Energirike land går i ressursfella

 – Dette er land som har gått i «ressursfella» sier Gro Skaaren-Fystro, spesialrådgiver i den norske avdelingen av Transparency International (TI).  TI bekjemper og forebygger korrupsjon, og nettopp korrupsjon er et kjennetegn i land hvor naturens rikdommer er skjevt fordelt. 

– Energi er en svært ettertraktet vare. Prisene er høye, og mange kjøpere er villige til å betale under bordet for å sikre seg tilgang. Hvis produksjonslandet har et eneveldig styresett og dårlig utviklete samfunnsinstitusjoner er sjansene store for en sammenheng mellom store naturressurser og mye korrupsjon, slår hun fast (se også Mandag Morgen nr. 30, 2012)..

Et blikk på TIs årlige Corruption Perception Index, en rapport om det antatte korrupsjonsnivået i 182 land, illustrerer nettopp dette.  På den nederste firedelen av listen er verdens største olje- og gassproduserende land solid overrepresentert. Her finner vi Russland, Nigeria, Azerbadjan, Irak, Angola, Venezuela og Libya (se figur 1). 

Den energirelaterte korrupsjonen i disse landene tar mange former.  Det spenner fra en president som stikker millionavgifter for offentlige tillatelser i egne lommer, og til en postfunksjonær som skal ha en ekstra dollar for å sette et nødvendig stempel på et papir. Jo større beløp som kommer inn fra betalingsvillige eksterne aktører, jo større er fristelsene til å forsyne seg av kaka. Og jo mer omfattende korrupsjonen i toppen av samfunnet er, jo mer omfattende er den også lenger nede. Fattigdom skaper korrupsjon, men det er et enda større problem at korrupsjon svært ofte er en direkte årsak til fattigdommen.

Hvor langt enkelte regimer er villig til å gå fikk verden et eksempel på da Nigeria i 1995 henrettet forfatteren Ken Saro-Wiwa. Han tilhørte ogonifolket, en etnisk minoritet hvis hjemområde lenge hadde vært utsatt for store miljøødeleggelser på grunn av oljeutvinning. Også oljeselskapet Shell, som drev utvinning i de omstridte områdene, ble i ettertid tillagt et stort ansvar for Saro-Wiwas død. 

Nigeria er for øvrig også et godt eksempel på hvordan korrupte myndigheter har latt være å pålegge oljeindustrien å rydde opp i miljøproblemene utvinningen skaper. Mange oljeselskaper går gladelig med på å betale en relativt beskjeden sum til «rette vedkommende» i bytte mot å slippe de adskillig større utgiftene til en forsvarlig miljø- og HMS-politikk. Utad kan de skjule seg bak at de retter seg etter de lokale myndighetenes krav – hvilket de teknisk sett faktisk kan ha gjort.

Norge er på mange måter et unntak i den oljeproduserende verden. Vi er det landet som best har klart å kombinere en høy og miljømessig akseptabel energiproduksjon med demokratiske strukturer og et svært lavt korrupsjonsnivå. Ser vi på sammenlignbare land som Storbritannia og USA har disse i mindre grad enn oss klart å utjevne forskjellene mellom fattig og rik, og de har et vesentlig høyere korrupsjonsnivå enn vi har i Norge.

Norge, på sin side, har et høyere antatt korrupsjonsnivå enn våre nordiske naboer i Sverige, Finland og Danmark – som ikke har olje. Mange mener å se en direkte sammenheng mellom korrupsjonsnivå og en stor oljesektor.

– Det finnes kanskje en slik sammenheng, men det er ikke noe vi i TI kan å gå ut og hevde at vi vet, sier Gro Skaaren-Fystro.

– Vårt problem er at det reelle korrupsjonsnivået er vanskelig å måle. Derfor måler vår undersøkelse det antatte korrupsjonsnivået, med andre ord hvor korrupt utvalgte aktører i inn- og utland tror at det enkelte landet er. Da er det fullt mulig at en del utenlandske observatører, vel vitende om at Norge er en stor oljenasjon, kobler korrupsjonsnivået i Norge til det korrupsjonsnivået vi vet finnes i oljenæringen generelt. Vi har absolutt hatt eksempler på oljerelatert korrupsjon i Norge, som for eksempel Statoils Iran-skandale fra 2003. Vi har likevel hatt enda flere saker koblet til bygg og anlegg og kommunal sektor, med vannverkssaken på Romerike som den mest kjente i nyere tid. 

– Hva med korrupsjonsnivået i Storbritannia og USA, som på TIs måling også kommer dårligere ut enn land det er naturlig å sammenlikne dem med. Skyldes også dette at disse landene er betydelige oljeprodusenter?

– Svaret blir det samme, vi kan ikke vite det. I Storbritannia har imidlertid den største saken de senere årene vært knyttet til forsvarsindustrien. Men igjen, koblingen mellom olje og korrupsjonsnivå er tilsynelatende der, så det er ikke noe vi kan utelukke.  

Vannkraft også vanskelig

Vannkraft har vært omstridt i Norge lenge, og på 70-tallet kom de første store protestene mot at naturen ble ødelagt. Utbygging medfører gjerne at elver legges i rør, at fiskemuligheter blir ødelagt, at vakre fosser forsvinner og at store arealer legges under kunstige innsjøer. Motsetningene toppet seg under striden om Alta-utbyggingen rundt 1980, og i dag skjer det svært lite ny vannkraftutbygging i Norge.

Andre steder i verden er problemet mer dagsaktuelt, og behovet for energi frontkolliderer fortsatt med hensynet til natur, dyreliv og lokal befolkning. Ikke minst det siste er en gedigen utfordring. Det blir anslått at halvannen million mennesker måtte flyttes for å gi plass til Tre Kløfter-utbyggingen langs Yangtze-elva i Kina. Anlegget ble startet opp i 2006, og kritikere beskriver i dag en økologisk katastrofe på grunn av blant annet algeoppblomstring og jorderrosjon. 

Noen av ulempene utbyggingene fører med seg er kalkulerte, i den forstand at de settes opp mot vannkraftens fordel som utslippsfri energiform. Andre problemer kan skyldes dårlige løsninger som følge av korrupsjon. Nylig foregikk det en mediedebatt rundt selskapet Trønderenergi, som er eid av 22 trønderske kommuner. Selskapet står bak vannkraftverket Bugoye i Uganda, som ble satt i drift i 2009. Adresseavisen har blant andre intervjuet en lokal journalist, Chris Obore, som mener at utenlandske investorer i landet risikerer å bli lurt av lokale myndigheter også om de selv ønsker å opptre renhårig.

– Enten det dreier seg om bistand eller business lager politikerne spilleregler som gjør at de kan stikke handa ned i pengekrukken. Ofte driver politikere forretninger på si, også i bransjer de selv er satt til å forvalte sier han. 

– President Museveni lar sine statsråder drive business. Da har han kontroll på dem, og kan beskylde dem for korrupsjon når det måtte passe ham, legger Obore til.

– Personer i regjeringsapparatet er sannsynligvis de egentlige eierne av leverandørselskapene som Trønderenergi har brukt. Det er dit overskuddet fra oppdraget havner. Direktører som nordmennene har møtt, er trolig bare stråmenn, fremholder han i følge Adresseavisen.

Uganda ligger i nedre sjikt av Transparency Internationals korrupsjonsranking og det anslås at så mye som en tredel de offentlige midlene forsvinner før de når sin tiltenkte mottaker. 

– Vi opplevde imidlertid ikke forsøk på korrupsjon i Uganda som noe problem, og vi har heller ingen indikasjoner på at noen forsøkte å lure oss, sier Inge Stølen. Han er daglig leder i TronderPower LTD i Bugoye.

Trønderenergi hadde selv ingen erfaring med afrikansk forretningskultur før prosjektet ble satt i gang, men sørget for å hente inn ekspertise som hadde det.

– For det første rekrutterte vi en utenlandssjef som har bred bakgrunn fra norsk vannkraftutbygging i Afrika, og for det andre samarbeidet vi tett med Norfund, Statens Investeringsfond for Næringsvirksomhet i Utviklingsland, forklarer Stølen.

– Overfor alle våre lokale kontakter la vi sterk vekt på at våre eiere representerte den norske offentligheten, og at ingen former for betaling under bordet ville bli aktuelt. Ingen vi traff ga uttrykk for noe annet enn at de aksepterte dette, sier Stølen.

33 familier måtte flytte for å skaffe plass til vanntilførselen til kraftverket. Disse fikk kompensasjon i form av nye hus og eiendommer. De fikk også tilbud om ulike opplæringsprogram, samt et pengebeløp til konkrete utgifter. 

– Vi har forsøkt å rette denne støtten inn mot kvinner i størst mulig grad fordi det er den beste måten å hjelpe familiestrukturene på. I tillegg har vi bygget en helsestasjon og gjennomført og helseprogrammer mot malaria og AIDS.  Alle disse tiltakene er blitt administrert av oss og ikke av noen lokale myndigheter understreker Stølen.

– Etter min oppfatning er det fullt mulig for et norsk selskap å investere på en slik måte at man bidrar til en positiv utvikling i et korrupsjonsplaget land sier Gro Skaaren-Fystro i Transparency International Norge.

Det handler selvsagt om å si nei til alle som henvender seg for å få en «deal» under bordet, men det handler også om å gjøre en hjemmelekse og forberede seg  på hva slags praktiske situasjoner et oppdrag i et land som Uganda kan føre med seg.

Mindre fossilt eller mindre fattigdom?

Den viktigste etiske utfordringen for energibransjen i dag er uten tvil klimaspørsmålet. Skal vi produsere mer fossil energi fra kull, olje og gass, eller skal vi subsidiere nye løsninger som vindkraft, solkraft eller hydrogen? Eller må vi gjøre alt sammen samtidig for å klare å bekjempe fattigdommen i verden?

– Energisektoren representerer både løsningen og problemene innen klimapolitikken sier Marius Holm, nestleder i miljøorganisasjonen Zero.

 Han opplever at aktørenes holdninger varierer stort i forhold til hvilken rolle de selv er med på å spille. 

– Noen motarbeider nullutslippsløsninger fordi de ikke tror på klimaproblemet, og det er ikke bra for kloden. Men i et etisk perspektiv ser jeg en forskjell på de som åpent står frem som «klimaskeptikere» og de som støtter klimakampen i ord for samtidig å motarbeide den i handling. De jeg tenker på da er folk som stiller seg bak utvinning av olje og gass i felt der lønnsomheten vil være marginal selv med dagens høye priser. Det russiske Stockman-feltet, som heldigvis er lagt på is, er et slikt eksempel, olje- og energiminister Ola Borten Moes tanker om å bore under isen nordover i Arktis er et annet. Skal slike prosjekter lykkes finansielt er de helt avhengige av at arbeidet med å finne nye energiformer mislykkes, for om vi klarer å gjøre nye utslippsfrie energiformer lønnsomme vil dette undergrave petroleumsprosjekter som befinner seg i et slikt økonomisk grenseland. Å støtte disse prosjektene er derfor å motarbeide løsningene på de klimaproblemene som man samtidig sier man forstår er alvorlige.

Skal vi få gjort noe med klimaproblemene må utslippene totalt kuttes med 50 til 80 prosent, og det betyr i praksis null-utslipp fra energisektoren fremhever Holm. 

– Det skyldes at det innen energiproduksjon faktisk er mulig å kutte alt. På en del andre sektorer, som jordbruk, er det ikke mulig. Derfor må energisektoren ta mer enn sin forholdsmessige del, mener Holm, og påpeker at det i denne sammenheng er svært viktig at samfunnet bruker penger på teknologi som er på et så tidlig stadium at den trenger subsidier. 

– Solkraft er blitt bygget ut og subsidiert, ikke minst i Tyskland, og nå er vi på et nivå hvor kostnadene stadig synker og teknologien nærmer seg punktet hvor den blir konkurransedyktig. Dette skjer i for liten grad i Norge, fordi vi har en tradisjon for å la oss styre av sosialøkonomer, mener Holm. Den lunkne satsingen på havvindmøller er et eksempel på at man ikke våger å tenke og stase langsiktig, ifølge Holm. 

– Folk tenker for mye kortsiktig økonomi og for lite langsiktig strategi. Dessuten sørger oljen for at pengene strømmer inn i statskassa, og det er et scenario norske politikere dessverre ikke klarer å løsrive seg fra, sier Marius Holm. 

I det norske Olje og energidepartementet har man et annet utgangspunkt. Statssekretær Eli Blakstad snakker om en økning i bruken av fossilt brennstoff verden over, ikke om en snarlig avvikling.

– I 2050 blir vi 9 milliarder mennesker på kloden. Gjennom FNs tusenårsmål har verdenssamfunnet forpliktet seg til å utrydde ekstrem fattigdom. Verden trenger mer energi, og fossil energi er en svært stor del av dette bildet. Med en vekst i energiforbruket fra fattigere land vil ikke mengden fossilt energiforbruk reduseres, snarere tvert i mot. Selv innenfor rammene av tograders-scenarioet opprettholdes verdens fossile energiforbruk i 2035 på om lag samme nivå som i dag. Jeg mener det ikke kan være umoralsk å bidra til at folk som kan se langt etter vårt velstandsnivå løfter seg ut av fattigdom. Vi må dermed adressere fattigdoms- og klimaproblemene samtidig. Spørsmålet blir derfor ikke om man skal produsere fossil energi, men hvordan dette kan gjøres så energieffektivt og klimavennlig som mulig.

Blakstad peker på at Norge har etablert ordninger, herunder karbonprising, som gjør at petroleumsvirksomheten skal være effektiv og klimavennlig. 

– Men verden trenger mer fornybar energi. Mener departementet at Norge gjør alt vi faktisk kan for å bidra til dette?

– Jeg mener vi både har en god satsing på både utbygging og FoU. Vi står nå overfor et paradigmeskift når det gjelder fornybar energi i Norge. Fornybardirektivet gir Norge et fornybarmål på 67,5 prosent innen 2020. Dette innebærer en økning på rundt 9,5 prosentpoeng fra 2005. Norges fornybarandel vil dermed tilsvare to tredjedeler av energiforbruket i 2020, og dette er langt høyere enn i noe EU-land. Vi skal bygge ut betydelige mengder fornybar energi, nærmere bestemt 26,4 TWh sammen med svenskene innen 2020. Dette tilsvarer ett Alta-kraftverk hver tredje måned. Vi skal dessuten energieffektivisere og bruke energien mer smart. ENOVA har siden oppstarten spart oss for 17 TWh i kraftbehov, og vi skal nå doble fondet ENOVA henter inntekter fra, sier statssekretær Blakstad.