Forandring eller kollaps

Det er ikke planlagt noen lystig feiring av euroens 10 årsdag 1. januar neste år. Den europeiske fellesvalutaen har riktignok vært en suksess etter kriteriene «lav inflasjon og stabil valutakurs» – som var målsettingen da de første euromynter og sedler blandet seg med EUs befolkning 1. januar 2002. Nå er det gjeldskrise og frykten for kollaps som preger euro-debatten. Hva har skjedd?

Kortversjonen er at euroen på sett og vis var for vellykket. Den ga landene i Sør-Europa tilgang på en like stabil valuta som den tyske D-marken og en rente som var nesten like lav som den tyske. Det ga en boom i eiendom og fikk de søreuropeiske landene til å glemme økonomisk reformer. Så kom finanskrisen og drømmen revnet. 

Eurosonens skjulte sår – gjeldsbomber og vanstyre - kom til syne (se tekstboks). Helgens toppmøte i Brussel var et forsøk på å rydde opp i rotet.

Tøff ryddejobb

Den europeiske sentralbanken, ESB, har i disse dager lagt ut en PR-film på You Tube. ESBs nye president, Mario Draghi, står der og ser alvorlig på sine rundt en halv milliard daglige euro-brukere.

– Tross utfordringene Europa står overfor, slik også resten av verden gjør det, kan eurosonens borgere være sikre på at den europeiske sentralbanken holder fast ved sitt mandat om prisstabilitet, sier italieneren Draghi.

I forrige uke startet hans landsmann, statsminister Mario Monti, ryddeaksjonen etter forgjengeren Silvio Berlusconi. Monti er klar på hvem som har skylden for uføret landet han er havnet i. Italia er sammen med Hellas (og Japan) blant den industrialiserte verdens største gjeldsslaver.

– Italias tunge gjeldsbyrde er vår egen skyld – og ikke Europas, sa Monti da han i forrige uke presset tiltakspakken gjennom parlamentet. Den skal spare inn 24 milliarder euro (185 milliarder kroner).

Den tidligere EU-kommisæren Monti leder teknokrat-regjeringen som skal få Italia ut av krisen. Hans greske kollega, Lucas Papademos, gjør det samme i Hellas. Heller ikke han sparte på svulstige ord da han lanserte sine nedskjæringer i parlamentet.

– Hvis vi ikke gjør dette vil historien aldri tilgi oss, sa Papademos før han fikk parlamentet med på en runde innsparinger på fem milliarder euro (39 milliarder kroner).

Det store spørsmålet i eurokrisen er om man nå bekjemper pest med kolera. Historisk sett var den felles europeiske valutaen Frankrikes pris for den tyske gjenforeningen. Tyskland skulle kontrolleres i det nye Europa. Euroen var tenkt som et fredssymbol. Men nå er den i ferd med å splitte Europa. «Tyskland og Frankrikes hardkjør for å redde euroen kan knekke noen av økonomiene de er ment å redde,» advarer Financial Times. 

Nå må gjeldsslavene spare utgifter, skatte sine innbyggere hardere, skape nytt næringsliv og selge «arvesølv». Her er hva de fem kriselandene må gjennom de neste årene:

Hellas: Grekerne satser alt på å få et balansert budsjett i 2012. Det koster: 30.000 offentlig ansatte må forlate jobben. Skatteinngangen skal økes med 35 milliarder. Videre skal den greske staten spare 70 milliarder på privatiseringer. Innsparingene nærmer seg et nivå som utgjør en femdel av Hellas økonomi. Men sparekniven skjærer også vekk stadig mer av den normale, økonomiske aktiviteten. Regjeringens håp er å få tak i mer av de over 300 milliarder kronene i ubetalte skatter som staten har utestående hos egne borgere. Den kan også tenke seg å få sin rettmessige del av de over 100 milliardene som greske rikinger skal ha saltet ned i Sveits.

Italia: Italienerne skal spare på landets mange pensjonister, som må regne med kutt i pensjonene. Den første sparepakken er på 230 milliarder kroner. Skatter og avgifter skal opp på luksus og boliger. Problemet er at regjeringen dermed treffer midt i landets økonomiske ryggrad: Rike, gamle mennesker og familiebedrifter som produserer luksusprodukter. Den økonomiske veksten i landet har vært svak i en årrekke. Statsminister Monti satser også stort på økt kontroll med landets store svarte økonomi.

Portugal: Også portugiserne satser på skatteøkninger, privatiseringer og kutt i offentlig sektor. Men landet har store problemer med å skape et moderne, privat næringsliv som kan gi jobber og skatteinntekter. Arbeidsløsheten og den sosiale misnøyen får  mange unge til å emigrere til portugisisk-talende Brasil eller Afrika.

Spania: Den nye, borgerlige statsministeren Mariano Rajoy har en fersk og solid valgseier bak seg fra november. Han har utpekt arbeidsledighet, budsjettunderskudd, gjeld og økonomisk stagnasjon til «sine fiender». Men hver femte spanjol er uten arbeid. Når de resterende skal spare, få mindre pensjoner og betale mer skatt for å presse budsjettunderskuddet ned fra ni til seks prosent, blir det vanskelig å få fart på landets økonomi.

Irland: Var det første landet som måtte reddes av euro-redningspakken, men også det første landet til å komme til hektene igjen.  Er forbildet for euroen redningskorps. Irene har tatt mål av seg å betale tilbake hjelpen de fikk fra Det internasjonale pengefondet (IMF) innen 2015. Også irene har økt skattene og kuttet utgifter, men landets næringsliv er mer moderne enn i Sør-Europa. Irlands krise er først og fremst en boligboble som sprakk og ikke en strukturkrise som i sør.