Sanja Tošić | Dreamstime
På jakt etter hukommelsen
| Denne artikkelen ble første gang publisert i Magsinet Plot #36, mars 2017 |
–Generelt sett husker vi emosjonelt sterke hendelser og traumer godt, men det er særlig det mest sentrale i situasjonen vi husker. Omstendighetene rundt fester seg vanligvis ikke så godt, sier Ines Blix, forsker ved Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress.
Når eksempelvis overgrep eller voldtekt anmeldes og hendelsene skal ha skjedd flere år tilbake i tid, er ikke de tekniske bevisene en selvfølge. Dermed blir forklaringene til fornærmede, siktede og sakkyndige vitner det sentrale bevismaterialet. Når sårbare individer forklarer seg om traumatiske hendelser gjennom avhør og i retten, er spørsmålet hvorvidt de greier å rekonstruere hendelsene på en mest mulig sannferdig måte. Hvordan kan vi stole på at de fornærmede snakker sant?
Dilemma
Hukommelsen er kompleks. I hvor stor grad kan vi stole på at sårbare invivider som forklarer seg om traumatiske hendelser gjennom avhør og i retten klarer å rekonstruere hendelsene på en mest mulig sannferdig måte? Og – er spørsmålene som stilles til traumatiserte mennesker i avhør og rettssaker gode nok?
– Omstendighetene er uklare
Ifølge Blix er hukommelsen svært kompleks. Doktoravhandlingen hennes i psykologi fra Universitetet i Oslo i 2011, handlet om hvordan traumatiske opplevelser påvirker hukommelsen vår. Selv om mennesker vanligvis husker øyeblikkene, er ikke omstendighetene rundt i hendelsesforløpet like klare.
Det kan være vanskelig å huske rekkefølge og omstendigheter rundt det som skjedde, både lang og kort tid etterpå
– En person som har vært utsatt for en voldtekt, kan ha virkelighetsnære minner og huske detaljer ved overgriperen, men samtidig ikke huske detaljer rundt omstendighetene, for eksempel om det skjedde i inngangspartiet eller i trappeavsatsen. Det kan altså være vanskelig å huske rekkefølge og omstendigheter rundt det som skjedde, både lang og kort tid etterpå, sier Blix.
– Hvordan spiller tidsperspektivet inn?
– Tidsperspektivet har noe å si. Hukommelsen er konstruktiv, minner endrer seg med tiden og minner falmer også over tid. Når man opplever noe danner det seg et minne og det lagres, etterpå gjenhenter man det, hvor det kan bli aktivt og igjen endres. Da kan det enten styrkes eller svekkes ved at ny informasjon, og tolkninger, tillegges noe som ikke er det riktige minnet, sier Blix.
Traumatiserte mennesker er særlig utsatt for å få posttraumatiske stressreaksjoner, noe som også kan påvirke evnen til å huske.
– Posttraumatisk stress er forbundet med vanskeligheter med å konsentrere seg og å huske hverdagslige gjøremål. Posttraumatisk stress er også, mer generelt, forbundet med redusert evne til å erindre spesifikke selvbiografiske minner, sier hun.
– Minner endrer seg med tiden og minner falmer også over tid, konstaterer Ines Blix, forsker ved Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress. Foto: Margrete Løbben Hanssen
Lite bevis i «prestesaken»
Hvordan myndighetene møter sårbare individer, med tanke på å rekonstruere hendelsesforløpet, er dermed svært viktig for å gi et mest mulig sannferdig bilde i en rettssak. Det finnes eksempler der den fornærmedes forklaring tillegges størst vekt i rettsbehandlingen.
Tidsskrift for norsk psykologforening publiserte nylig en svært grundig artikkel om den såkalte «prestesaken», der dette ble avgjørende. I 2007 ble en prest i Glåmdal tingrett dømt for seksuelt misbruk og vold mot sin stedatter. Han ble også dømt i Eidsivating lagmannsrett i ankesaken året etter. Overgrepene skal ha foregått gjennom flere år i jentas oppvekst, og Tidsskriftet for norsk psykologforening har gjennom tilgang til politijournaler, journalnotater og annen dokumentasjon i saken avdekket at ingen tekniske bevis bekreftet handlingene presten skal ha begått.
Spørsmålet er hvor mye retten kan hvile seg på påliteligheten til en traumatisert persons forklaring. Selv om presten ble dømt i to rettsinnstanser og saken ble avvist til behandling i Gjenopptagelseskommisjonen i 2013, er det grunn til å spørre hvordan hukommelsen til traumatiserte fornærmede i straffesaker påvirkes av fagpersonene og spørsmålene de får når de blir bedt om å forklare noe som skjedde langt tilbake i tid. Og i dette tilfellet: psykologens rolle. De blir oppnevnt som sakkyndige vitner til å vurdere troverdigheten til den fornærmedes forklaring. Dette mandatet er omstridt, da psykologene først og fremst skal være mer et vitne enn en behandler.
– Kliniske psykologer er gjerne på parti med klienten, noe som er bra i en terapeutisk sammenheng. Men det kan gi en slagside i en sakkyndig sammenheng, sier Svein Magnussen, professor emeritus ved Psykologisk Institutt, Universitetet i Oslo. Foto: Universitetet i Oslo
Uklart mandat
Ifølge professor emeritus ved Universitetet i Oslo, Svein Magnussen, er det en fare for at psykologer tenker mer som behandlere når de opptrer som sakkyndige vitner.
– Psykologer er ikke detektiver, men burde nok i en sakkyndig rolle tenke mer som etterforskere.
Han skriver for tiden på en bok om vitnepsykologi, og er en del av den tverrfaglige rettspsykologiske forskningsgruppen ved Psykologisk institutt ved Universitetet i Oslo. Forskningen deres tar for seg hvilke faktorer som styrer vurderinger av vitners troverdighet og hvordan psykologien kan avdekke om andres beretninger er sannferdige.
Randi Rosenqvist er en annen som har uttalt seg kritisk til det uklare mandatet til sakkyndige psykologer. Den kjente rettspsykiateren var leder av den Rettsmedisinske kommisjonen da de godkjente rapporten den sakkyndige psykologen hadde gitt av den fornærmede jenta i «prestesaken», der det blant annet stod at de ikke hadde noen grunn til å betvile troverdigheten hennes.
I intervjuet med Tidsskrift for norsk psykologforening tar hun selvkritikk på dette. Problemet, ifølge Rosenqvist, er at psykologer blir gitt et mandat som ikke har tydelige nok retningslinjer på hvordan de skal møte den fornærmede.
Svein Magnussen sier at han ikke vet hvor mange psykologer det er som opplever en slik rollblandling vanskelig, men han mener at det er åpenbart at det er et problem.
– Kliniske psykologer er gjerne på parti med klienten, noe som er bra i en terapeutisk sammenheng. Men det kan gi en slagside i en sakkyndig sammenheng.
Psykologer er ikke detektiver, men burde nok i en sakkyndig rolle tenke mer som etterforskere
Styrker rettsikkerheten?
Det sentrale spørsmålet er om psykologer som opptrer som sakkyndige i rettssaker er seg bevisste en slik fallgruve; der de lener seg på den fornærmedes forklaring uten å sjekke fakta.
– Det kan godt hende at de fleste psykologer er seg bevisst slike fallgruver, men problemet er at slike feller er lettere å identifisere i andres tenkning enn i egen; dette er automatiserte, vel innarbeidede måter å tenke på, sier Magnussen.
– At psykologer blir kalt inn som sakkyndige vitner til å vurdere fornærmedes tilstand, har bidratt til å styrke den fornærmedes forklaring i en rettssak?
– Ja, det styrker nok den antatt fornærmedes posisjon, men det er mer tvilsomt om det styrker rettssikkerheten, sier Svein Magnussen.
Bekreftende forutinntatthet
Magnussens kollega i Rettspsykologisk forskningsgruppe, professor Annika M. D. Melinder, skrev følgende i en kronikk i Tidsskrift for Norsk psykologforening: «En vanlig feil vi ofte gjør, er å utgå fra den informasjonen vi allerede har, og søke mer informasjon som kan bekrefte den. Med andre ord vil den opprinnelige forståelsen av hva som eventuelt har skjedd, forme våre spørsmål og vår fokusering.» At alternative kunnskapsforhold kan utebli når man prøver å rekonstruere hukommelse hos sårbare individer, er noe norske politietterforskere nå jobber med å forbedre.
En slik bekreftende forutinntatthet er noe politiet har lent seg på når de har foretatt politiavhør. I Brennpunkt-dokumentaren «Avhøret», sendt på NRK1 14 mars, ble det avdekket at det har vært mye usikkerhet knyttet til hvordan man foretar slike avhør. Her kunne en av Magnussens kollegaer i den rettspsykologiske forskningsgruppen, den mangeårige politietterforskeren og avhørseksperten Asbjørn Rachlew, fortelle at mens politiet før jaktet tilståelser som kunne bekrefte mistanker, opererer de i dag med metoder der de tenker flere alternative hypoteser for hendelsesforløpet samtidig.
Måten man stiller spørsmål på er viktig
Spørsmålene man stiller
Spørsmålene man stiller, er av avgjørende betydning med tanke på at mennesker skal gi et mest mulig sannferdig bilde, sier Ines Blix.
– Måten man stiller spørsmål på er viktig. Den som har opplevd noe må bør først få komme med sin historie, så man ikke legger til ny informasjon som kan blandes sammen til noe annet, sier Ines Blix.
Hukommelsen kan også påvirkes av annen informasjon man får når man blir bedt om å rekonstruere minner som ligger langt tilbake i tid.
– I avhør får man mange spørsmål og man blir bedt om å forklare. Hvor vanskelig er det å konstruere hukommelsen rett og forklare ting slik som det virkelig var?
– Hukommelsen er på ingen måte perfekt. Den er rekonstruktiv og minnene kan påvirkes av ny informasjon. Det kan være vanskelig å skille mellom det som skjedde og den informasjonen vi har fått fra spørsmål.
