Den gode vilje har sine grenser

Det mener Siri Granum Carson og Øyvind Kvalnes, begge filosofer og eksperter på næringslivsetikk. Øyvind Kvalnes underviser fremtidige bedriftsledere ved handelshøyskolen BI i Oslo, Siri Granum Carson gjør det samme ved NTNU i Trondheim. Begge peker på at enkeltmenneskenes gode moral og edle hensikter hindrer næringslivet i å ta snarveier til skade for kunder, ansatte eller samfunnet forøvrig.

– Når jeg foreleser beskriver jeg en tretrinns utvikling som vi kan se både hos leverandører og konsumenter, sier Kvalnes.

– Utgangspunktet er en handling som vedkommende vet er på kanten av det akseptable. Første trinn er gjerne en følelse av moralsk dissonans, personen opplever at handlingen ikke stemmer overens med hvordan han eller hun ønsker å opptre. For mange kan dette være nok til at man stopper. Alarmen har gått, og man lar være å gjennomføre handlingen før noen skade har skjedd.

De som likevel ikke stanser går videre til det Kvalnes kaller moralsk nøytralisering. Her overbeviser man seg selv om at de innvendingene man opprinnelig hadde likevel ikke var så sterke. Handlingen kan derfor gjennomføres likevel. På trinn tre er dette blitt malen og man «normaliserer» den tvilsomme adferden. Man vet at det man gjør kan være kontroversielt, men man overbeviser seg selv om at det ikke nødvendigvis er galt av den grunn.

– Normalisering har en sterk smitteeffekt, ofte direkte ved at «alle andre gjør det samme» aktivt brukes som argument. «Alle andre selger lånefinansierte spareprodukter». «Alle andre holder hemmelig hvilke fabrikker de kjøper fra i Bangladesh». «Alle andre bruker metaller fra Kongo i sine mobiltelefoner». Utad kan man gjemme seg i en flokk av aktører som gjør det samme, og overfor seg selv kan man forsvare en handling ved å mene at «hadde dette vært så galt som kritikerne sier, så hadde «alle de andre» sluttet å gjøre det.

Normalisering er normalt

Men også forbrukerne resonerer på samme måte, påpeker Kvalnes. ikker som eksempel. Det opprører dem rent umiddelbart at telefonen deres lages av folk som jobber 16 timers arbeidsdager, men det går fort i glemmeboka.

Ett av argumentene for å fortsette å kjøpe de samme telefonene er at «alle andre gjør det jo, så da har det jo ingen betydning hvis bare jeg lar være».

Et annet eksempel er piratkoipiering av film og musikk. Slike digitale tyverier er så «normaliserte» at det virker nærmest umulig å snu trenden, mener Kvalnes.

– Du kan argumentere rasjonelt, men det hjelper ikke. De som laster ned ulovlig forsvarer seg eksempelvis med at «musikken er jo der, og musikerne lager den jo for at folk skal høre på den». Den amerikanske psykologen Dan Arley viser i en bok til at vi kan argumentere på samme måte for at folk skal kunne rømme fra regningen etter å ha spist på restaurant. «Maten er jo der, og kokken har laget den for at folk skal spise den.» Av de mange som stjeler musikk vil de færreste mene det er riktig å stjele fra restauranten, men det hindrer dem ikke i å opptre ulikt i to like situasjoner. Det ene blir sett på som normalt, det andre ikke.

Ulke samfunn kan vurdere de samme handlingene ulikt. Finanskrisen har for eksempel vist at det for svært mange grekere er helt i orden å snyte på skatten, noe få nordmenn vil være enig i.

Men Kvalnes påpeker at «normalisering» i form av sosial smitte også kan ha positiv effekt. Da de første etiske investeringsfondene kom, argumenterte mange finansfolk med at det var umulig å gjøre noe slikt lønnsomt. Så var det noen som beviste at det var mulig, og dermed ble det flere og flere av slike fond i markedet.

– Hva kan man gjøre for å få folk til å legge om en uetisk adferd?

– Det kan godt hende at det ofte er riktig å straffe individer som har opptrådt samfunnsskadelig, men det er enda viktigere å forsøke å endre samfunnet slik ting ikke kan skje igjen. 

For de «dårlige menneskene» som vi straffer og gir sparken, kan vise seg å være ubehagelig like oss selv, påpeker han.

– De ble kanskje veldig store skurker fordi de var i en situasjon hvor deres «normalisering» var egnet til å skape veldig store konsekvenser. Effekten av å endre samfunnet vil derfor kunne være mye større enn effekten av å bytte mennesker. Et eksempel: Hvis en bank har et bonussystem hvor de belønner rådgivere som prioriter bankens inntjening foran kundenes, da er det bare mennesker med særlig sterk personlig integritet som klarer å motstå fristelsen. Løsningen kunne vært et økonomisk insentivsystem som belønner den rådgiveren som tar mest hensyn til kunden, selv om banken da tjener mindre. Problemet er bare at et slikt system har ingen klart å lage, og der er vi ved kjernen i mye dårlig næringslivsetikk mener Øyvind Kvalnes.

Forbrukermakt?

Også Siri Granum Carson har begrenset tro på at villfarne næringsdrivende skal slå inn på den smale sti helt av seg selv. I noen sammenhenger kan vi tenke oss at de kan bli tvunget dit av opprørte kunder. Problemet er bare at forbrukere er en uensartet gruppe med kort hukommelse, og at forbrukeraksjoner som regel har begrenset effekt.

– Jeg ser på meg selv at vi kan bli nokså utmattet hvis vi skal gå rundt i butikken og tenke på hvem som har plukket hvilke råvarer, hvilke politiske forhold som finnes i hvilke produsentland og hva vi skal mene om den ene eller den andre norske importøren. Mange har kanskje holdninger til ett eller to temaer. Noen sverger til fairtrade, andre holder seg til økologisk eller lar være å kjøpe israelsk, men å ha alle ting i hodet på en gang blir umulig.  Det ligger selvsagt en fare for et selskap som Hennes & Mauritz i at noen vil boikotte deres butikker etter det som har stått i avisene i om tekstilfabrikkene i Asia, men om dette fører til så mye bedre forhold for syerskene i Bangladesh er en annen sak.

Likevel har noen forbrukeraksjoner satt spor. Den type kritikk som mediene i det siste har rettet mot norske tekstilprodusenter rammet på 90-tallet sportsutstyrsprodusenten Nike.

De svarte den gang at forholdene for arbeiderne som jobbet ved fabrikkene ikke var deres ansvar, og at det å produsere sko i et utviklingsland ikke var det samme som å bestemme hva slags forhold som skulle råde i industrien i det samme landet.

– Dette førte til sterke reaksjoner blant kundene, og i dag vil ingen våge å svare slik. I dag vil alle som utsettes for slik kritikk svare at dette er noe de bryr seg om og gjør noe med. Om de bryr seg i praksis er en annen sak, men verden har gått fremover i den forstand at industrien har forstått at dette er krav som blir stilt til dem, sier Granum Carson.

Rapportering og regulering

I det hele tatt har det skjedd mye siden 1990-tallet. Korrupsjon har gått fra å være fradragsberettiget på skatten til å være forbudt ved lov, og skatteparadisene blir sett på som institusjoner som bidrar til å stjele penger. 

– Debatten har flyttet seg fra hvorvidt etikk er relevant og til hvorvidt etikken er god nok, sier Granum Carson. – Næringslivet har akseptert at de blir stilt til ansvar for sin etiske standard. Store bedrifter flagger nå sitt samfunnsansvar gjennom egne ansatte, egne nettsider og egne rapporter. Noen bruker likevel påstått samfunnsansvar til å røyklegge sine egentlige hensikter, påpeker hun. Et konkret eksempel var da tobakksprodusenten Phillip Morris i 2000 satte i gang et høyt profilert veldedighetsprosjekt - noe som slo tilbake på dem selv da det ble påvist at de brukte halvannen gang så mye penger på å markedsføre sin egen gavmildhet som på selve det gode formålet.

Alle rapporter om samfunnsansvar leses med et kritisk blikk rette mot hele bedriftens virksomhet, fremhever Granum Carson. Det er liten grunn til å rope hurra til et selskap som rapporterer om milde gaver til gode formål dersom de samtidig opererer fra skatteparadiser hvor de unndrar skatt for mange ganger så store beløp.

– Vi trenger mer regulering i land med svake institusjoner hvor overvåkningen av næringslivet er dårlig, og vi trenger ikke minst mer overnasjonal regulering. Globaliseringen viser et behov for en helt annen måte å tenke på, for vi ser en masse eksempler på hvordan lovgiverne opererer innenfor grenser som internasjonale bedrifter med kan krysse med letthet.

Både Øyvind Kvalnes og Siri Granum Carson underviser framtidige bedriftsledere. Ingen av dem er imidlertid overbeviste om at deres egne studenter om 20 år er mer etiske som ledere enn de som er i de samme funksjonene i dag.

– Ideen om at en bedrift per definisjon er samfunnsansvarlig bare den tjener penger og skaper arbeidsplasser, er på vei ut. I dag mener de aller fleste at en næringsvirksomhet må gi positive bidrag til samfunnet utover akkurat det. Slik stilles det nå større forventninger til bedriftsledere enn tilfellet var før, og derfor kan vi håpe at dagens studenter oppfyller flere av disse forventningene når de selv blir ledere. Men uten at samfunnet samtidig stiller strengere formelle krav, vil det ikke skje nok på dette feltet, sier Siri Granum Carson.