Europas «ville venstre» vil ut av gjeldsslaveriet

I boken «Gjeld – de første 5000 år ene,» tar den engelske antropologen David Graeber til orde for å stoppe gjeldsbetaling dersom om det ruinerer økonomien og truer folkets vel. I dag står Europa overfor akkurat det samme dilemmaet, mener Graeber. Noen ganger kan sågar både kreditor og debitor være tjent med å gi blaffen og restarte økonomien med en konkurs. Graeber, som er professor ved universitetet i London, er blitt guru for den gryende Occupuy-bevegelsen med sitt slagord «Vi er de 99 prosent». Hans tanker vinner nå terreng også blant økonomer og politikere.

– Gjeld skaper alltid et maktforhold. De gamle imperiebyggere brukte det til å underlegge seg andre sivilisasjoner. Mafiabosser bruker det til å få kontroll over nabolaget. Du skylder meg noe, sier de, og gir deg et tilbud du ikke kan si nei til. De fremstiller det som offeret har gjort noe galt – noe ondt, sier David Graeber til Mandag Morgen. Den britiske forskeren har studert gjeldens historie og funnet de første gjeldsbrev så langt tilbake som for 5000 år siden.

– Gjeldsforhold kom før pengene. I jordbrukssamfunnet var det mat og såkorn som var verdiene, sier Graeber.

Krisen i Europa er ifølge Graeber en typisk «gjeldskrise skaper økonomisk krise»-konflikt. 

– Gjeld er et løfte om å betale. Men overalt blir løfter brutt. Fotballklubber og finansinstitusjoner får lov å avskrive gjelden sin når de har investert feil, men et folk får det ikke. Når deres regjeringer har tatt feil beslutninger må folket ta ansvaret. Selv om de ikke en gang har stemt for disse politikere, sier Graeber. 

Politisk blir det virkelig farlig når kreditorene bruker moral som våpen for å fortelle de forgjeldede hvordan de skal leve og hva de skal gi avkall på. For når et helt samfunn rammes av gjeldskrise, er det noe helt annet enn når gjelden rammer en enkelt bank eller investor.

– I dag er vi i en situasjon som på slutten av det romerske riket. Det gamle systemet i Europa rystes i sine grunnvoller, men det skjer ikke store endringer. Nettopp slike situasjoner er farlige, fordi alle tror samfunnssystemet fungerer, men det blir uthult innenfra og kan så bryte sammen i panikk, advarer Graeber.

Den europeiske gjeldskrisen er en tillitskrise. Investorene krever høyere renter for lån fra land som de frykter ikke kan betjene sin gjeld. 

Men euro-landene er også hverandres største kreditorer. Hvis EU-landene kunne gjøre opp den eksisterende gjelden seg i mellom kunne gjeldsbyrden reduseres dramatisk, mener en gruppe studenter ved ESCP, Europe Business School i London (se figur).

Under ledelse av professor Anthony Evans laget studentene simuleringer som viser at eurolandene kunne redusere sin totale gjeld med 64 prosent. Det ville redusere gjeld i forhold til BNP (verdien av alle varer og tjenester i et land) fra dagens 40 prosent til knappe 15 prosent for alle EU-landene.

Seks land – Irland, Italia. Spania, Storbritannia, Frankrike og Tyskland kunne på denne måten avskrive mer enn 50 prosent av sin utestående gjeld. De tre store euro-landene Italia, Tyskland og Frankrike kunne dermed redusere sine forpliktelser overfor andre til et minimum. Hellas, Irland, Portugal og Spania ville fortsatt ha gjeldsproblemer, men Irland kunne for eksempel redusere sin gjeld fra dagens 130 prosent av BNP til 20 prosent. 

Frykten for en spredning av panikken til de store eurolandene ville være redusert, heter det i studien. Det ville også være lettere for de store landene å redde de små. 

Men politisk er en slik hestehandel utenkelig – i alle fall så lenge ikke politikerne må. Mange land har pensjonsfonds og banker som tjener godt på de høye rentene på usikker gjeld.

Selv om politikerne foreløpig ikke har «kjøpt» ESCP-studiens forslag til løsning, har David Graebers «gi-blaffen-i-gjelden»-teorier funnet gjenklang hos en rekke nye folkelige lederne på venstresiden i Europa. Etter et tiår med konservativ-liberal dominans i europeisk politikk vinner nå venstresiden protestvalgene i gjeldslandene. 

Men det er ikke de trauste sosialdemokratene, som har valgvind i seilene. Det nye «ville venstre» legger vekt på å opptre like lettsindig med penger som de mener kapitalismens voktere har gjort det de siste fem årene. Den nye venstresiden har mest fremgang i land der de store, etablerte partiene har tapt makten, som i Frankrike, Italia og Hellas. I Nord-Europa finnes den mildere varianten, men selv sosialdemokrater må nå ty til støtte fra de mer radikale venstrepartiene (se tekstboks).