En konge som tjener

Uten Fredrik hadde Norge neppe vært et «pottitland», hatt en så effektiv forvaltning eller et så folkelig kongehus. For ikke å snakke om litteraturhus, visekvelder eller folkeskole (se tekstboks).

– Toleransen for det som var annerledes var hans fremste kjennetegn og det som skilte ham ut i samtiden, forteller Hartmut Dogerloh, generaldirektør for stiftelsen Preussische Schlösser. Stiftelsen ivaretar arven etter Fredrik og de andre prøysserkongene.

– Men han fortsetter å fasinere også i våre dager. Interessen er stor. Også utenfor Europa. Selv om russere og kinesere ofte blir skuffet over hvor lite Fredriks yndlingsslott Sanssouci er i virkeligheten. De er nok vant til større slott. Men Fredrik ville ha det slik, sier Dogerloh.

En rebell på tronen

I 1739 – et år før han arvet kongetittelen etter sin far – skrev Fredrik det filosofiske verket «Anti-Macchivalli». Boken var et oppgjør med den klassiske læreboken for maktmennesker – «Fyrsten» av Niccolo Machiavelli – en kynisk overlevelsesbok for renessansens fyrster. Den viktigste lærdommen var å kvitte seg med sine politiske motstandere før de kvittet seg med deg. Fredrik ville det annerledes. Han ville være forbilde.

– Fredrik var noe så sjeldent som en intellektuell på tronen. Han tiltrakk seg allerede den gangen beundrere fra hele Europa, sier Sabine Kunst, minister for kultur og vitenskap i den tyske delstaten Brandenburg. 

Filosofen Voltaire var gjest i hans berømte samtalerunder og kongen selv spilte fløyte når det var musikkaften. Unge adelige fans forsøkte å snike seg inn i hagens hans for å bli en del av den nye tid, så Frederik måtte forsterke vaktholdet rundt slottet. Fredrik var også den første kongen som bevisst bygde seg opp et bilde i offentligheten. Hoffritualer lå ikke for ham. Han skrev stolt i dagboken at han kledde på seg selv. 

– Han gjorde mye av det samme som mange av dagens kjendiser – iscenesatte en offentlig del av seg selv. Men han gjorde det for å få kongehuset profilert i offentligheten. Det var svært moderne den gangen, sier kulturminister Kunst. 

Men Fredrik var en sammensatt person og hans navn ble senere brukt og misbrukt av mange. Nazistene dyrket han som en genial krigsherre. Kommunistene som en effektiv byråkrat.

Tysk i norsk

Mange av hans reformer er i dag så selvsagte at vi ikke tenker over dem. Lærere kan takke ham for innføringen av folkeskolen. Gründere for hans ideer om å skape statlig støttede næringslivsklynger. Hans liberale regler for statsborgerskap griper rett inn i dagens innvandringsdebatt.

Fredrik den store omtales i Tyskland ofte som en «Feingeist» – et åndsmenneske. En slags forløper for senere tiders kultureliter. Ved Fredriks hoff skulle samfunnseliten være et forbilde – et dramatisk brudd med barokkens kongelige drikkegilder og sexpartys. Fredriks gjorde tysk kultur til høykultur i Norden.

– Det norske universitetssystemet er sterkt preget av det tysk-prøyssiske systemet. For eksempel at forskningen er fri og organisert i faglige institutter, sier amanuensis Tor Jan Ropeid ved Universitetet i Bergen. Språkforskeren mener at så mye som en tredel av norsk språk kan spores tilbake til innflytelse fra tysk og plattysk. 

– Den språklige innflytelse kom via danske embedsmenn som ofte ble rekruttert i det tyske språkområdet. Handel, hær, kirke og byråkrati brukte ofte tysk som språk og det satt sitt preg på alt fra dagligtale til forvaltning, sier Ropeid.

Det ble sterkere i opplysningstiden og enda mer i århundret som fulgte, men fikk et brudd etter krigen. Ropeid er en av flere forskere ved universitetet i Bergen som har tatt til orde for å styrke de akademiske båndene til Tyskland, fordi det er en så viktig del av vår egen historie og kultur.

– Mens interessen blant norske studenter for å reise til Tyskland er laber, er det mange tyske studenter som kommer fra Tyskland for å studere i Norge. Tyske studenter utgjør den største gruppen av utvekslingsstudenter ved UiB, sier Ropeid.

Folkekongen var født

Fredrik var et barn av opplysningstiden og det første maktmenneske som forsøkte på en slags dialog med sine undersåtter. Likevel la han aldri skjul på hvem som var sjefen – den eneveldige kongen. Kongen skulle være folkets tjener. Folkets rolle var fortsatt å være takknemlig. Flid, disiplin og lydighet ble de prøyssiske dyder. «Dere må regjeres lydigere», var en av hans mange tvisynte kommentarer.

Fredrik den store og den prøyssiske opplysningstiden på 1700-tallet hadde stor innvirkning på Danmark-Norge. 

– Tyskerne brakte de nye tanker nordover, forteller professor i historie, Øystein Rian. Han er ekspert på dansketiden ved Universitetet i Oslo.

– Den kanskje viktigste påvirkningen hos oss var ideen om den gode konge. Fredriks forestilling om kongen som folkets tjener spilte en viktig rolle da Norge fikk sin grunnlov og kom løs fra unionen med Danmark i 1814. De danske enevoldsherskerne av Oldenburg-slekten hadde vært fjerne og rett ut sagt dumme eller gale monarker, sier Rian. 

Både den påtenkte, norske kongen, danskeprinsen Kristian Fredrik – og den nye, svenske kongen Karl Johan, som tok Norge inn i den nye unionen – la vekt på en folkelig tilnærming til nordmennene. Kongens makt skulle utgå fra folket.

Men da Fredrik den store endelig døde – i en stol på slottet Sans Souci 74 år gammel skal det ha gått et lettelsens sukk gjennom Potsdam. 46 år ved makten var mye – selv for en folkekonge.