Eurokrisen gir færre barnefødsler og flere konkurser

Den store arbeidsledigheten og de dystre fremtidsutsiktene blant unge mennesker i Sør- og Øst-Europa slår nå ut i fremtidsfrykt. En hel generasjon venter med å få barn. Det viser en ny studie fra Max Planck-instituttet for demografisk forskning i Rostock i Tyskland.

Verst er situasjonen i Spania, der fødselsraten er sunket til 1,36 barn per kvinne, fra et nivå på 1,47 barn per kvinne før finanskrisen. Hellas, Ungarn, Irland og Latvia er andre kriseland der reproduksjonen er gått i stå. Tendensen er sterkest blant kvinner under 25 år og for dem som ennå ikke har fått sitt første barn.

– Krisen traff Europa på et tidspunkt da den allerede lave fødselsraten omsider var begynt å stige i flere land, sa en av forskerne bak rapporten, Michaele Kreyenfeld, da den ble presentert i juli.

Europas lave fødselsrate har lenge vært et problem, som nå altså forsterkes av eurokrisen. Men de lave fødselstallene kan også skyldes andre faktorer.

I Frankrike der myndighetene driver en aktiv familiepolitikk og fødselsraten er blant de høyeste i EU, har antall fødte barn blitt lite påvirket av de dårlige økonomiske tidene. Til tross for at den franske arbeidsledigheten steg mot 10 prosent i testperioden, klatret fødselsraten likevel opp til over to barn per kvinne – høyest i hele EU i krisen.

Småbedrifter over ende

Smått er ikke godt i næringslivet heller. De små familiebedriftene som er så typiske for Sør-Europas næringsliv sliter tungt på grunn av sviktende hjemmemarkeder, lav egenkapital, manglende betalingsmoral hos kundene og problemer med å få kreditter fra kriserammede banker, ifølge en undersøkelse fra Creditreform.

Antall konkurser i EU økte i 2012 med 2,6 prosent mot året før, men det er store forskjeller mellom landene. Portugal er hardest rammet med en økning på 42 prosent fulgt av Spania med 32 og Italia med 13,5 prosent. Siden finanskrisen startet for fem år siden har antall firmakonkurser i fordoblet seg i Portugal og Italia og blitt tredoblet i Spania. Men situasjonen kan være verre enn det statistikken tilsier, ifølge Creditreform.

I Hellas, et av landene som er hardest rammet av krisen, sank antall konkurser offisielt med sju prosent i fjor, men statistikerne tror det heller skyldes at greske myndigheter rett og slett ikke klarer å håndtere konkurskrisen midt i sin egen nedbemanningskrise.

I land der økonomien er på vei oppover igjen synker imidlertid antall konkurser – i Tyskland med 4,6 prosent og i Storbritannia med 3,9 prosent. Overraskelsen var Frankrike, med en nedgang i antall konkurser på 2,4 prosent til tross for dårlig konjunktur. Men sammenlignet med Norge, går det sakte fremover for EU-landene – her hjemme var nedgangen i antall konkurser på 12,4 prosent i fjor.

Småbyer i krise

Men småfolk og småbedrifter er ikke alene i elendigheten. I offentlig sektor sliter mange små kommuner og byer med sviktende skatteinngang, gamle råtne lån og havarerte eiendomsprosjekter. Da den amerikanske bilbyen Detroit i sommer meldte seg betalingsudyktig, var det en nyhet som gikk verden rundt. Men betalingskrisen i de mange små kommunene og byene i Sør-Europa kommer ikke lenger enn lokalavisen.

Når krisestatene må spare penger på skoler, sykehus og andre offentlige tjenester slår det hardest ut i små kommuner der slike tjenester utgjør en større del av økonomien. Innsparingskravene som ofte fører til sammenslåinger, reduksjoner i antall ansatte og flytting av virksomheter, er en forutsetning for krisehjelpen disse landene får fra EU og Det internasjonale pengefondet, IMF.

Et stort problem langs Middelhavskysten i Spania har vært kollapsen i byggeboomen som har pågått det siste tiåret. I Spania er mer enn 500 kommuner stilt under statlig eller regional kontroll på grunn av betalingsproblemer.

Men lokalsamfunnene i Europa kjemper innbitt for sin egen eksistens, og selv ikke i Hellas har kommuner måttet melde seg konkurs, selv om flere trolig i realiteten er det.

Økt mistro til toppene

De store daglige problemene på mikronivå i kriselandene slår ut i økt misnøye med dem som bringer de dårlige nyhetene til torgs. Storbanker, EU og IMF er syndebukkene selv om finansboomen før krisen inntraff brakte gode tider og byråkratene i Brussel og Washington nå ser seg selv som brannslukkere.

Europas borgere har ifølge den ferske Eurobarometer-målingen nådd et nytt lavmål i tilliten sine politiske institusjoner. To tredeler av EU-borgerne (67 prosent) føler at deres stemme ikke blir hørt. Det er det høyeste nivå siden målingene ble innført i 2004. Misnøyen har steget jevnt og trutt siden finanskrisen rammet høsten 2008. Da lå misnøye-kvoten på 53 prosent.

Størst er mistroen i kriselandene Hellas (89 %), Kypros (89 %), Portugal (81 %) og Spania (77 %). En trøst for Brussel-byråkratene er at disse landenes borgere er enda mer misfornøyde med sine egne politikere i regjering og parlament.

Selve ideen om et felles, europeisk samarbeid er likevel fortsatt populær. Her er 29 prosent negative, 30 prosent positive og 39 prosent nøytrale. 49 prosent ser på EUs fremtid med optimistiske øyne, men 46 prosent er pessimistiske. Også her er EU-pessimismen størst i kriselandene Portugal (67 %), Kypros (69 %), Hellas (69 %) og Spania (52%). Men EU-skepsisen er høy også i land som Tsjekkia (56 %) og Storbritannia (54 %).

Mistro til naboen

Manglende tillit til "Brussel" er ikke nytt i EU, men sjelden har kritikerne hatt bedre sjanse til å slå politisk mynt på den. Neste år er det valg til Europa-parlamentet – en institusjon som er kraftig styrket i EU-systemet og som i dag er involvert i over 90 prosent av EUs beslutninger.

Frykten er nå stor for at parlamentet skal bli fylt opp av populistiske ekstremistpartier på grunn av krisen, og at de skal bruke makten til å endre Europa langt mer enn deres støtte i folket skulle tilsi. Valgoppslutningen var ved forrige valg bare 43 prosent og har vært synkende ved de siste valgene til tross for at parlamentet får stadig mer politisk tyngde.

For europeerne er seg selv fortsatt nærmest. En undersøkelse fra Pew Research blant EU-innbyggere i åtte land (Tyskland, Frankrike, Storbritannia, Italia, Spania, Hellas, Polen og Tsjekkia) viser et økende skille mellom de som har en god økonomi og er fornøyde med sine ledere, og de landene som er i krise. Misnøyen slår også ut i folks oppfatninger av naboene.

Det effektive og velstående Tyskland under den nokså mutte kansler Angela Merkel blir sett på som det mest tillitsvekkende landet av alle andre. Med unntak av grekerne som ser seg selv i den rollen. Samtidig blir Tyskland oppfattet som det mest arrogante og minst medfølende av nabolandene. Med unntak av tyskerne, som ser franskmennene som de mest arrogante og britene som de minst medfølende. Virkelig avslørende blir undersøkelsen på spørsmålet om hvilket land innbyggerne ser på som mest medfølende. Da er innbyggerne i samtlige land enige om at det er de selv.

På spørsmål om hvem som er minst arrogante gjelder samme tendens. Alle er enige om at det er dem selv. Med unntak av italienerne, som holder spanjolene som de minste snobbete, og tsjekkerne, som ser slovakene i denne rollen. Noe nedslående for italienerne må det være å se at de er de eneste som i euro-flokken som karakteriserer seg selv som de minst tillitsvekkende.

Mer EU bedre enn mindre?

Slike målinger må selvfølgelig tas for de familiefrustrasjoner de er. For veien ut av krisen er faktisk lettere å gå sammen enn hver for seg. En studie fra ZEW (Zentrum für Europäische Wirtschaftsforschung) og RAND Europe viser at økt sentralisering av forvaltningen og mer indre marked vil kunne spare store kostnader for de enkelte EU-landene

EUs største utgift er ikke byråkratiet – som utgjør 6 prosent av det gjeldende budsjettet og som skal kappes i det nye budsjettet – men utgifter til landbruksstøtte og distriktspolitikk, som hver står for en tredel av budsjettet. At EU tar den kostnaden, er lønnsomt for de enkelte landenes økonomi. En renasjonalisering av landbrukspolitikken ville ha økt utgiftene for forbrukerne med 23 milliarder euro (180 milliarder kroner).

Mer fellesskap kan gi mindre kostnader også på andre områder. 10 milliarder euro (79 milliarder kroner) vil det være mulig å spare i en felles forsvars- og utenrikspolitikk – med felles hærstyrker og diplomati. Men da er vi tilbake til tilliten til naboen – og den er ikke så stor i en krisetid.