Drømmer om grenseløs og forutsigbar forskning

– Forskning har vært en budsjettvinner med en realvekst på 27 prosent under den rødgrønne regjeringen. For at vi skal fortsette å lykkes fremover er vi avhengig av at vi klarer å gjøre felles prioriteringer, og at vi klarer å se forskning i sammenheng med de utfordringene vi har på alle samfunnsområder. Tverrfaglighet må være et gjennomgående tema, sa kunnskapsminister Kristin Halvorsen til et samlet forsknings-Norge under åpningen av den såkalte Innspillskonferansen, som gikk av stabelen før påske.

Konferansen ble avholdt for at sentrale aktører innen forskningen skulle gi innspill om hva de mener den nye forskningsmeldingen som er varslet neste år skal handle om.

Gjennomgående stikkord for innspillene er mer samspill, høyere kvalitet, større investeringer og mer langsiktighet i forskningspolitikken - samt det obligatoriske: mer penger.

– Forskningssatsingene de siste årene har kommet sammen med en utdanningsbølge, som har økt søkningen til høyere utdanning med over 15 prosent siden 2008. I den kommende forskningsmeldingen må vi komme frem til nye tiltak som styrker kvaliteten, øker internasjonaliseringen og bedrer samspillet i forskningen, sier Halvorsen.

– Det kommer til å bli noen utfordringer når det gjelder hvordan vi skal prioritere ressursene fremover, sier Kristin Halvorsen i forbindelse med Innspillskonferansen. 

Vil se på EU-samarbeid

Statsråden varsler også en gjennomgang av forskningssamarbeidet med EU.  Hun ønsker økt fokus på Norges internasjonale forskningsarbeid og hva Norge faktisk får igjen for dette samarbeidet. Hun erkjenner viktigheten av mer internasjonalt samarbeid på forskningsfronten, men kaster samtidig inn en brannfakkel i debatten: 

– Det er på tide å spørre om den kontingenten vi betaler til EU har gitt for lite tilbake til forskningen vår. Kanskje vi skal se på mulighetene for mer samarbeid også med andre verdensdeler, uttaler hun. 

Dette får Ole Petter Ottersen, rektor ved Universitetet i Oslo, til å bli bekymret: 

– 99 prosent av den forskningen som gjøres, skjer utenfor Norges grenser, påpeker han. Ottersen er krystallklar på at regjeringen ikke må begynne å vurdere utbyttet av forskningssamarbeidet med EU i kroner og øre. 

– Jeg er helt klar på at det ville være veldig farlig for Norge å melde seg ut av EU-samarbeidet på dette feltet. EU-samarbeidet er uvurderlig for forskerne våre, og er helt nødvendig for å bringe internasjonal kompetanse til Norge. Det betaler seg absolutt, men man må verdsette kompetansetilførselen og ikke se seg blind på kroner og øre, sier han. 

Ottersen ønsker seg mer internasjonal forskning og peker på langsiktighet, og eksellens som viktige faktorer. I tillegg ønsker han mer støtte til institusjonelle strategier og viser til den såkalte SAK-ordningen for høyere utdanningsinstitusjoner. Regjeringen har gjennom etableringen av SAK (samarbeid, arbeidsdeling og konsentrasjon) sett at økonomiske insentiver virker når det gjelder å få norske læresteder til å samarbeide og dele på oppgaver.

– Vi vil at SAK-ordningen skal videreføres som en internasjonalt rettet ISAK-ordning, sier Ottersen.

ISAK bygger på SAK men I-en indikerer altså et internasjonalt perspektiv.

Det er allerede et høyt antall utenlandske stipendiater ved norske studieinstitusjoner. I tillegg til at denne utviklingen fortsetter, ønsker Ottersen å sende flere norske doktorgradsstudenter til utlandet og få dem tilbake slik at de kan bidra med sin kunnskap i nasjonale forskningsarenaer (se også Mandag Morgen nr. 12, 2012). 

– Det er viktig å være klar over at vi utdanner studenter til et globalt arbeidsmarked, sier UiO-rektoren.

Utålmodig

Innspill om forskningssektoren - det fikk Kristin Halvorsen i fullt monn på konferansen.  For at det ikke skulle herske noe tvil om hva bransjen ønsket, benyttet elleve sentrale aktører innen sektoren anledningen til sammen å lansere en egen kunnskapserklæring. Bak initiativet står: Abelia, Det Norske Videnskaps-Akademi, Foreningen for innovasjonsselskaper i Norge, Forskerforbundet, Forskningsinstituttenes Fellesarena, Norges Tekniske Vitenskapsakademi, Norsk Industri, Norsk studentorganisasjon, Norsk Tjenestemannslag, Tekna og Universitets- og høgskolerådet. Deres innspill foreslår en forskningspolitikk basert på fem sentrale bærebjelker:

• Mer samspill: Forskning, utdanning og innovasjon skal ses i sammenheng.
• Høyere kvalitet: Vi må satse enda sterkere på kvalitet for å få mer ut av økt innsats.
• Større investeringer i kunnskap: Investeringene til forskning fra det offentlige og næringslivet må løftes vesentlig.
• Mer langsiktighet: Forskningens langsiktige karakter betyr at vi må ha langsiktig politikk, og en langsiktig, forpliktende opptrapping av finansieringen.
• Flere gode forskere: Norge må utdanne flere til forskning, og forskningen må bli mer attraktiv som karrierevei.

For de som har fulgt forskningssektoren en stund vitner ikke disse punktene om noen nye problemstillinger, snarere tvert om. De elleve aktørene som står bak erklæringen anser det likevel som viktig at regjeringen som helhet nå tar ansvar for forskningspolitikken, og at alle departementene bidrar sterkere til forskningen, inkludert den langsiktige forskningen, på en mer forutsigbar måte. 

De elleve aktørene bak kunnskapserklæringen er også enige med rektor Ottersen om EUs betydning for den nasjonale forskningen.  De vektlegger nemlig forholdet til EU spesielt og skriver i erklæringen: 

«Den globale konkurransesituasjonen om forskningsmidler, kunnskap og de beste forskerne er i endring. Tilsvarende gjelder den politiske og økonomiske balansen i verden. For å møte denne utfordringen foreslår EU en ambisiøs satsing på forskning gjennom det nye rammeprogrammet Horisont 2020. EUs eget forskningsbudsjett ble trappet opp gjennom 7. rammeprogram, og det årlige nivået i 8. rammeprogram holdes på sluttnivået fra 7. rammeprogram. Samlet blir det en planlagt vekst på hele 63 prosent mellom disse to rammeprogrammene. Norge både bør og kan mobilisere tilsvarende.» 

Men samtidig som EU-kommisjonen satser sterkt på forskning, sliter de nasjonale regjeringene med å følge opp innsatsen. I en rekke EU-land har de offentlige bevilgningene til forskning blitt kraftig beskjært etter finans- og gjeldskrisen (se figur 1).

Mer internasjonalt

Også Forskningsrådet vektlegger internasjonalisering: 

– Europa og USA er veldig viktige samarbeidsarenaer. Vi ser også at det vokser frem andre store økonomier, sier Ingvild Myhre, styreleder i Norges Forskningsråd. 

Forskningsrådet foreslår samtidig at staten i hvert år øker bevilgningene til forskning med minst én milliard kroner, inntil det såkalte en-prosentmålet for statlige investeringer er nådd – at forskningsbevilgningene utgjør 1 prosent av BNP. 

I sine innspill til Forskningsmeldingen anbefaler Forskningsrådet videre at det bør utvikles internasjonalt samarbeid og deltakelse i internasjonale satsinger på alle områder der dette er viktig, for å møte felles utfordringer og for å styrke norsk forskning og kunnskapsbasert næringsliv. Samarbeidet både mot Europa og land utenfor Europa må videreutvikles, mener Forskningsrådet, blant annet gjennom økt bilateralt samarbeid. Samtidig gjøres det klart at et slikt samarbeid vil koste penger. Et utvidet internasjonalt samarbeid krever ressurser til stimuleringsordninger, både i institusjonene og gjennom Forskningsrådet, heter det.

Preses og professor i biologi, Nils Christian Stenseth, som også var en av innlederne på Innspillskonferansen på vegne av Det Norske Vitenskapsakademi, sier følgende:

– Vi er sikre på at et krafttak for forskning i neste periode vil gi høyere kvalitet, og på kort og lang sikt gi mer innovasjon og økt internasjonal deltakelse.

Han legger i den sammenhengen vekt på at regjeringen som helhet må ta ansvar for forskningspolitikken og at sektordepartementene må bidra sterkere til den grunnleggende forskningen og at prioriteringene må bli mer forutsigbare. I dag finansieres nest all forskning gjennom Kunnskapsdepartementet (se figur 2). 

Her er han på linje med Blindern-rektor Ottersen som er opptatt av at stadige nye forskningsmeldinger ikke må være avsporinger, men sikre stø kurs. 

Rektoren mener ikke at det er noe feil i at det kommer forskningsmeldinger hvert fjerde år, men påpeker at de må da nettopp ikke bryte med langsiktigheten, men bygge opp under tidligere forskningsmeldinger.

– Det tar ofte rundt 20 år å bygge opp sterke forskningsgrupper og gode prosjekter. Da kan vi ikke risikere å måtte endre kurs hvert fjerde år, mener han. 

Ottersen legger vekt på hele utdanningsløpet når han forklarer forskningens betydning. Til syvende og sist starter jo forskningen med de studievalgene studentene tar.

– Vi må se hele linjen fra barnehagene, til høyere utdanning og forskning. Dette er avgjørende, ikke minst for rekruttering til realfagene som nå er kritisk lav. Interessen for realfagene bør vekkes allerede i barnehagene, sier han. 

Regjeringen nye forskningsmelding i 2013 skal peke på hvilke prioriteringer som legges til grunn for forskningsarbeidet videre. De siste ukers debatter og konferanser har vist at forskerne er nokså samstemte i hva som er utfordringene i sektoren. Så er det opp til politikerne å lage rammebetingelsene. 

Eller som Kristin Halvorsen sier: 

– Vi må ha et bredt syn på forskning. Dette er nybrottsarbeid på høyt nivå.