Den femte statsmakt: Nettsvermere

Det er ikke bare i Kairo, Beijing og Teheran at sinte borgere bruker sosiale medier til å protestere mot makten. Også i gamle Europa brukes nye digitale verktøy i demokratiets og åpenhetens navn. Wikileaks, digitale varslere og stadig nye lekkasjeplattformer er bare begynnelsen på en helt ny virkelighet på nett. Sosiale nettverk som Facebook og Twitter utfordrer de tradisjonelle journalistenes rolle som gravere etter nyheter.

Siste nytt er såkalte nettsvermer som etterprøver om det som fortelles, tipses og hviskes virkelig er sant.

Da den tyske forsvarsministeren Karl Theodor zu Guttenberg i forrige uke måtte forlate sin post på grunn av plagiat i sin doktoravhandling, var det ikke på grunn av de tradisjonelle medienes avsløringer. For første gang var et sosialt nettverk hoveddrivkraften i å plukke politikerens forklaring fra hverandre. I løpet av to uker rev en nettbasert sverm av eksperter i stykker forsvaret til landets ubestridt mest populære politiker og førte til hans fall.

Påstanden om at Guttenbergs doktoravhandling kanskje ikke var så original, dukket først opp i tidsskriftet «Kritische Justiz». Det er et lite tidsskrift for jusinteresserte med et opplag 2.400 eksemplarer og fire utgivelser i året. Avisen Süddeutsche Zeitung gjenga noe av debatten som fulgte, men Guttenberg avviste ryktene om kopiering og betegnet beskyldningene som absurde. 

Oppgaven med å bevise at deler av doktoroppgaven på 407 sider var kopi, kunne vært gjort av journalister. Men de har som kjent dårlig tid og liten spesialekspertise på jus. Guttenbergs PR-strategi var å hale ut tiden. Han ba universitetet sjekke saken og dro til Afghanistan for å besøke sine soldater. Dermed kunne saken ha endt i en langvarig prosess på universitet.

PlagDoc tar affære

Men så samlet det seg en sverm av frivillige eksperter på nett. Under ledelse av en anonym organisator med nettnavnet «PlagDoc» gikk teamet på få dager gjennom Guttenbers omstridte doktoravhandling. De opprettet nett-plattformen GuttenPlag.wikia.com der deltakerne diskuterte og søkte seg frem til hva som kunne være sant, kanskje sant, litt sant og usant. Stadige twittermeldinger reklamerte for prosjektet og brakte nye medarbeidere til gruppen. Det som begynte med en håndfull frivillige aktivister, vokste på få dager til over 100 eksperter på jus, naturvitenskap, filosofi, informatikk og arkivering. Alle jobbet gratis og anonymt.

PlagDoc avviste i et sjeldent intervju at noen deltok av politiske grunner eller for å skade ministeren. Deltagere som brukte arenaen til polemikk eller politikk, ble bedt om å flytte seg ut. Sannhet var ledetråden.

– Motivasjonen var den samme som i det å løse mysterier og gåter. Det var et spill, men i den virkelig verden. Deltakerne ville gjerne oppklare mysteriet, fortalte PlagDoc i intervjuet med avisen Süddeutsche Zeitung.

Mens ministeren etter hvert innrømmet å ha gjort «enkelte feil», fant nettsvermerne ut at 271 av de 407 sidene (eller nærmere 70 prosent) i doktoravhandlingen var kopiert fra kilder som Guttenberg ikke hadde kreditert (se figur 1). 

Viktig med klar strategi

Også i Norge kan vi vente oss mer og mer at uavhengige grupper setter dagsordenen i sosiale medier i stedet for gjennom presse og kringkasting. Det har vi allerede sett i sakene om monstermastene i Hardanger og Amelie-saken, mener daglig leder Jarle Aabø i Aabø & co. Han har selv en fortid som gravejournalist i Dagens Næringsliv på 90-tallet og fikk SKUP-prisen og den store journalistprisen i 1997. Idag driver han med informasjonsrådgivning og ser medievirkeligheten fra den andre siden.

– Dette er den nye mediehverdagen. Tidligere sa vi at ledere i bedrifter måtte tåle å komme på forsiden i VG en gang i livet. Nå er bedriften og produktene deres utsatt for offentlig gransking hver eneste dag. Med sosiale medier blir vi alle vår egen redaktør.  En restaurantgjest som ikke er fornøyd med servicen, kan ta opp sin smarttelefon der og da, legge ut sin egen mini-anmeldelse og spre den til venner og kjente med Twitter eller Facebook, sier Jarle Aabø.

Men nye medieplattformer er også et sterkt våpen i politiske aksjoner. Ved å spre budskapet i stadig større svermer kan det raskt få et omfang som opplaget til en avis eller seerskaren til en TV-kanal. Monstermastene i Hardanger og Maria Amelie-saken utviklet seg slik.

Aabø ser også en fare for at den nye mediemakten kan misbrukes. Informasjon kan styres. Kampanjer kan startes.

 – Tradisjonell journalistikk spiller derfor fortsatt en viktig rolle som et fag. I motsetning til sosiale medier har tradisjonelle medier også krav på seg til å følge en klar etikk. Den kan brukes til å overprøve de nye sosiale medienes nyheter, sier Aabø.

For ledere som skal forholde seg et skiftende nyhetsbilde, blir hverdagen vanskeligere. Men skal de forberede seg på alt, eller ta ting som det kommer?

– Tiden man får til å reagere på nyhetsbildet, blir stadig kortere med sosiale medier. Ledere må ha en klar strategi for sin mediepolitikk, og de må være forberedt på å ta den i bruk på korteste varsel, sier Jarle Aabø.

Skandaleforsker og Aftenposten

Den tyske medieprofessoren Bernhard Pörksen kaller seg gjerne «skandaleforsker». Han mener det er liten nytte i å sette tradisjonelle journalister opp mot ekspertene i de uavhengige nettsvermene. Hans påstand er at de ulike gruppene av etterforskere fra nå av må lære å leve sammen. For morgendagens maktmennesker blir det enda vanskeligere å følge en fastlagt medistrategi når de er under press fra flere kanter.

– Legfolkene og de tradisjonelle portvaktene i nyhetsbildet utfyller hverandre. Den lynraske opprullingen av Guttenbergs doktorgrad med hjelp av intelligens i flokk har satt spor hos de tradisjonelle mediene. Men de har også hatt nytte av materialet og trykket som ble skapt av nettsvermerne, sier Pörksen til mediesiden Meedia.

Til nå har WikiLeaks vært den mest kjente plattformen for varslere og avsløringer (se også Mandag Morgen nr. 3, 2011). Men WikiLeaks-gründer Julian Assanges turbulente privatliv har skadet varslernettstedets renomme. Assanges tidligere partner, Daniel Domscheit-Berg, avslørte i sin nye bok «Inside WikiLeaks» at han og Assange altfor lenge var alene om bearbeidelsen av Wikileaks-dokumenter, fordi Assange ikke stolte på noen andre. De angivelige 800 personene som arbeidet for plattformen, fantes ikke. I virkeligheten var det Julian og Daniel som inntil slutten av 2009 bearbeidet de fleste av dem, sa Domscheit-Berg da han presenterte boken i midten av februar.

– Vi var vel to ekstremt storsnutede unge menn som ikke en gang hadde sikret dokumentene på mer enn en utgammel server, fortalte han.

Hans nye plattform, OpenLeaks, skal bli bedre og bredere enn originalen, hevder Domscheit-Berg. Blant annet vil han satse på at grupper av eksperter kan slå seg sammen i nettsvermer for ulike oppdrag. 

Facebook for forskere

Men journalistene og nettverksgraverne kan snart få selskap av nok en kunnskapsrik gruppe – forskerne selv. Nettportalen www.researchgate.net med hovedkvarter i Boston og Berlin er en av nettets raskest voksende og får i snitt 2500 nye medlemmer per dag. Der treffes over 800.000 vitenskapsfolk fra rundt 200 land i en slags Facebook for forskere og utveksler erfaringer og teorier. Foreløpig er forumet lukket, men gründer Ijad Madisch tror noen av nettstedets nettverk også kan bli tatt i bruk som nettsvermer.

– Jeg tror slike tidsbegrensede samarbeidsprosjekter for forskning og granskning vil dukke opp stadig oftere. Vi har allerede dataverktøy for å spore opp falske kopier, sier Madisch, som grunnla nettstedet sammen med to venner for to år siden. Arbeidsspråket er engelsk. Nettverket er gratis, men tjener penger på stillingsannonser. Madisch tror dynamikken i en nettgruppe kan bli sterkere ved at folk fra hele verden kommer sammen for å løse problemer med ulik bakgrunn.

– Vår erfaring er at gjennombrudd kommer mye raskere når folk kan jobbe sammen i grupper med folk som utfyller og diskutere hverandres kunnskap, og ikke bare sammen med mennesker fra sin egen krets, sier han.

Nettet med nesa i skyen

Den nye nettverkssvermingen er også særdeles interessant for utviklerne av den tekniske siden av nettet. På verdens største messe for industriell informasjonsteknolgi, CeBit i Hannover, denne uken var «the cloud» – eller nettskyen – det store temaet. Muligheten til å hente og sende data overalt og til enhver tid omtales som «den tredje digitale revolusjon» (se figur 2).

Etter de store regnemaskinenes tid i første generasjon og de bærbare PC-ene i den andre, er det nå tid for den tredje digitale revolusjon, med mobile data i alle kanaler. Enten du bruker pc, mobiltelefon, nettbrett eller nettbok – overalt kan du få informasjoner om stedet der du er og om hva som skjer der. Nye supernett gjør det mulig. Stadig mer av datakapasiteten flyttes fysisk ut av din dings og ut på nettet. Datakapasitet på ledige servere er blitt en vare som selges på det globale markedet. I februar åpnet SpotCloud – den første handelsplattformen for formidling av ledig regnekapasitet.

Fjerde generasjons mobilnett, med høyhastighet for bilder og data, er nok en utfordring for de som vil kontrollere og styre  informasjonen. Da forsvarsminister Guttenberg omsider skulle kunngjøre sin retrett, forsøkte det tyske forsvarsdepartementet å begrense den negative PR-effekten ved å nekte TV-stasjonene å sende live.

Fotografene måtte først ta opp seansen og så sende den i redigert form i ettermiddagsnyhetene. Men en reporter fra kanalen N24 ignorerte pålegget. Han sendte hele seansen direkte til sin kanals nyhetssending – via sin mobiltelefon.