Billig med høyt utdannet arbeidskraft i fremtiden

Siden utdanningseksplosjonen startet rundt 1970 har tilbudet av utdannet arbeidskraft i Norge i all hovedsak fulgt etterspørselen. Mens etterspørselen etter akademikere med mastergrad har økt mer enn tilbudet i mange land, er det få land som har klart å utdanne så mange akademikere som Norge i samme periode.  

SSB-rapporten «Demand and supply of labor towards 2030» viser at akademikerproduksjonen frem mot 2030 viderefører denne trenden. Rundt 200.000 vil ta mastergrad i 2030 – og det stemmer ganske nøyaktig med hvor mange SSB tror offentlig og privat sektor vil etterspørre på samme tid (se figur). Konklusjonen er altså at det blir nok akademikere med lang utdannelse i Norge om 20 år, noe som vil holde akademikerlønningene på et lavt nivå sammenlignet med en rekke andre land i OECD-området. 

Stiv lønnsdannelse, for få akademikere

Rapporten tar opp hvilke konsekvenser denne utviklingen har hatt, og vil få, på lønnsutviklingen for akademikere. 

På grunn av globaliseringen og den raske teknologiske utviklingen har de fleste OECD-landene hatt en sterk vekst i etterspørselen etter høyt utdannede akademikere. Men antall arbeidstakere med høy utdanning har ikke økt tilsvarende. Dette har resultert i økte sosiale skiller, og i store lønnsforskjeller mellom lavt og høyt utdannet arbeidskraft. 

– En del land i Europa med svært stiv lønnsdannelse har ikke maktet å sette opp prisen på akademikere så høyt at befolkningene i stigende grad har tatt akademisk utdanning til å matche behovet. Land med fleksibel lønnsdannelse, derimot, som USA, Storbritannia og Canada har løst denne matchen ved å sette opp prisen på akademikere og sette ned prisen på ufaglærte. Konsekvensen er store lønnsforskjeller mellom yrkesgruppene, sier SSB-forsker Roger Bjørnstad, som er ansvarlig for rapporten. 

Norge har opplevd mindre lønnsforskjeller mellom akademikergruppene og andre yrkesgrupper enn andre land fordi det utdannes et høyt antall akademikere her i landet. 

– Mulige årsaker til at mange i Norge velger utdanning kan være gunstige norske finansieringsordninger i Lånekassen, og et ønske om selvrealisering. Norsk ungdom har sett på utdanning i seg selv som en egenverdi, sier Bjørnstad. 

Han mener utviklingen siden 1995 og den ferske prognosen mot 2030 viser at «utdanningspessimistene» på 1990-tallet tok feil. 

– Da var det mange som fryktet at utdanningspolitikken ville gi en overproduksjon av akademikere. Norge hadde høy arbeidsledighet, og studiefinansieringsordninger på den tiden forsøkte å lokke unge til lengre utdanninger ved høyskoler og universiteter. I ettertid kan denne politikken se vellykket ut, for det har faktisk vært behov for den akademiske arbeidskraften i markedet, sier Bjørnstad, og legger til at den kraftige veksten i behovet for nye akademikere kommer i høyskolegruppen med lavere akademisk utdanning – treårige bachelorgrader (BA), ikke i universitetsgruppen med høyere akademisk utdanning – seksårige grader (masternivå). 

I 2030 vil det altså være nok kandidater med mastergradsutdanning, men det vil være behov for hele 350.000 flere med BA-utdanning enn det vil være med dagens utdanningsvalg. Dette til tross for at vi allerede i dag opplever at mange unge velger BA-studier. 

– Fremskrivingene bygger på at de viktigste utviklingstrekkene i historien fortsetter, samtidig som vi tar hensyn til endringer vi vet eller tror kommer. Viktige drivkrefter er at de teknologiske endringene og den globale arbeidsspesialiseringen fortsetter, sier Bjørnstad. 

Norsk oljevekst til 2025

Forutsetningen for SSBs 2030-modell er blant annet at norsk økonomi fortsatt vil vokse, at oljeprisen vil være rundt 80 dollar i lang tid og etter hvert stige til 100, samt at eldrebølgen ikke knekker økonomien. Rapportens forfattere regner med at Oljefondet kan betale veksten i utbetalte pensjoner frem til 2025 før skattenivået må øke.  

Denne vekstoptimismen bygger forskerne blant annet på at når andelen akademikere øker, så vil yrkesdeltakelsen øke. 

Antallet akademikere i arbeidsstyrken – både på master- og BA-nivå – antas å øke med 390.000 fra 2010 til 2020, mens arbeidstakere med bare grunnskole blir 250.000 færre. Det håper SSB kan påvirke yrkesdeltakelsen positivt fordi mens 84 prosent av dagens akademikergruppe er i jobb, gjelder det bare 56 prosent av grunnskolegruppen. I tillegg regner forskerne med at Norge vil oppleve arbeidsinnvandring for å fylle mange av de omsorgsjobbene som eldrebølgen krever.

Arbeidsledigheten forventes å øke til 4,1 prosent i 2011, men SSB har beregnet at den vil synke jevnt og stabilisere seg på et nivå på rundt 3,1 prosent fra 2017 og fremover. Fra da av er det forventet en vekst i økonomien på 2,5 prosent og lønnsvekst på 4–5 prosent. Inntektsskatten er forventet å gå noe ned frem mot 2025 på grunn av høye inntekter fra oljen, men etter 2025 må skatten opp, når behovet for mer eldreomsorg og andre offentlige tjenester øker raskt, heter det i rapporten. 

Krystallkule-tall

Forsker Terje Næss ved NIFU STEP ser imidlertid svakheter ved det å skrive frem utdanningsvalg slik SSB gjør i sin ferske rapport.  

– Fremskrivinger som denne har mange usikkerhetsfaktorer, særlig det faktum at den bygger på den senere tids utvikling og antar at denne vil fortsette inn i fremtiden. Man baserer seg jo her på historiske data, og nå har vi hatt en periode med høy vekst i antallet med høyere utdanning, sier Næss.

 Det er ikke dermed sagt at trenden fortsetter. 

– Dersom enda flere tar høyere utdanning enn i dag, vil allerede høyt frafall og dårlig studieprogresjon forverre seg ytterligere. SSBs beregninger tar heller ikke hensyn til muligheten for at det vil komme mer konkurranse fra utenlandsk arbeidskraft med både BA-og masterutdanninger. Innen forskning er det jo høy internasjonal mobilitet allerede, særlig innen økonomi og teknologiske fag, påpeker han. 

– Selv om profesjonsorganisasjoner og politiske aktører kaster seg over denne typen fremskriving fraråder jeg utdanningspolitikerne å basere seg for mye på slike fremskrivinger. De har en viss interesse, men de er nok mer virkelighetsnære per bransje og per fag enn samlet sett, sier Næss.

Ifølge Næss kan man se trender i dag som ikke peker i samme retning som SSBs 2030-tall. NIFU STEP har ikke selv laget fremskrivinger de siste årene, men har gjort flere kandidatundersøkelser, det vil si å kartlegge hvorvidt studenter faktisk får jobb etter endt utdanning. Kandidatundersøkelsene er mer pessimistiske enn det SSBs rapport er.  

– En undersøkelse vi gjorde av BA-kandidater fra fire universitetene i 2007 viste for eksempel at bare 13 prosent av 1046 kandidater var i relevant heltidsarbeid et halvår etter eksamen. Den lave andelen har sammenheng med at hele 80 prosent hadde mastergrad eller doktorgrad som studiemål. Men også av dem som bare hadde bachelorgrad som studiemål, var kun 35 prosent i relevant jobb et halvt år. Det tyder på at BA-utdanningene ikke er så populære blant studentene og arbeidsgiverne i dag som de er i SSBs 2030-fremskrivning, sier Næss. 

Mest av alt er Terje Næss skeptisk til behovet for så mange økonomer som rapporten antyder. 

– Hvis jeg regner rett, så betyr 2030-sammensetningen at hver tolvte ansatt vil være økonom av en eller annen grad. Det er ganske mye. Jeg kan ikke se for meg at det vil være behov for så mange. Ingen tegn i nåtid tyder på det. Ledigheten blant nyutdannede økonomer med høyere grader i 2009 var for eksempel høyere enn snittledigheten.  

– Det enste jeg tør si sikkert er at det er vanskelig å spå om fremtiden.