Ensidig vekstfokus innen sjømat kan gi svart hav

Sist uke ble den store Nor-fishing konferansen arrangert i Trondheim. Der ble blant annet en forskningsrapport fra SINTEF presentert og debattert. Rapporten konkluderer med at norsk sjømatnæring vil oppleve en seksdoblet vekst frem mot 2050 og nå en omsetting på hele 550 milliarder kroner. 

Vekstpotensialet rapporten beskriver er nok hyggelig lesning for fiske- og sjømatnæringen, men en overivrig utnyttelse av ressursene i havet kan vise seg å gå fra drøm om rikdom til et miljø- og ressursmessig mareritt.   

Uttaket av fisk i verdenshavene er femdoblet de siste 50-60-årene – fra ca. 17 millioner tonn i 1950 til 86 millioner tonn i 1996, for deretter å synke litt. Uttaket i 2010 var 77 millioner tonn.

Nesten 90 prosent av verdens fiskestammer var fullt utnyttet eller overbelastet i 2009, mot 60 prosent i 1974 (se figur). De stammene som i dag ikke er fullt utnyttet er i stor grad fiskerier med begrensede produksjonsmuligheter. Figuren viser med andre ord at det samlede uttaket må ned hvis alle fiskerier skal kunne foregå forsvarlig. Lite tyder på at dette vil skje, for i mange land øker investeringene i bedre fartøyer fortsatt sterkt. Noen eksempler fra Asia viser at antallet motoriserte båter i den korte perioden fra 2007 til 2009 økte med 10 prosent i Vietnam, med 11 prosent i Indonesia, 19 prosent i Kambodsja og 26 prosent i Malaysia. 

En del store fiskerinasjoner har redusert antallet fiskefartøyer til dels betydelig, men det betyr ikke at fangstkapasiteten nødvendigvis reduseres i samme grad. Den norske flåten målt i antall fartøyer ble redusert med 7 prosent i den omtalte perioden, men det var en marginal økning i både tonnasje og maskinkapasitet.

– Det verste er kanskje at vi har så vanskelig for å lære av tidligere feil, sier Nina Jensen. Hun er generalsekretær i den norske avdelingen av Verdens Villmarksfond, og bruker nedfiskingen av torskestammen øst for Canada som eksempel. Dette området var fritt vilt i årtier fordi ingen hadde interesse av å regulere i internasjonalt farvann, og stammen kollapset på 1980-tallet.

– Etter 25 år begynner den å vise tegn på å komme tilbake, og havforskerne ga grønt lys for et forsiktig fiske. De politiske myndighetene i de aktuelle landene svarte med å doble de kvotene forskerne hadde foreslått. Til og med i en slik situasjon fikk de kortsiktige interessene prioritet fremfor en forsvarlig ressursforvaltning, slår hun fast.

• Norge best i svak klasse: Norsk ressursforvaltning er blant de bedre globalt, men høye kvoter og en forgjeldet fiskerinæring skaper økt press for å fiske enda mer. 
• Oppdrettsnæring med bumerangeffekt: Fiskeoppdrett skulle i utgangspunktet føre med seg mindre villfangst. Men for hver kilo oppdrettslaks som produseres trengs det tre kilo villfisk til fôr.

• Sammensatte utfordringer: I tillegg til faren for å utrydde fiskebestander, støter aggressivt fiske og oppdrettsbransje på etiske problemer på flere områder – som blant annet inkludere store miljøskader på havbunn og mangroveskog og ulovelig fangst- og produksjonsformer. 

Norske myndigheter er veldig opptatt av å fremheve den norsk– ressursforvaltningen som en av de beste i verden, og miljøbevegelsen er langt på vei enig.

– På 1960-tallet kollapset den norske sildestammen, og også her tok det om lag 25 år før den var tilbake. I dag har vi et svært lukrativt fiske, basert på god regulering. Det samme gjelder torsk og sei og reker fra nordområdene, sier Nina Jensen.

Marine Stewardship Council, en internasjonal organisasjon som miljøsertifiserer kommersielle fiskerier verden over, bekrefter dette. De store fiskeriene i norske farvann får gode karakterer. Politisk vilje til å skape reell bærekraft har faktisk gitt resultater.

Likevel er heller ikke norsk forvaltning problemfri påpeker fiskerirådgiver Gunnar Album i Naturvernforbundet.

– Ett problem er en voldsom opphoping av kapital i flåteleddet. Båtene er blitt større og dyrere og de omsettelige kvotene er blitt kjøpt og solgt for stadig større summer. Begge deler har bidratt til en økende gjeldsbelastning i industrien, sier Album (se også Mandag Morgen nr 13, 2012). 

– Går vi 15 år tilbake i tid tilsvarte fiskeflåtens gjeld omtrent de årlige fangstinntektene, i dag er dette forholdet 1 til 2,5 og stigende. Dette går bra så lenge kvotene er høye og renta lav, men noe av det sikreste vi vet om fisk er at bestandene varierer, også med forsvarlig forvaltning. Det vil med andre ord komme tider hvor dagens høye kvoter ikke lenger er bærekraftige. Den situasjonen bekymrer oss, for vi vet at politikerne tradisjonelt løser slike problemer ved å la industrien fiske mer enn det er grunnlag for. Da vil neste bestandstopp utebli, og vi vil være inne i en ond sirkel, sier han.

Verre andre steder

Internasjonalt er imidlertid problemene flere og større: Man bruker trålmetoder som ødelegger koraller og annen verdifull natur på bunnen, det drives intensiv jakt på store arter som er lette å finne og som formerer seg langsomt, det forekommer ukritisk mottak av ulovlig fangst og ukritisk fiske i uregulerte internasjonale farvann. Eksemplene er i tillegg mange på at nasjonale kvoter settes for høyt eller enkelt og greit ignoreres.

Utkast av fisk regnes som et av de aller største problemene. Etter norsk lov er dette forbudt, men i EU er det i en del sammenhenger faktisk påbudt. Det skyldes forbud mot å ta enkelte former for bifangst til land. Det er tenkt som et vernegrep, men fungerer i stikk motsatt. Dumping skjer i stor stil, ressurser ødelegges og det blir umulig å føre kontroll med hva som faktisk er tatt opp..

– Også her er de norske reglene konstruktive, for de tvinger fiskerne til å bruke metoder som gir en mest mulig ren fangst i forhold til hva de faktisk er ute etter, påpeker Nina Jensen.

Uvettig fiske kan også utvikle seg til et politisk problem på land. Mange steder i verden lider mennesker av at industrifiske til havs ødelegger livsgrunnlaget langs kysten. Overfiske regnes som en av grunnene til det somaliske piratproblemet. Piratene rekrutteres fra en fiskeribefolkning som har begrensete muligheter til å bruke sin maritime kompetanse på sitt opprinnelige yrke.

Et annet sted i Afrika hvor lokalbefolkningen lider på grunn av menneskeskapte endringer er ved Victoriasjøen mellom Kenya, Uganda og Tanzania. Nilabboren, som ble satt ut som et «forskningsprosjekt» på 1960-tallet har utryddet flere hundre lokale arter som befolkningen rundt sjøen tidligere kunne høste av. 

Oppdrettsnæringen spiser ressursene

Noen av disse problemene skyldes en fiskeoppdrettsnæring som opprinnelig ble til for å avlaste villfangst av populære arter. Næringen startet som god ressursforvaltning gjennom bruk av avskjær fra fiskeindustrien som fôr. Men med stigende lønnsomhet krevde oppdrettsindustrien mer fôr enn hva avfallsproduksjonen kunne skaffe, og dermed begynte et målrettet fiske etter laksemat.

– Laksefôr lages av fete fiskearter som er rike på olje, som lodde, sild og tobis. Dette er stimfisk som er motorene i sine økologiske systemer, påpeker Gunnar Album. 

– De aller fleste artene i områdene, fra annen fisk til fugl og hval, avhenger av disse. I Norge ser vi særlig hvordan flere sjøfuglarter sliter med sterkt synkende bestander. Det er med andre ord en direkte sammenheng mellom oppdrett av fisk og en dramatisk endring av vårt maritime miljø, og det er i høyeste grad et etisk spørsmål om vi ønsker at dette skal fortsette. 

For lakseoppdrett er en svært effektiv ressursreduksjonsaktivitet, påpeker han.

– Du trenger tre kilo vill fisk for å produsere ett kilo laks. Det betyr at tre kilo mat som kunne vært solgt billig til mennesker som har dårlig råd, omdannes til ett kilo som kan selges dyrt til de som har god råd. Dette er en omfordeling av ressurser som etisk sett er svært betenkelig. 

Problemene rundt oppdrett omfatter mye mer enn fôrproduksjonen. Lus og sykdom fører til en medisinering som kan ha betydelige konsekvenser for miljøet rundt anleggene, og som også kan påvirke menneskene som til slutt spiser fisken. I tillegg kommer hensynet til dyrevelferd. Er det riktig av oss å spise fisk dersom det kan påvises at fisken påføres lidelse gjennom hele sitt livsløp? 

Næringen og enkelte miljøorganisasjoner er svært uenige om hvordan forholdene i norsk oppdrettsnæring faktisk er. De fleste mener imidlertid at lukkede anlegg vil kunne løse mange av helse- og forurensningsproblemene, men dette koster så mye at samfunnet foreløpig ikke ser seg tjent med å påby næringen å endre sine produksjonsmetoder. 

Svak internasjonal kontroll

Ser vi på norsk lakseoppdrett alene ville en halvering av volumet gjort produksjonen bærekraftig, mener Naturvernforbundet. Da kunne vi redusert det som i dag er fiske til fôr med to tredeler, opprettholdt den samlede matproduksjonen og latt de øvrige ressursene styrke naturens kretsløp. Det som imidlertid skjer er at oppdrettsnæringen fortsetter å øke, ikke minst gjennom at norske aktører driver opp produksjonen også i land som Canada og Chile.

For problemet er ikke særnorsk, det er i høyeste grad globalt. I Norge kom ressursforvaltningen utenfor Vest-Sahara i fokus da Paul-Chr Rieber i 2010 måtte trekke seg som president i NHO på grunn av uregelmessigheter ved inntolling av fiskeolje. Rieber mener selv å ha hatt sine papirer i orden, men mye av kritikken gikk på at han i det hele tatt handlet med landet. Vest-Sahara har vært ulovlig okkupert av Marokko siden 1970-tallet. 

Mange mener Rieber-saken illustrerer et av hovedproblemene med norsk lakseoppdrett, nemlig at samfunnet har for dårlig kontroll med hvor fôret til fisken kommer fra. Sardinfisket utenfor Vest-Sahara er dessuten betenkelig av hele tre grunner, mener Gunnar Album.  

– For det første er bestanden under sterkt press, mye fordi flåten som tidligere har ødelagt for makrellbestanden i Stillehavet har gått til Vest-Afrika. For det andre kommer ikke fangsten lokalbefolkningen til gode og for det tredje disponeres det økonomiske overskuddet av en ulovlig okkupasjonsmakt. 

Et av de alvorligste miljøproblemene oppdrettsbransjen har skapt på verdensbasis, er ødeleggelsene som følger med oppdrett av scampi, eller tropiske reker. Oppdrettsanleggene ligger i strandsonen, og WWF anslår at halvparten av verdens mangroveskoger er utryddet på grunn av rekefarmene. Mangroveskogene er hjem for en rekke arter fisk og smådyr, de er viktige for å unngå utvasking av jord og de er en barriere mot skader som følge av tropisk uvær. I tillegg blir rekene ofte oppdrettet med masse kunstig gjødsel og pesticider, noe som forurenser og utpiner miljøet omkring farmene.