nergaard i FAFO.

Frontfagsmodellen ble historisk utformet i et internt kompromiss i LO i 1935 – mellom industriarbeiderne, som måtte konkurrere mot utenlandske industriarbeiderlønninger, og byggarbeiderne som ikke måtte. 

– Veksten i offentlig sektor har ført til at man har fått store og sterke forbund som har bidratt til en litt endret forståelse av hvordan resultatene har skal overføres til andre bransjer, mener Nerggard. 

Fall i fagforening

Enighet om frontfag til tross, LOs innflytelse trues likevel på flere felt. Den «LO-tunge» industrien tappes for arbeidere, samtidig som den typisk uorganiserte tjenestesektoren øker i antall sysselsatte. Men LO taper ikke bare styrke i forhold til alle dem uten organisering. Mange nye lønnstakere, særlig de med utdanning, melder seg heller inn i paraplyene Unio og Akademikerne. 

Derfor hjelper det ikke at LOs medlemstall har gått opp fra vel 800.000 i 2000 til snart 900.000. Arbeidstyrken har vokst mer i samme periode, og denne veksten går til andre enn LO. LO organiserer ifølge LO Aktuelt nå bare 26,2 prosent av alle lønnstakere i Norge. I 1980 var tallet 38 prosent, og i 1990 33 prosent.

– Den relative tilbakegangen for LO skyldes først og fremst endringen i arbeidslivet, sier Nergaard, men minner om at norsk LO, i motsetning til svensk og dansk, har klart å samle både «arbeidere og funksjonærer» i samme organisasjon. 

I 2012 ble det vervet over 67.000 nye medlemmer til LO. Samtidig var det mer enn 52.000 medlemmer som meldte seg ut eller gikk bort. LOs relative del av fagorganiseringen har altså falt, selv om fagorganiseringsgraden i Norge lenge har ligget fast på 50 prosent av alle yrkesaktive. 

Den er imidlertid under press, ikke minst på grunn av arbeidsinnvandringen og innvandrerbefolkningen, der organisasjonsgraden er om lag 15 prosent lavere enn for befolkningen ellers. 

Medlemsmasse til høyre

– Kombinert med vekst i servicesektoren og en krympende industri, vokser offentlig sektors makt i LO, påpeker NRKs Magnus Takvam. 

Mange mener det fører til at LOs mange tillitsvalgte langsomt beveger seg politisk mot venstre, samtidig som mange av medlemmene personlig stemmer Høyre og Frp. En meningsmåling NTB publiserte i januar viste at selv om 40 prosent av LOs medlemmer stemmer Ap, svarte 25 prosent at de ville stemme Høyre til høsten. 

Det kan bety at det på sikt vil bli konflikt både mellom ledelsen i LO, som er tilnyttet ledelsen i Arbeiderpartiet, de tillitsvalgte, som i mange tilfeller tilhører venstresiden i Ap eller SV og de mange i medlemsmassen, som er fordelt på hele den politiske skalaen. En ytterligere forsterking av venstresiden er at de regionale grupper av LO i Bergen, Trondheim og Oslo, tidligere kalt Sam-orgene, har hatt egne delegater til Kongressene. – Disse delene av LO har ofte de mest aktivistiske tillitsvalgte, som for eksempel Roy Pedersen i Oslo, sier Takvam. – Fylkesorganisasjonene er dessuten finansiertav Fagforbundet, ikke av LO selv. 

Misnøye med «hybriden» av de fagforbund-betalte fylkeslagene er bakgrunnen for et forslag fra Fellesforbundet til årets kongress om sterkt å svekke fylkesorganisasjonene.

Folkedebatten

En mulig konflikt i LO er at ledelsen har politikk i fokus, men grasrota har fagforeningssakene i fokus. 

– Fagbevegelsen som sådan er blitt mer og mer politisk. LOs styrke er at de kan levere moderasjon i bytte mot å få reformer. Men de mest aktive tillitsvalgte i fagbevegelsen er tradisjonalister som kjemper på sine felt. Du vil over tid kunne få spenning mellom aktivistene i grasrota og den pragmatiske toppen, mener Takvam, som ser en fremtidig konfliktlinje i LO hvis avstanden mellom hva ledelsen ønsker og hva de tillitsvalgte er opptatt av blir for stor.

Hva de tillitsvalgte er opptatt av blir tydelig i den store medlemsdebatten på nettstedet debatt.lo.no, et prosjekt LO har kjørt i forkant av Kongressen for tredje gang på rad. 

Her skriver for eksempel Bjørn Inge J. Ekaas i Industri Energi at han vil «ha en tidligere pensjon for skiftarbeidere. Livslangt skiftarbeid gir kortere levealder. Pensjonsalderen burde senkes med 1 år for for eksempel hvert tiende år man jobber fulltids skiftarbeid,» skriver han. Eli Kristine Ekeren i Fagforbundet vil at «Det bør være forskjell på kvelds og natttillegg. Det er ikke det samme å jobbe en senvakt som en nattevakt, og på nattevakten får du ikke tillegg for de siste 90 minuttene».  LOs grasrotmedlemmer er opptatt av lønns- og arbeidsforhold – ikke så mye EØS og andre politiske saker.  

27.000 debattanter deltok med 160.000 forslag på nettdebatten og knapt noen snakker om ledervalget. Pensjon og konkrete fagforeningsforslag dominerer - og den rødgrønne partistøtten blir gjenstand for de hardeste ordangrepene. LO skal nemlig i årets valgkamp gi seks millioner kroner til Ap, 1,6 millioner kroner til SV og 550.000 kroner til Senterpartiet, ifølge Dagsavisen. Det er 1,15 millioner mer enn for fire år siden, og det dobbelt av hva LO-kongressen gav i 2001. I tillegg til engangsstøtten kommer fem millioner årlige kroner fra LO som del av det fagligpolitiske samarbeidet. 

På nettdebatten har kritikken haglet mot denne Ap-støtten. Aase Fintland i Schlumberger sier hennes forbund har konkludert med at «medlemsmassen er delt. Ikke alle er røde», og at derfor er «korrupt at LO gir til AP».

LO-støtten antas å utgjøre vel en fjerdedel av Aps valgkampbudsjett i år, beregner Dagsavisen. På toppen av LOs støtte kommer dessuten pengestøtte fra enkeltforbund i LO. Fellesforbundet har for eksempel vedtatt å støtte Ap-valgkampen med 1,6 millioner av sine egne kroner, mens SV får 240.000 kroner. Også Nærings- og Nytelsesmiddelarbeiderforbundet, Arbeidsmandsforbundet og Forbundet for ledelse og teknikk har bevilget penger til Ap, og ennå gjenstår eventuelle nye kroner fra LOs store Fagforbund til sommeren. 

Den politiske kommentatoren Aslak Bonde sier pengestøtten til Ap er den sak LO-kongressen behandler som betyr mest for årets valg, siden EØS-saken ser ut til å være lagt død, blant annet på grunn av verftsdommen i år, og Sp og SVs nølende løfte om ikke kjøre saken for hardt. 

– Hvis LO droppet all partistøtte, ville høyresiden, og ikke minst Venstre, ha mistet et viktig argument mot Ap-LO samrøre. Samtidig ville Arbeiderpartiet ha mistet muskler i valgkampen, sier Bonde. Men i likhet med mange som følger debatten, tror han ikke partistøtten er i fare. 

Selv Fellesorganisasjonen, som foreslår å droppe støtten, tror den vedtas: – Vi ønsker av prinsipp en fri og uavhengig fagbevegelse og er kritisk til det formaliserte faglig-politiske samarbeidet med Ap, men det er dessverre realpolitisk ikke sannsynlig at vi får gjennomslag for denne linja, og vi vil derfor ikke bruke mye taletid på dette, sier leder av Fellesorganisasjonen, Mimmi Kvisvik.

Hennes organisasjon vil heller fremme viktigere hjertesaker for Fellesorganisasjonen, herunder forslag om en bemanningsreform i barnevernet slik regjeringen nå har lovet for barnehagene, en mer sosial boligregulering og et senter for papirløse asylsøkere. 

Fall i fagforeningsgrad, og fall for venstrepartier på meningsmåler til tross, LO-ledelsen kan gå til årets kongress med ett kraftig argument for at dagens ordning virker: Reallønnsveksten de siste ti år. Ifølge tekniske beregningsutvalg har den vært på hele 52 prosent det siste tiåret. 

– Dette vil LO-ledelsen tilskrive tre-partsmodellen, og trekke frem at den er mer effektiv enn streik, slik man ser ofte ellers i Europa, sier Takvam. 

Samtidig vil den økende makten til offentlig sektor og det økende kravet fra de høyskoleutdannede LO-medlemmene om å få uttelling i lønn for utdanningen, kanskje på bekostning av andre grupper, gjøre det vanskelig å holde LO-skuta samlet i årene som kommer. 

En av mange konflikter som er utsatt i årets «mellomvalg,» er hvor LO skal lande på spørsmålet om vertikale eller horisontale tariffavtaler, det vil si om man skal støtte tariffavtaler som omfatter både arbeidere og funksjonærer på samme arbeidsplass, slik man har hatt i oljesektoren, eller om man skal ha forbundsvise avtaler. Spesielt de som organiserer funksjonærer i privat sektor, er i mot en slik modell med felles avtaler mellom funksjonærer og arbeidere. Årets kongress «nøyer seg med» et forslag om å teste prøveordninger på bedriftsnivå med felles forhandlingsorganisasjon. 

Utsatt er også både debatten om konkurransen mellom LO og rene profesjonsorganisasjoner, debatten om frontfaget og kravet om mer lønn for lenger utdanning, og den stadig økende differansen mellom lønnsveksten i oljenæringen, konkurranseutsatt industri og den offentlige sektoren. 

Om ikke den nye ledelsen tar tak i disse spørsmålene i løpet av de neste fire årene, kan kongressen i 2017 bli mye mer dramatisk enn årets tegner å bli.