Det viktigste er ikke å delta

Et av årets beste eksempler på dette fikk vi se under banesyklingen i OL i London. Det britiske laget fikk lov å ta omstart etter en velt i innledningen av løpet. Etter løpet innrømmet en av rytterne at laget hadde avtalt å utnytte reglene ved å velte med vilje hvis de fikk en dårlig start. Da han skjønte rekkevidden av hva han hadde sagt trakk han uttalelsen tilbake. Dette ble godtatt, og laget vant senere gull i øvelsen.

Også andre OL-deltakere mente det var greit å bryte spillets ånd så lenge man trodde man holdt seg innenfor de formelle reglene. Fire dobbelpar i badminton hadde alle regnet seg frem til at de fikk enklere seeding videre i turneringen hvis de ikke vant sin siste innledende kamp. Alle de åtte utøverne, fra Kina, Indonesia og Sør Korea, ble imidlertid diskvalifisert etter en lang rekke patetiske feilslag hvor hensikten helt åpenbart var å unngå å score poeng i det hele tatt.

Men når hele samfunnet er motivert av det materielle fremfor det etiske, kan vi da forvente at idretten skal være annerledes? Det spørsmålet har Morthen Sæther stilt i høst. Sæther er tidligere topputøver i sykling, den sporten som de senere årene har fremstått aller mest fordervet av de store, internasjonale idrettsgrenene.  

Hans påstand er enkelt og greit at vi får den idretten vi fortjener ut fra de standardene som gjelder ellers i samfunnet.

– Det betyr ikke at jeg ser på doping eller andre former for juks som riktig sier Sæther, som bedyrer at han aldri brøt datidens dopingregler mens han selv var aktiv.

– Problemet er bare at overalt i samfunnet er jo toppgevinsten og pengene det eneste som teller, og etikken skyves gjerne til side dersom man gjennom en millimeternøyaktig paragrafvurdering kan hevde at det man gjør ikke er juridisk ulovlig. Derfor er det naivt å tro at profesjonelle idrettsutøvere, som i tillegg til ære også kan tjene store penger på sine prestasjoner, skal oppføre seg annerledes.

– For eksempel?

– Jeg har selv landbruksutdanning, så jeg har kunnskap om hvordan det industrialiserte landbruket jobber for å maksimere avksatningen gjennom f.eks. ekstrem bruk av sprøytemidler, tapping av grunnvannsreserver og uanstendig behandling av husdyr. Dette skjer nettopp under henvisning til at alt som ikke er forbudt, automatisk er lov. Det er den samme logikken som får DNB til å selge lånefinansiert aksjesparing som selger er garantert å tjene grovt på mens kunden nesten er dømt til å tape. Det er mildt sagt dobbeltmoralsk av banken å gå høyt på banen med nulltoleranse for doping og å true med å trekke seg som sponsor for friidrettsforbundet på grunn av dopingbeskyldningene mot Petar Vukicevic. Dette skjer samtidig som man selv tvinger sin egen kunde, Ivar Petter Røeggen, helt til Høyesterett med en sak banken sikkert vinner på formaljuss. 

– Blander du ikke sammen saker som ikke har noe med hverandre å gjøre?

– Nei. Parallellen ligger i at DNB, i likhet med store deler av samfunnet for øvrig, forlanger at toppidretten skal være gullende ren samtidig som man selv har en etisk standard som tilsier at det som ikke er ulovlig er ok så lenge profitten er høy nok!

I tillegg mener Morten Sæther at man bør spørre seg om samfunnet går for langt i personlig kontroll av idrettsutøvere.

– Er det riktig at vi skal forlange av en topputøver at vedkommende skal rapportere hvor han befinner seg til enhver tid, slik at kontrollørene alltid skal kunne nå ham uten varsel? Hvilke forretningsmenn ville akspetert uanmeldte personlige kontroller av telefon- og maillogg når på døgnet dette måtte være? Og er det riktig at vi skal oppmuntre til den formen for angiveri som felte Lance Armstrong, en mann som aldri testet positivt på en eneste prøve han avla som aktiv?

- Du mener åpenbart at svaret er nei?

- Svaret er vel at jeg innerst inne ikke har noe svar med to streker under, men jeg synes at vi bør stille oss selv spørsmålet. Vi må kunne se den mørke siden av det rigide kontrollregimet vi aksepterer på akkurat dette ene området, og jeg spør meg om årsaken kan være at vi i alle fall trenger å vise fram noe som er synlig og rent opp i all den lovlige umoralen vi tillater i profittens tjeneste.

- Men doping har jo også den effekten at det kan ødelegge folk både fysisk og psyksk?

- Jeg er absolutt tilhenger av å jobbe systematisk for bekjempe bruk av stoffer som kan gi helseskader. Spørsmålet mitt er mer overordnet - hvorfor er det så viktig for oss at toppidretten er så ren? Er det viktigere for oss enn at vi f.eks. ødelegger livsgrunnlaget for de som kommer etter oss? Doping i idretten er ikke greit, men det finnes problemer i samfunnet som er større mener Morten Sæther.

Juks i beste sendetid

Guttunger som sitter foran fjernsynet og innånder fotballheltenes dribletriks får også med seg mye annen kompetanse. I sakte film får de blant mye annet se hvor lett det er å «filme» slik at motstanderne får en spiller utvist eller et straffespark imot. 

I tillegg lærer de at selv om tv-teknologien ofte gjør det mulig å identifisere slike regelbrudd ut over all rimelig tvil, så risikerer «skurkene» svært lite. Det verste som kan skje den som jukser er et gult kort, samt at man ikke får det straffesparket man hadde håpet på. Motstanderen riskerer derimot  å tape en viktig kamp fordi dommeren har latt seg lure. 

– Filming er ikke noe spillerne snakker om eller planlegger i garderoben. Men det er samtidig en del av hverdagen i profesjonell fotball, fastslår Claus Lundekvam. Han har 12 år bak seg i engelsk toppfotball og er i dag kommentator i TV2.

– Slik juks er imidlertid veldig individavhengig. Vi ser det oftere hos søreuropeere, søramerikanere eller østeuropeere enn hos briter eller skandinaver. Spillere med en oppvekst i en kultur hvor dette er godtatt tar det lettere med seg videre i karrieren. 

– Skjer det en utvikling når det gjelder juks i toppfotballen?

– I England skjer det mer og mer. Vi sitter i tv-studio hver uke og snakker om eksempelvis Luiz Suarez i Liverpool, en spiller som syter en god del og som ikke har så mange motforestillinger mot å legge seg ned når det passer ham å gjøre det, fastslår Claus Lundekvam. 

Teknologien blir i noen grad brukt i fotball. Hvis en dommer har gitt et feilaktig kort er det ikke uvanlig at dette blir tilbakekalt på bakgrunn av videobevis slik at spilleren slipper å sone en eventuell utestengelse. Ut over dette praktiseres reglene slik at dersom dommeren har sett en situasjon, så er dommerens vurdering endelig selv om tv-bildene senere skulle vise at hans tolkning av situasjonen faktisk var feil. Reglene åpner imidlertid for at en spiller kan dømmes til utestengelse dersom tv-bildene har fått med seg en forseelse som dommeren ikke har sett. Men da må forseelsen være svært alvorlig. 

– Det skjer svært sjelden, i alle fall i Norge, at spillere dømmes på bakgrunn av bilder fra episoder dommerne ikke har sett. Det innrømmer Rune Pedersen, dommersjef i Norges Fotballforbund.

– Jeg tror vi ville fått en helt annet type idrett hvis vi hadde kunnet gått inn i etterkant på bakgrunn av tv-bilder, og vi har ingen garanti for at alle avgjørelser ville blitt riktige av den grunn. Vi ser jo stadig ekspertene sitte i studio med flere opptak fra flere vinkler uten å klare å bli enige med seg selv.

– Holdningsskapende arbeid er viktig. Kanskje er vi naive som tror slikt arbeid virker, men jeg er i tvil om det vil hjelpe å bare drive med straff, sier Rune Pedersen.

Ingen tilgivelse for dopingbefengte ledere

Dopede idrettsutøvere er ille, men dopingbefengte ledere og trenere er verre mener Esten O. Sæther. Han er sportskommentator i Dagbladet, en avis som i 2012 har jobbet med flere saker hvor Sæther mener at norske idrettsledere har vist en unnfallende holdning til doping. 

Den første saken som dukket opp handlet om en kappgjenger Erik Tysse, som i 2010 ble dømt for bruk av EPO. Da hans toårs utestengelse utløp rakk han, med knapp margin, å oppfylle kvalifiseringskravene for å kunne delta i OL i London.

– Tidligere har det vært slik at dopingdømte utøvere var uinteressante for norsk idrett og at det ikke var aktuelt å la dem fortsette en karriere med hevet hode, sier Esten Sæther. – Derfor ble jeg svært overrasket da jeg fikk vite at Olympiatoppen hadde godkjent at en av deres trenere fikk jobbe med en utestengt utøver slik at han kunne rekke OL. Da vi skrev om saken var jeg overbevist om at dette ville idrettsstyret ta tak i, men det skjedde ikke. Jeg tror personene i systemet var enig i at dette var feil, men de våget ikke ta håndtere det i tråd med sine egne verdier. De valgte å håpe at dette skulle «gå over». Da vi begynte å grave fant vi til alt overmål at utøveren kom fra en klubb med mange dopingtilfeller, og vi lot oss forbause over hvordan enkelte i friidrettsforbundet snakket om at det måtte være mulig å «tilgi» trenere med en dopingbefengt fortid.

– For noen slik tilgivelse mener du ikke at noen bør få?

– Utøverne ja, det finnes regler for hvilke handlinger som skal føre til hvilke straffer. Men trenere og ledere? Nei. Grunnen er at det er disse som er farlige. Vi har sett så mange ganger hvordan idrettsledere med en dopinghistorie flytter seg fra land til land og fra miljø til miljø, ikke minst innenfor sykling hvor nesten alle lederposisjonene er fylt av tidligere dopere og hvor det har vist seg veldig vanskelig å få ryddet opp.

Senere på året kom saken om Petar Vukičević, en opprinnelig serbisk friidrettstrener som har bodd i Norge de siste 25 årene. 

– Han har interessert seg for doping på en måte som er helt unaturlig for en trener, blant annet gjennom å forhøre seg i detalj om hva slags doser som har hvilken virkning og hvordan man kan unngå å bli oppdaget i kontroller. Mye av dette har han innrømmet selv, så dette handler ikke om hvorvidt en tidligere kone har forfalsket noen e-poster eller ikke, påpeker Sæther. 

Det er aldri påvist at noen av Vukičević utøvere faktisk har vært dopet, men det er kommet frem at han har diskutert doping med minst en utøver og forklart vedkommende hvordan han skulle opptre hvis han ville unngå å bli tatt. Dessuten er det kommet frem at toppidrettssjef Jarle Aambø visste om mange av beskyldningene mot treneren uten å gå videre med saken. 

I ettertid har imidlertid idrettens organer tatt fatt i problematikken. Selv om Vukičević ikke kan dømmes for noe, er hans oppførsel definert som såpass langt inne i gråsoneland at han ikke har fått forlenget tillit som norsk landslagstrener i sine spesialøvelser. 

Det ble imidlertid rent til jul, kunne Sæther fastslå i Dagbladets spalter i slutten av desember. I bakkant av Vukičević-saken, og av at sportssjef Steffen Kjærgaard i Norges Cykleforbund i oktober innrømmet doping i sin tid som aktiv, innfører idrettsforbundet nå kontrakter hvor både ledere, trenere, folk i støttefunksjoner og utøvere som mottar stipend må erklære at de ikke har vært borti doping. Formuleringene, som idrettsforbundet håper at også særforbundene vil ta i bruk, gjør at folk må skrive under på at de ikke har opptrådt på en måte som må anses å være i strid med idrettens formål, virksomhet eller etiske kjerneverdier. En slik underskrift vil gjøre fallet større for dem som måtte bli avslørt senere, og det vil gi idretten bedre rettslige muligheter til å kvitte seg med «lurvete» enkeltpersoner. Utøvere som er tatt i doping vil fortsatt kunne konkurrere når de har sonet sin straff, men skal ikke få økonomisk støtte. 

I flere sammenhenger har Esten O Sæther tatt avstand fra Morten Sæthers antydninger om at samfunnet legger for stor vekt på «renhet» i idretten all den stund umoralen får fritt spillerom andre steder i samfunnet.

– Slik kan vi ikke tenke, vi kan ikke godta feil som gjøres ett sted fordi verden ikke er feilfri på andre områder. Jeg deler heller ikke hans innvendinger mot at enkelte topputøvere er pålagt meldeplikt. Det er nødvendig fordi en del forbudte stoffer med stor virkning er sporbar bare i korte perioder. Derfor er det nødvendig å kunne kontrollere når som helst og på kort varsel. Hvis du som utøver vil være med i et spill hvor gevinstene er høye, må du finne deg i å følge reglene. Det er frivillig å drive toppidrett, de som ikke liker reglene står fritt til å slutte når de selv måtte ønske, mener Dagbladets kommentator.